Den fjerde hånden

SE OGSÅ:

Irving, John Winslow

Dette er boka om en pinefullt lang pubertet. I hvert fall for leseren. Etter 261 sider som personlighetsmessig amøbe, begynner hovedpersonen i boka endelig å SKAPE seg et liv. Omsider blir også romanen inderlig. Men det er dessverre for sent.

Sex og kjendisliv

Da har TV-reporteren Patrick Wallingford drevet viljeløst som et blad i vinden, mellom tåpelige tabloide nyhetsoppdrag og endeløse sexaffærer som selvfølgelig byr seg uten stans for en pen kjendis som ham.

Irvingske absurditeter..,

John Irvings beste bøker balanserer elegant mellom underholdning og samfunnskritikk. Ikke denne! Trass i rause doser Irvingske absurditeter - som at løver river venstrehånda av TV-helten og spiser den, at han får påsydd en ny hånd, donert av en barnløs kvinne hvis mann ufrivillig skyter seg selv, hvorpå enken SETTER seg på den nyopererte for endelig å bli gravid!

... men kjedelig

Det er det velkjente Irvingske skrønemakeriet vi nyter godt av. Bare at medisinen ikke virker. Jeg kjeder meg likevel. I boka angriper forfatteren endel TV-kanalers lettsindige og kyniske nyhetsunderholdning i USA. Og det gjør han bra. Kunne han så vært litt mer kritisk til sitt eget underholdningskonsept. Spilloppene faller på steingrunn, fordi de sentrale figurene i boka ikke angår meg nok.

Det ER riktignok litterært sterke passasjer underveis, som rører ved hjertet. Den verpesyke enken - som faktisk FÅR barn med eieren av sin avdøde manns venstre hånd - blir et fascinerende bekjentskap, etterhvert som hun, prinsippfast og jordnær, redder den naive TV-helten ut av storbykynismen til et sunt liv i et skandinavisk-klingende miljø i Midt-Vesten. Men dermed tipper romanen faretruende fra tom underholdning til trygt-i-havn-symbolikk og sentimentalitet.

Nei, lett skal det ikke være.


Unni Hveem
Kulturnytt, NRK P2, 9.juli 2001