Bakhtin, Mikhail

Polyfoni

Han gifter seg i 1921, og publiserer i 1929 den første boken som bærer Bakhtins eget navn, nemlig Problems of Dostoevsky's Poetics.

Bakhtin lanserer her sitt berømte begrep om flerstemthet eller polyfoni. Polyfonibegrepet knyttes ikke bare til en romanestetikk, men også til et erkjennelsesideal, et pedagogisk ideal og til politisk subversjon eller undergraving av makten.

1920-årene var forøvrig svært produktive år for Bakhtin. Det anses som relativt sikkert at Bakhtin skrev eller medvirket sterkt til skrivingen av tre andre bøker som ble publisert i andres navn: Valentin Volosjinovs Freudianism. A marxist critique (1927), Pavel Medvedevs The formal method in literary scholarship 1928) og Volosjinovs Marxism and the philosophy of language (1929).

Uønsket i Russland

I 1929 er imidlertid ikke Bakhtin lenger ønsket innenfor Stalins regime. Han blir dømt til indre eksil, og de seks neste årene befinner han seg i Kustanaj (i Kazakhstan).Bakhtins religiøse interesser, og hans kritiske holdning til den stalinistiske versjonen av marxisme, skal ha ha vært hovedgrunner til arrestasjonen i januar 1929.

Bakhtins eksilperiode opphører offisielt i 1934, og etter denne tid forsøker Bakhtin på ulike vis å komme i sirkulasjon igjen intellektuelt. Det politiske klimaet er imidlertid fremdeles hardt og ugunstig for Bakhtin, som for det meste er arbeidsledig. Mot slutten av 1930-årene gir han likevel enkelte forelesninger, blant annet ved Gorky-Instituttet i Moskva.

Under krigen tilstås han lærerpost i tysk språk, fiendens språk. I tillegg til det ugunstige politiske klimaet, sliter Bakhtin også med en benmargs-sykdom som gjør at han må amputere den ene foten i 1938. Bakhtin er imidlertid fremdeles en uhyre produktiv forfatter av teoretiske tekster, på tross av at de ytre omstendighetene mildt sagt er vanskelige.

Fra filosofi til litteratur

Vi kan, i 1930-årene, notere en dreining i Bakhtins interessefelt: I 1920-årene er Bakhtin først og fremst filosofisk orientert; i 1930-årene er han i tiltagende grad opptatt av litteraturvitenskapelige problemstillinger, og da i særdeleshet problemstillinger angående romanen som genre. De lange essayene som er oversatt til engelsk og samlet under tittelen The dialogic imagination (1981), handler alle om romanens formspråk og historie, og ble alle skrevet i perioden 1934-1941.

Bakhtins sentrale begrep om dialogisme går igjen i flere av disse essayene. I tillegg rekonstruerer Bakhtin her (og i boken om Dostojevskij) en lang og omfattende alternativ (og subversiv) tradisjon i romanhistorien, en tradisjon som strekker seg tilbake til hellenistisk tid i antikken. Rabelais’ og Dostojevskijs romaner anses å danne henholdsvis høydepunktet og sluttpunktet i denne tradisjonen.

I 1940 leverer Bakhtin sin doktoravhandling om Rabelais’ romanforfatterskap. Avhandlingen ble godkjent under tvil i 1952, og publisert først i 1965. Boken, Rabelais and his world, er ved siden av Problems in Dostevsky’s poetics, Bakhtins mest kjente verk. I denne boken demonstrerer Bakhtin hvordan Rabelais’ romaner er litterære manifestasjoner av det middelalderske karnevalets formspråk.

Tilbaketrukket foreleser

I etterkrigstiden lever Bakhtin et materielt sett bedre liv som dosent ved universitetet i Saransk. Bakhtins virksomhet er fremfor alt preget av hans enorme mengde forelesninger. Som foreleser og taler var Bakhtin briljant, og svært populær. Vi har imidlertid få bevarte litteraturteoretiske tekster fra denne tiden i Bakhtins liv. Inntil 1960-tallet var Bakhtin en fullstendig ukjent person for offentligheten. Han var populær i Saransk, men ingen utenfor Saransk hadde noensinne hørt om ham.

Bakhtins tilbaketrukne posisjon synes å ha vært selvvalgt. På slutten av 1950-tallet begynner imidlertid Bakhtin å bli offentlig kjent. For første gang siden 1929 nevnes Bakhtins teoretiske arbeider offentlig: Viktor Sjklovskij og Roman Jakobson sørger for å bringe Bakhtin frem i lyset på den Internasjonale Slavist-Kongressen i Moskva i 1958. Som et resultat av dette oppdages Bakhtin av den nye generasjonen litteraturstudenter, og på begynnelsen av 1960-tallet er det disse nye litteraturstudentene som sørger for gjøre Bakhtins arbeider kjent for offentligheten. Bakhtin er imidlertid aldrende og plaget av sykdom. Han dør på et sykehus i Moskva 1975, og opplever bare begynnelsen på den internasjonale anerkjennelsen som skulle bli han til del.

Klassikerstatus

Etter at bøkene om Dostojevskij og Rabelais ble kjent i vesten på slutten av 1960-tallet, ble Bakhtin raskt gjort til gjenstand for stor interesse og anerkjennelse. I dag har hans tekster forlengst oppnådd klassikerstatus, og studeres innenfor et bredt spektrum av forskningsfelt. Han er blitt tatt til inntekt for både marxistisk, strukturalistisk/semiotisk og poststrukturalistisk litteraturteori. Han har levert viktige ny-kantianske filosofiske bidrag og regnes av enkelte som selve grunnleggerena av den retningen innenfor språkfilosofien som kalles pragmatikk.

Verk av Bakhtin

Bakhtin, M[ikhail] M.: The Dialogic Imagination: Four Essays. Ed. Michael Holquist. Trans. Caryl Emerson and Michael Holquist Austin: University of Texas Press, 1981
Bakhtin, M[ikhail] M.: Speech Genres and Other Late Essays. Trans. Vern W. McGee. Ed. Caryl Emerson and Michael Holquist. Austin: University of Texas Press
Bakhtin, M[ikhail] M.: Problems of Dostoevsky’s Poetics. Ed. and trans. Caryl Emerson, Minneapolis: University of Minnesota Press, 1984.
Bakhtin, M[ikhail] M.: Rabelais and His World. Trans. Hélène Iswolsky. Bloomington: Midland-Indiana University Press, 1984.
Bakhtin, M[ikhail] M.: Toward a Philosophy of the Act. Trans. Vadim Liapunov. Ed. Vadim Liapunov and Michael Holquist. Austin: University of Texas Press, 1993.

Norske oversettelser:

Latter og dialog: utvalgte skrifter (2002), oversettelse og etterord ved Audun J. Mørch.
Spørsmålet om talegenrane (1998), oversettelse og etterord av Rasmus T. Slaattelid.

Les mer om Bakhtin

Biografi
Clark, Katerina, and Michael Holquist. Mikhail Bakhtin. Cambridge: Belknap-Harvard University Press, 1984.

Kommentar
Landmark Essays on Bakhtin, Rhetoric, and Writing. Ed. Frank Farmer. Mahwah, New Jersey: Hermagoras-Erlbaum, 1998.
Holquist, Michael. Dialogism: Bakhtin and His World. New Accents. London: Routledge, 1990.
Bakhtin and Cultural Theory. Ed. Ken Hirschkop and David Shepherd. Manchester, England: Manchester University Press, 1989
Emerson, Caryl. The First Hundred Years of Mikhail Bakhtin. Princeton: Princeton University Press, 1997.
Rethinking Bakhtin: Extensions and Challenges. Ed. Gary Saul Morson and Caryl Emerson. Evanston: Northwestern University Press, 1989.
Morson, Gary Saul, and Caryl Emerson. Mikhail Bakhtin: Creation of a Prosaics. Stanford: Stanford University Press, 1990.


av Rolf Gaasland, Universitetet i Tromsø