Da Arianne Johansen var 11 år hadde hun en veldig spesiell drøm som hun fortalte til venninnene sine.

Den vesle Stavanger-jenta sa at hun i drømmen lå på badegulvet i familiens leilighet. Sammen med henne på gulvet var mamma Hilde, pappa Atle Thomas og hennes tre år yngre bror Victor.

Arianne drømte også at det var en liten katt der, den som de ofte passet for en av naboene. Nå var katten død.

Så merkelig var Ariannes fortelling at venninnene hennes kunne huske den ett år seinere. Da var ikke Arianne blant dem lenger. Hun hadde blitt drept av faren sin.

Katastrofetanker

Mer enn 600 nordmenn tar hvert år sitt eget liv, to tredjedeler er menn. Noen få tar med seg hele familien inn i døden. I vinter og vår har dette skjedd flere ganger. Ål-drapene var den fjerde familiedrapssaken i Norge på et halvt år.

• Her kan du lese mer om drapene i Vågsbygd, Sørfold, Nes og Ål.

Når en person velger å ta sitt eget liv, og i tillegg tar med seg ektefelle og barn i døden, er dette en uforståelig handling. Årsakene kan være mange og sammensatte.

Psykolog Pål Grøndahl har doktorgrad i rettspsykiatri, og han har blant annet gitt ut boka «Om drap». Han mener det er to linjer å følge:

Den ene kaller han aggresjonslinjen. Det kan være en partner som er i ferd med å gå, og så kommer den andre til at livet ikke er verd å leve mer.

At barna også blir drept, kan være et uttrykk for en straff mot partneren sin, ifølge Grøndahl.

En annen mulighet er at noen befinner seg i en annen form for ekstrem livskrise, og så får vedkommende massive katastrofetanker.

– Tanken kan være slik at hvis man ikke klarer å håndtere livet i det hele tatt, så må hele familien skånes for nederlaget, sier Grøndahl.

Når det gjelder hendelser som skjer relativ sjelden, er det ofte vanskelig å generalisere eller finne et mønster av årsaker. Ingen saker er like, men innblikk i enkeltsaker kan gi noen viktige svar.

Trippeldrapet i Stavanger

En familiedrapssak i Stavanger i 2007 kaster lys over hva som kan inntreffe når en mann ikke ønsker å leve mer, og når han heller ikke vil at familien skal bli igjen etter ham.

Dette er historien om hvordan familiefaren Atle Thomas ble trippeldrapsmann:

Familien var som mange andre i den oljerike byen, tilsynelatende vellykkede og ressurssterke. Atle Thomas jobbet som prosjektleder i oljeselskapet BP, moren var internrevisor og tilhørte ledergruppen i Sandnes Sparebank. Begge barna var ivrige svømmere, og nå hadde Arianne nettopp begynt på friidrett.

De gledet seg til det som skulle komme denne våren. I påsken var det endelig klart for innflytting i det nye, flotte huset like ved Store Stokkavatn, noen kilometer utenfor sentrumskjernen.

Husbyggingen hadde vart i det uendelige, syntes familien. Først oppsto det problemer med kommunen om reguleringen av tomten, så måtte Atle Thomas og Hilde i rettssak om en pristvist med utbyggeren.

I tre år hadde mor og far kjørt Arianne og Victor til en skole på den andre siden av byen. Foreldrene ville at barna så tidlig som mulig skulle få venner fra det nye nabolaget.

Gråt av stress

Da husbyggingen trakk ut var det ikke annet å gjøre enn å fortsette de lange kjøreturene. For Hilde og Atle Thomas krevde lederjobbene tilstedeværelse på arbeidsplassen fra tidlig morgen til sein ettermiddag. Ungenes skolegang langt fra hjemmet, gjorde familiens logistikk ekstra utfordrende.

Arianne hadde fortalt venninner hvordan faren brast ut i gråt enkelte morgener, i fortvilelse – som han hadde sagt – over å komme for seint på jobb.

Atle Thomas hadde det ikke med å gråte ofte. Verken han eller Hilde ble av venner oppfattet som følelsesmennesker. Nesten ingen klarte å komme skikkelig inn på dem.

Men noen ganger, som hos bedriftslegen, hadde Atle Thomas brutt sammen.

Åtte år før alt dette skjedde skrev legen følgende om Atle Thomas i journalen:

«Nedsnødd. Endret arbeidsområde til noe han karakteriserer som degradering. Våkner kl. 03. Konstant sug i magen».

Og fem år seinere:

«Helt knekt. Konflikt med kolleger om arbeidstidsordning. Er nok også under press hjemme. Gråter åpenlyst».

Legen skrev begge ganger ut resept på en mild og beroligende sovemedisin.

På jobben i BP hadde noen opplevd det samme; at Atle Thomas plutselig brast ut i gråt.

Men da han i mai 2006 igjen var hos bedriftslegen, opplevde legen ham slik:

«Er i god mental balanse, og har angitt god trivsel på jobb».

Resten av året var ikke Atle Thomas på flere konsultasjoner hos bedriftslegen, men de hadde en del uformell kontakt på jobb. Legen mente Atle Thomas i hele denne perioden hadde et «normalt stemningsleie».

Fraværende blikk

Ikke alle opplevde det slik. Om sommeren, et halvt år før tragedien inntraff, arrangerte Hilde og Atle Thomas fest. Venner som var til stede reagerte på hvor fraværende Atle Thomas var. Han satt for det meste bare og så tomt ut i lufta.

Noen av de nærmeste kameratene hadde tatt det opp med ham, hvor sliten han virket å være. De nevnte det for Hilde også.

Atle Thomas hadde gått ned fem kilo, uten at han prøvde å slanke seg, hadde vennene fått vite. Noen spurte om de skulle hjelpe til med å ferdigstille det nye huset.

«Dette har vi kontroll på. Vi fikser det», var svarene de hadde fått.

Ifølge kameratene var Atle Thomas redd for å få hjerteinfarkt og dø. Derfor skal han alltid ha gått med nitroglyserin på seg.

Han hadde lest at dette kunne hjelpe blodårene til å åpne seg igjen, få blodtrykket til å synke, og gi hjertemuskulaturen oksygen, hvis han skulle bli rammet av infarkt.

«En trygg og god far»

Hilde og Atle Thomas hadde alltid holdt sammen, i hvert fall virket det slik for de som kjente familien godt. De vokste begge opp på Østlandet, og ble et par allerede i gymnastiden.

«Hilde er klassens Lady, og hun vet å beholde masken i enhver situasjon. Det helt store smilet er det Atle som klarer å lokke fram», sto det i russeavisen.

Seinere dro kjæresteparet sammen til Houston i Texas for å studere. I en periode på 1990-tallet jobbet Atle Thomas offshore som plattformsjef. Kolleger karakteriserte ham som pliktoppfyllende, hardtarbeidende og målbevisst.

Parets venner så på Atle Thomas som en trygg og god far. Ungene virket harmoniske.

En nær kollega sa det slik:

«Veldig glad i familien og vennene sine. Prioriterer først familien, så jobb, så vennene og så seg selv».

Hilde ble av sine kollegaer karakterisert som «faglig sterk, litt forsiktig, veldig korrekt og i godt humør». Familien snakket hun ikke så mye om.

Alle som hadde med barna deres å gjøre oppfattet dem som blide, fornøyde og helt normale for alderen.

Problemer i prosjektet

Siste uken i januar 2007 skjedde det en del negativt på jobben til Atle Thomas. Han var leder for et prosjekt som gikk ut på å forbinde undervannsfeltet Blane på britisk side av sokkelen, eid av Talisman, med Ula-feltet som var eid av BP.

I 2006 fikk Talisman problemer med leverandører, samtidig som BP hadde trøbbel med en brønn. Dette gjorde at sammenstillingsjobben med Blane måtte nedprioriteres.

Fredag 26. januar var det et statusmøte om Ula-prosjektet hvor representanter fra både BP og Talisman deltok. Her var også sjefene til Atle Thomas til stede.

Det var en kollega av ham som sto for presentasjonen hvor forsinkelsene ble kommunisert. Der ble det fremlagt tre mulige datoer for når prosjektet kunne være ferdig. Den mest realistiske datoen nå var 9. juni.

Etter møtet uttrykte BP-sjefene misnøye, de krevde at prosjektet måtte være i mål allerede i april. Kollegaen til Atle Thomas opplevde ikke tonen i kritikken som hard, eller høylytt.

Faglig kritikk var noe kollegaen hadde opplevd tidligere, og han tok ikke dette innover seg. Kollegaen mente det heller ikke burde være noen grunn til at Atle Thomas skulle gjøre det.

Fikk skylden

Mandag 29. januar hadde Atle Thomas et statusmøte med prosjektlederne i teamet sitt hvor han informerte om Blane-forsinkelsen. Her var BP-sjefer fra fredagens Talisman-møte til stede. Misnøyen skal ha blitt gjentatt, og det ble sagt at man i framtiden ville ha informasjon om slike forsinkelser på et tidligere tidspunkt.

Det var en krassere tone på dette møtet enn før helgen. Noen som var til stede i rommet syntes synd på Atle Thomas, og de skjønte ikke hvorfor han fikk så hard kritikk foran de andre prosjektlederne, så lenge han ikke hadde skyld i forsinkelsene.

Tirsdag 30. januar var en typisk vinterdag i Stavanger. Rundt sju grader, ingen snø og litt vind.

Victor og Arianne var på skolen som vanlig. Arianne ble med bestevenninnen hjem. Der fikk 11-åringen servert pølsegrateng til middag, noe av det beste hun visste.

Mens Arianne og venninnene slappet av før friidrettstreningen hadde mamma, Hilde, kommet hjem til huset på Storhaug. Hilde pakket ferdig en koffert, og satte den på en stol på soverommet.

Halv åtte om kvelden skulle hun reise med fly til Oslo og bli der noen dager. Hilde fulgte et etterutdanningskurs på BI, og hun dro på studiesamlinger noen ganger i året.

Avbestilte konas taxi

Det var ikke uvanlig for Atle Thomas å være hjemme alene med barna. Paret delte solidarisk på arbeidsoppgavene i hjemmet, ikke minst oppfølgingen av ungene.

Da Arianne var seks uker begynte Hilde på jobb igjen, og Thomas kjørte den lille babyen til Hildes arbeidsplass slik at hun kunne få amme datteren.

Klokken 17.18 ringte Hilde Johansen til Stavanger Taxi og bestilte drosje til boligen en time seinere. I mellomtiden hadde også Atle Thomas kommet hjem etter å ha kjørt Victor til fotballtrening.

Hva som skjedde videre den neste timen er usikkert. Men det vi vet er at drosjesjåføren ringte til familien Johansens fasttelefon klokken 18.19 og ga beskjed om at han sto utenfor og ventet.

Da var det Atle Thomas som tok telefonen. Han beklaget, og sa at de ikke hadde bruk for drosjen likevel siden kona hadde blitt hentet av en venninne. Hilde befant seg på dette tidspunktet i leiligheten, men vi vet ikke når Atle Thomas drepte henne denne dagen.

En halvtime seinere satte Thomas seg i bilen for å hente ungene. Først hentet han Victor, og deretter kjørte de for å plukke opp Arianne på friidretten. De var litt seint ute, og i bilen ble Atle Thomas oppringt av faren til en venninne av Arianne som var med henne på trening.

Ble sittende i bilen

Atle Thomas sa at han snart var framme. Da han kom for å ta med seg Arianne hadde han en kort prat med faren som hadde ringt, og som nå sto og ventet med Arianne og datteren sin. Alt virket da normalt med Atle Thomas, ifølge denne faren.

Deretter tok Atle Thomas ungene med seg en rask tur innom jobben på Forus, mellom Stavanger og Sandnes, hvor de forlot bygningen klokken 20.29.

Litt før klokka 21 kom de tre hjem. Alle ble sittende i bilen en liten stund før de gikk inn i huset. En nabo reagerte på at ingen av dem kom ut på en god stund, men at de bare satt der.

Etter hvert gikk Arianne, Victor og pappa ut av bilen og opp trappa til leiligheten i andre etasje for aller siste gang.

«Orker ikke mer»

Neste morgen ble vaskehjelpen møtt av et grusomt syn da hun tok seg inn i leiligheten. Hun fant fire personer døde på badet, to voksne og to barn. Vaskehjelpen varslet politiet som kom raskt til stedet.

Så hadde det altså skjedd, det som Arianne drømte året i forveien – hele familien liggende sammen på baderomsgulvet.

Obduksjonsrapportene konkluderte med at dødsårsaken var kvelning for alle tre. Hilde ble også utsatt for vold mot hodet.

Kvelden i forveien, etter at Atle Thomas kom hjem sammen med barna, åpnet han en spiralperm. Der hadde han samlet papirer som handlet om husbyggingen.

Fra permen tok han ut et A4-ark med en Bohus-logo på. Arket var en prisliste over hyller til den nye eneboligen. Atle Thomas snudde arket og skrev følgende på baksiden:

Til en arbeidskollega oppsummerte han livssituasjonen sin på fire setninger i en e-post.

«Orker ikke mer» skrev Atle Thomas i tittelfeltet, og e-posten ble sendt klokken 01.39 natt til onsdag 31. januar:

«A05 og sene leveranser til Talisman ødela alt for prosjektene. Vi gledet oss til nytt hus, men jeg er ødelagt og orker ikke mer. Nøklene ligger på høyre fremhjul på Toyotaen. Send sykebil til (...) for å hente oss».

Atle Thomas gikk så ut til badet hvor resten av familien lå døde. Der la han seg ned ved siden av dem, og tok sitt eget liv.

Psykolog: – Umulig å tolke tegn

Psykolog Pål Grøndahl har registrert de mange familiedrapene i Norge det siste halvåret, men mener det er altfor tidlig å snakke om en trend. Når det gjelder drap, mener han trender først kan påvises etter flere år.

– Hva da med smitteeffekt? Kan ett familiedrap sette andre på tanken om det samme?

– Da vil jeg svare slik: Det kan ikke utelukkes helt, men jeg tror egentlig ikke noe på det.

Grøndahl mener at historien fra Stavanger tilsynelatende skiller seg ut fra sakene denne vinteren og våren ved at Atle Thomas kom med noen varsler i forkant om at han ikke hadde det bra. I de ferske sakene har slike varsler ikke blitt avdekket, i hvert fall ikke foreløpig.

– Mannen i Stavanger fikk kjeft på jobb, og han satt taus på fest, men dette gjelder jo veldig mange. Man kan på ingen måte forvente, ut fra dette, at en person tenker på å ta livet av seg selv, eller hele familien sin. Å prøve å tolke slike tegn, blir nesten umulig, mener Grøndahl.

– Familiedrap er så sjeldne hendelser at vi ikke klarer å identifisere i forkant hvem som planlegger noe slikt, legger han til.

Kriminolog Vibeke Ottesen uttalte følgende på Nyhetsmorgen på NRK tidligere i vår: «Foreldre føler en enorm kjærlighet til sine barn, et enormt ansvar for sine barn, foreldre har lyst til å beskytte sine barn. Og når de ikke lengre er der for å gjøre dette selv, kan de velge å ta sine kjære med seg».

Ottesen sier at hun ikke ønsker å utdype det hun har kommentert tidligere.

Pål Grøndahl er uenig med Ottesen. Han mener at drap mot hele familien ikke på noen måte kan forklares ut ifra det han betegner som en «kjærlighetshypotese»

– For min del handler ikke dette om kjærlighet, men forvridde forestillinger om egen betydning, mener han.