Den glemte polarhelten

Denne artikkelen ble først publisert 15. april 2018.

Matrosen Carsten Borchgrevink undersøker horisonten med kikkerten. Han står i utkikkstønna på seilskuta «Antarctica», høyt over det iskalde Sørishavet. Året er 1895. En vegg av is og sylskarpe klipper skyter opp fra havoverflaten.

For over 100 år siden var Antarktis omtrent like fremmed som månen. 14 millioner kvadratkilometer med is og fjell urørt av mennesker. Verdens femte største kontinent var en hvit flekk på verdenskartet.

Men det må da finnes et sted å gå i land?

Kapteinen manøvrer skuta forsiktig mellom drivende isfjell.

Der! Borchgrevink har fått øye på noe. En isfri strand, omringet av 1200 meter høye fjell.

I en lettbåt ror en gruppe inn mot stranda som er full av pingviner. I baugen står kaptein Leonard Kristensen. Han er spent. Kapteinen skal bli det første mennesket som noen gang setter sine bein på Antarktis.

Tror han.

For i det robåten skraper mot bunnen ved strandkanten hopper matros Borchgrevink over ripa, ut i vannet og opp på land rett foran øynene på kaptein Kristensen.

Hvem som egentlig var den første, får vi aldri vite. For kaptein Kristensen har en helt egen versjon av hendelsen.

Men for Carsten Borchgrevink fra Christiania og Norge skal denne historien legge grunnlaget for en ny, dristig ferd til det ukjente kontinentet. En ferd som skal gjøre Borchgrevink til en rik og berømt polfarer.

Det er i alle fall planen.

Bitter og deprimert

Norge har en stolt polarhistorie, for å si det mildt. Bragdene til Roald Amundsen og Fridtjof Nansen har ikke bare vært viktige for historien, de har vært viktige for Norges og nordmenns identitet. Polferdene rundt år 1900 var avgjørende i nasjonsbyggingen i det som skulle bli et uavhengig Norge.

Det er derfor viktig at vi forteller historiene til dem som la grunnlaget for Amundsen og de andre nasjonalheltene, men som aldri fikk statuer og gater oppkalt etter seg. Historiene til de glemte polarheltene.

Historien til Carsten Borchgrevink er en slik historie.

– Bestefar døde som en litt bitter og deprimert mann, sier Sophie Borchgrevink Nordrum, som er Borchgrevinks barnebarn.

Vil tilbake til Antarktis

Vi drar igjen tilbake i tid. Det har gått noen uker siden nordmannen løp opp på stranden ved Kapp Adare på Antarktis. Nå står han foran en forsamling dresskledde menn på en internasjonal geografisk kongress i London. Han har tatt en rask dampbåt fra Australia.

Kaptein Kristensen er fortsatt på den andre siden av kloden, så nå står nordmannen fritt til å fortelle sin versjon av hva som skjedde på stranda i Antarktis.

Og det gjør han.

Det hele ender med at kongressen slår fast at Antarktis er det siste området på kloden som ikke er utforsket, og at vitenskapsselskaper over hele verden snarest bør starte pengeinnsamling til en ekspedisjon.

De to timene på Kapp Adare har tent en ustoppelig flamme i Carsten Borchgrevink. Han vil tilbake for å utforske Antarktis og bruker historien om at han var først for alt den er verd.

Borchgrevink har et stort selvbilde, og tyr ofte til usannheter for å fremheve seg selv. Han blåser opp sin rolle i den første ekspedisjonen, og flere mener han farer med løgn.

Likevel holder han foredrag i flere land, til stor begeistring. Vitenskapelige artikler trykkes og overalt fremhever han sin egen innsats. Alt med tanke på å kunne skaffe penger til en ny ekspedisjon under hans ledelse. I to år kjemper han for drømmen sin.

Borchgrevink vil bli den første til å overvintre på Antarktis.

Men Borchgrevink får konkurranse. Sir Clements Markham som er president for det mektige Royal Geographical Society, en forening bestående av de mest fremtredende oppdagelsesreisende i det britiske imperiet, vil seile til Antarktis med Robert Scott som leder.

Men mot alle odds er det Borchgrevink som trekker det lengste strået.

Den rike engelske forleggeren George Newnes gir ham 35.000 pund til en ekspedisjon som skal overvintre på Antarktis. En enorm sum på den tiden. Newnes ønsker gode historier og bilder til sine suksessfulle magasiner.

Dette er en sensasjon. En nordmann som tidligere bare har vært matros, blir satt til å lede en britisk ekspedisjon som skal overvintre på Antarktis.

Samler mannskapet

Nå kan endelig Borchgrevink gå i gang med planleggingen. Han må skaffe et skip, en solid hytte og folk som er villige til å risikere livet for forskningen. Mannskap til skipet er én sak, noe annet er det å finne folk som kan takle det å leve sammen i den trange hytta gjennom en lang antarktisk vinter.

«Det er lett å finne flinke menn, men vanskelig å finne de som samtidig har et stabilt humør.», skriver Borchgrevink i en bok som ble publisert etter ekspedisjonen.

Han vil ha med seg flest mulig fra Norge. Bare to menn fra England og én fra Australia får plass i den eksklusive gruppen som skal overvintre på Antarktis.

Særlig australske Louis Bernacchi skal bli en viktig person i historien om Carsten Borchgrevink. Rikmannssønnen blir valgt på grunn av sin kompetanse på magnetiske instrumenter. Å finne den magnetiske sydpol er en viktig oppgave for ekspedisjonen.

De to yngste har en svært annerledes bakgrunn enn de engelske og australske overklassemennene – nemlig samene Ole Must (20) og Per Savio (18).

Før avreise er forholdet mellom Borchgrevink og de tre utlendingene godt, men dette skal endre seg.

Antarktisferden er en verdensbegivenhet. Det skrives om Carsten Borchgrevink i aviser over hele kloden, til stor irritasjon for Clements Markham. Han gjør alt han kan for å sverte den norsk-ledede ekspedisjonen, og sprer et rykte om at Borchgrevinks skip «Southern Cross» er råttent og markspist.

Ingenting kan imidlertid stoppe Borchgrevink nå. Matrosen fra «Antarctica» ekspedisjonen har vokst til å bli en superhelt.

22. august 1898. På kaien i London er det høytidelig stemning. Massevis av folk vil ta farvel med ekspedisjonsmedlemmene.

Med på turen er også den norske zoologen Nicolai Hanson. I likhet med Borchgrevink reiser han fra sin gravide kone.

Men bare én av dem får aldri oppleve å møte barnet sitt.

Tyfus

«Southern Cross» nærmer seg ekvator. Oppå dekk er det kaotisk. Proviant og utstyr er stablet opp overalt. Polarhundene sliter. Ved Kapp Verde utenfor Afrika steiker sola. Varmen er uutholdelig. Mannskapet kjøler ned dyra ved å dynke dem i sjøvann.

Men tropene skal gi ekspedisjonen et annet, langt verre problem. Zoologen Nicolai Hanson har blitt alvorlig syk.

– Han drakk antageligvis forurenset vann i en brønn, og fikk en tyfus-relatert sykdom, sier David Vogt, som er Hansons oldebarn.

Hanson friskner heldigvis til, og makter den lange overfarten til Australia. Men zoologen fra Kristiansund er ikke kvitt sykdommen.

– Dere ser dem aldri igjen

Tasmania, Australia. 18. desember 1898. Alt er klart for siste etappe av ferden sørover mot Antarktis. Det holdes en gudstjeneste om bord. Biskopens preken setter sitt preg på ekspedisjonsmedlemmene:

– Se godt på disse mennene, for dere ser dem aldri igjen, sier biskopen.

Sørishavet regnes som et av verdens farligste farvann, med iskalde temperaturer, røff sjø, drivis og potensielt dødbringende isfjell.

Disse farene skal mennene på «Southern cross» snart få kjenne på.

Skipet blir stående fast i drivisen.

«Det er som om jeg blir gammel mens jeg speider utover den ubevegelige is-sletten», skriver Borchgrevink.

Den trekantete stranden

Men etter én måned finner Borchgrevink en vei ut av isen, og snart får polfareren øye på det han har drømt om i lang tid: Det svarte og spisse Kapp Adare, ragende over den flate, trekantede stranden han oppdaget da han var med «Antarctica» fire år tidligere.

«På avstand så stranden så liten og uinnbydende ut under de høye nakne fjell at en av mine menn utbrøt: «Er det der de forslår å sette opp vår hovedleir så tror jeg det er best av vi sender brev hjem med skipet og sier farvel for alltid»», skriver Borchgrevink.

Australske Louis Bernacchi noterer i sin dagbok at han ikke kan forestille seg en verre straff enn å bli etterlatt og glemt på denne øde stranden. Den stramme lukten av pingvinenes guano (avføring) er intens, selv langt fra land. Tusenvis av pingviner bruker stranden som hekkeplass på denne tiden av året.

20 tonn kull, byggesettet til hytta, proviant for tre år og utstyr. Alt må ros gjennom brenningene og bæres i land. Alle må ta sin tur, med isvann til hoftene, for å få kassene på land. I en uke har de stabilt vær, men 23. februar skifter det brått.

En kraftig storm tar tak i riggen. Skipet presses mot land. En ankerkjetting ryker.

«Stormen raser i fullt sinne, jeg har aldri sett noe lignende. Skrekken er umulig å forestille seg», skriver Bernacchi i sin dagbok.

Ved daggry løyer vinden, men de ti mennene som skal overvintre, har fått en kraftig oppvekker. Stedet de skal være i minst et år er et hylende hjørne.

«Vil vi overleve?»

Antarktis er ekstremt, og stranden ved Kapp Adare er noe av det mest ekstreme kontinentet har å by på: Vinder med orkan styrke, blandet med tosifrede kuldegrader, gjør stedet nærmest uegnet for mennesker.

Men Carsten Borchgrevink er besatt av tanken på å dra dit intet menneske har satt sin fot. Og hva vil han finne i isødet? Kanskje enorme isbjørnlignende rovdyr?

«Southern Cross» har forlatt dem. Alt de har er hverandre, provianten og utstyret de har dratt opp på stranden. Disse mennene er de første som har klart å etablere en leir i Antarktis. De har en unik mulighet til å bli rike og berømte oppdagere.

Men isolasjonen skal snart tære på ekspedisjonsgruppa, og særlig rikmannssønnen Bernacchi skal etter hvert rette sin frustrasjon mot Borchgrevink.

«Hva vil hende i året vi har foran oss? Vil det være mulig å overleve under de sterke naturkreftene? Hvis Sydkorset (Southern Cross) blir knust på tilbakeveien, hvor lenge vil vi da måtte være her?», skriver Borchgrevink.

Angrer bittert

Ekspedisjonsgruppa går straks i gang med arbeidet. Meteorologiske data måles og loggføres. Zoologen Nicolai Hanson samler og tar vare på dyrearter. Han finner blant annet flere ukjente sel- og fiskearter. Dette skal bli hans livsverk.

Men Hanson føler seg fortsatt ikke helt bra. Han har vært redusert helt siden han fikk infeksjonen utenfor Afrika.

Hanson angrer bittert på det han har begitt seg ut på. Før avreise fra Australia mottok han et brev. I brevet lå et bilde. Det var av den nyfødte datteren Johanne.

Hanson lengter hjem der han ligger halvsjuk i køyesenga, mens de iskalde stormene rusker og herjer med den lille hytta ved verdens ende. Hans nystiftede familie er tusenvis av mil unna.

Køyesengene står langs tre av veggene i hytta. Hodeenden på sengene er bygget inne med vegger for at mennene skal slippe å se hverandre. Åpningen der de kan krype inn og ut, dekker de til med et teppe.

Det er april måned. Utenfor nærmer vinteren og mørketiden seg. Det haster å utforske området. Borchgrevink vet godt at han trenger forskningsresultater og bilder for å nå sitt mål om å bli rik og berømt.

En dristig ekspedisjon

Borchgrevink beordrer Bernacchi, Fougner og samegutten Per Savio til å være med på en dristig ekspedisjon sørover langs det 30 km lange neset. Med seg har de sleder trukket av 20 hunder, og en sammenleggbar båt.

I Bernacchis dagbok kommer det tydelig frem at denne turen får ham til å hate sjefen, som han i lang tid har ment er udugelig. Han omtaler ikke lenger Borchgrevink ved navn, men kaller han for «individet».

Det starter med krangel. Bernacchi mener isen er for tynn og at de har for mye utstyr med seg. Borchgrevink måler isen til over en halv meter og er fast bestemt på at dette skal de gjennomføre.

Men om kvelden, 12 kilometer fra hovedleiren, støter de på store problemer.

«Isen ble tynnere og tynnere så vi måtte bevege oss svært forsiktig. Med stor vanskelighet klarte vi å nå en liten strand under de loddrette klipper.», skriver Borchgrevink.

Men isen inne ved land er så tynn at flere hunder går gjennom. På den lille stranden, som så vidt løfter seg over den frosne havoverflaten, setter de opp teltet.

«Plutselig kom et vindstøt og så var stormen her. Klokken syv brøt isen opp og sjøsprøyten sto over oss.»

I siste liten får de trukket hunder, utstyr og proviant opp skråningen til fjellveggen. Der finner de en liten ishylle som de kan stå på.

Raseriet koker

På den lille hylla er det akkurat plass til telt og to soveposer.

De må bytte på å ligge i teltet. Timene føles som måneder når de går frem og tilbake på ishylla.

Om kvelden er det fullmåne. Borchgrevink sender Savio og Fougner med den sammenleggbare båten mot hovedleiren.

Når båten forsvinner bak fjellet legger Borchgrevink og Bernacchi seg sammen i teltet. Etter å ha døste, bråvåkner Borchgrevink – av stillheten. Lyden av bølgeskvulp er borte. Han kikker ut og ser at havet er forvandlet til issørpe. Han forstår nå at Savio og Fougner er i livsfare. Issørpe er nemlig skrekken for enhver polarekspedisjon. Issørpe gjør at båter setter seg fast, samtidig er det umulig å gå på.

Etter to døgn med venting kommer noen skikkelser til syne. Det er Savio og Fougner. De måtte snu på sin ferd mot hovedleiren.

De hakker seg spor i is-skråningen. Når de endelig når tilbake til teltet er de helt utmattet og sover i 15 timer.

Savio og Fougner har så vidt unnsluppet døden, men Borchgrevink påpeker, ifølge Bernacchis dagbok, at dramaet vil passe bra i boken hans.

Dette får Bernacchi til å koke av raseri.

Umulig å overleve

Det virker som en umulighet å overleve dette. Nedenfor er det en ufremkommelig issørpe. Bak dem, en loddrett fjellvegg. Antarktis er kanskje vakkert, men også livsfarlig.

Anton Fougner og Per Savio har begynt å våkne til liv igjen. Under forsøket så de en redningsvei. Rundt odden der båten ble liggende er det en kløft som kan være mulig å klatre opp.

18 år gamle Per Savio knytter seg inn i tauet først. Han er oppvokst i Finnmark og er dyktig på snø og is. Carsten Borchgrevink går bakerst. Hundene forsøker å følge etter.

Etter noen timer kommer de til kløfta. Bernacchi går foran Borchgrevink og de småkrangler mens de jobber seg sakte oppover. De bruker nesten hele den korte dagen på å komme opp på kanten. Her står de fast.

Men Per Savio ser en utvei. Han løper mot en klippe ti meter lenger bort.

«Han falt mer enn han løp. Men med sin hurtighet nådde han klippen og kastet seg flatt på magen.», skriver Borchgrevink

Savio fester et klatretau slik at de andre klarer å komme seg over. Han har reddet dem. Gjennom en iskald natt i måneskinn klatrer de videre opp over den 1200 meter høye fjellryggen.

Tilbake til «palasset»

Når de endelig kommer tilbake til hovedleiren på Kapp Adare, er det en stor lettelse for de seks som ble igjen der. De fryktet hele ekspedisjonen hadde druknet da isen brøt opp.

Etter mange dager på en ishylle beskriver Bernacchi den trange hytta som et palass.

Men gleden blir kortvarig.

15. mai tar de et bilde av solas siste rødglødende hilsen. Nå skal de holde ut 71 døgn uten sollys. Temperaturen synker raskt.

De ti mennene har vært på stranden ved Kapp Adare i drøye tre måneder, og er godt i gang med å utforske det ukjente kontinentet.

Nå skal de imidlertid begynne på den andre delen av oppdraget, nemlig selve overvintringen.

Mennene tilbringer mye tid isolert i den lille hytta. Stormene, kulden og mørket gjør hver tur ut døra til en potensiell livsfarlig ekspedisjon.

Isolasjonen gjør at Nicolai Hansons tilstand forverres.

«Han har dårlig appetitt, har lite krefter og lider kraftig av hjemlengsel, men det gjør vi egentlig alle», skriver Borchgrevink.

Stormen hyler rundt hyttehjørnene. Inne ligger mennene gjemt i sine køyer.

«Vi mangler luft»

Bare tenk deg: Du deler en trang hytte med ni andre menn. En er alvorlig syk. Ut kan du ikke gå. Dagene går, ukene, måneder.

«Vi mangler luft og bevegelse. Vi mangler lys. Det er som vi sitter her og blir gamle», skriver Borchgrevink.

Ekspedisjonslederen har laget seg et lite kontor bak et forheng, i et hjørne av hytta. Bernacchi har lenge mistenkt at Borchgrevink har blitt sinnssyk. 18 juni skriver australieren i dagboken at hans mistanker nå er bekreftet.

Borchgrevink kommer ut av kontoret sitt med et brev der det står at alle som motarbeider ham eller gjør narr av han og hans arbeid vil kunne dømmes for mytteri. Brevet er skrevet på norsk men undertegnet av blant andre George Newnes. Etter å ha lest brevet advarer Borchgrevink Bernacchi om at han risikerer 15 år fengsel.

Bernacchi er sikker på at brevet med underskriftene er forfalsket. Han skriver et brev tilbake til Borchgrevink og påpeker at de er på en privatfinansiert ekspedisjon og dermed ikke kan dømmes for mytteri.

– Når vi ser omfanget av hele den sosiale konflikten som vokser fram der nede ... Det må ha vært helt forferdelig. Ingen steder å gå, sier David Vogt, Hansons oldebarn.

Hanson blir verre

Men etter hvert begynner noen solstråler å titte fram bak fjellene. Borchgrevink klarer å samle enkelte av mennene til ekspedisjoner utover den langstrakte havisen.

Zoologen Hanson er imidlertid ikke med. Han er ikke i stand til å dra på ekspedisjoner. Borchgrevink er bekymret for ham.

«Trykker man inn huden hans blir det en fordypning. Ansiktsfargen er voksaktig og øynene innsunkne. Døden har satt sitt merke på Hanson.»

Ekspedisjonslegen Herulf Kløvstad har desperat forsøkt å hjelpe Hanson med det han har tilgjengelig, men den ukjente sykdommen tar mer og mer over.

14. oktober forteller doktoren sin pasient at han ikke har lenge igjen. De siste forberedelsene gjøres. Gifteringen legges i en konvolutt til hans unge kone og barnet han bare har sett bilde av. Doktoren tar vare på private notater og dagbøker. Borchgrevink overtar en stabel notatbøker med Hansons zoologiske livsverk.

«Han spurte meg hvor han skulle begraves. Hvor ønsker du? Svarte jeg. Husker du den store vandresteinen oppe på kappet, der det ble tatt et bilde av meg. Høyt der oppe i le av den store steinen ønsket han å ligge. Jeg lovte han at dette skulle bli gjort.»

Alle tar avskjed med sin kollega. De siste som kommer ut av hytta med tårer rennende nedover kinnene er Must og Savio.

Så skjer det som Hanson har ventet på hele vinteren: Den første pingvinen kommer vandrende tilbake over havisen. Pingvinen blir avlivet slik at Hanson kan undersøke den.

«Nå ville jeg så gjerne leve», sa Hanson ifølge Borchgrevink.

Død og begravelse

Men Hanson får aldri sett den enorme invasjonen av pingviner som er på vei mot kappet. Like etterpå er han død.

Borchgrevink og mennene går straks i gang med å forberede begravelsen, men det er ikke lett å få gravd hull i den bunnfrosne bakken oppe på kappet.

Etter seks dagers hardt arbeid blir Hansons kiste blir lagt på en slede. Pingvinene stirrer på gravfølget som sliter i den stupbratte fjellsiden.

«Under frysepunktet»

År 1900. Dagene går uten at de ser tegn til skipet. I midten av januar kommer en rekke stormer som varer helt til slutten av måneden. Tanken på å være enda et år i hytta er uutholdelig.

«Stemningen i leiren er under frysepunktet. Hvor lenge skal vi sitte slik å se hverandre bli gamle? Hvor lenge? Hvor lenge?» skriver Borchgrevink.

28. januar, mens de andre fortsatt sover, er kokken Kolbein Ellefsen ute for å hente opptenningsved. Han ser bortover stranden, og oppdager en stor skikkelse, mye større enn keiserpingvinene. Ellefsen gnir seg i øynene og forstår ikke hva han ser. Skikkelsen kommer nærmere, og da kjenner han den igjen.

Det er kaptein Bernhard Jensen med en sekk på ryggen.

«Fargeprakten fra polarnatten var enda i min drøm da jeg plutselig våknet av en stemme som ropte: POST!», skriver Borchgrevink.

En hysterisk glede spres i hytta. De er reddet! Mennene kaster seg over brev og aviser, men én brevbunke blir liggende urørt på bordet.

Forlater stranda

Hadde ikke Hanson drukket av det forurensa vannet i Afrika, hadde kanskje historien tatt en annen vending. Da ville Hanson kanskje sett sjefen, Carsten Borchgrevink, høytidelig fire Union Jack ned fra flaggstangen.

Han ville sett ekspedisjonsmedlemmene demontere deler av hytta, og han ville sett dem, med en trist mine, avlive de eldste og svakeste hundene.

Men det er bare ni menn som går om bord i «Southern Cross» 2. februar i år 1900, og som forlater den trekantede stranda ved Kapp Adare.

Porten til Sydpolen

«Southern Cross» seiler ikke mot nord, ikke ennå. Borchgrevink vil først ta sjansen på å utforske Rosshavet, og dra lenger sør enn noe mennesket har vært før.

Det er her Borchgrevink oppdager det som skal bli så viktig for polarhistorien. På stedet som senere fikk navnet Hvalbukta, er det mulig å legge til med «Southern Cross» på en trygg måte, og derfra ta seg opp på Rossbarrieren, denne enorme isbremmen, på størrelse med Frankrike.

Oppå Rossbarrieren er det flat isslette så langt øye kan se. Borchgrevink skriver i sin bok at dette kan være veien til Sydpolen.

Amundsen leste boka, og startet derfor sin sledetur herfra elleve år senere – i 1911. Slik beseiret han den britiske Scott-ekspedisjonen i kappløpet mot Sydpolen.

– Amundsen sa etterpå at han fikk brukt for masse av det som bestefar hadde oppdaget, sier Sophie Borchgrevink Nordrum.

Haster hjem

Carsten Borchgrevink er fornøyd med det han oppnådd. Hans plan er fulgt og nesten alle har overlevd den første vinteren på det antarktiske kontinentet. Nå er det bare å komme seg nordover og høste ære og berømmelse.

Men Borchgrevink har det travelt. På øya Stewart får nordmannen skyss med en gruppe maorier, og har ingen problemer med å dra fra resten av gruppa. Borchgrevink kommer seg først til sørøya i New Zealand, deretter til Hobart på Tasmania.

Et folkehav møter polarhelten.

– Og der fikk han all æren selv, sier David Vogt, som i tillegg til å være oldebarnet til Nicolai Hanson, er forsker ved Kulturhistorisk museum og har skrevet bok om Carsten Borchgrevink

De andre ekspedisjonsmedlemmene kommer seg ikke av gårde før én uke etter Borchgrevink. Også de tar en rask dampbåt hjem, unntatt samene Per Savio og Ole Must, de må ta til takke med «Southern Cross».

Barnebarnet Sophie Borchgrevink Nordrum innser at Borchgrevink hadde noen mindre flatterende sider.

– Det er jo ikke bestefar alene som har klart denne ekspedisjonen. Han hadde jo ikke klart det uten de andre. Dette å få fram alle andre ... Jeg vet ikke hvor flink han var til det, sier hun.

Nedturen i London

Etter en fem ukers reise ankommer Borchgrevink London. Men velkomsten er langt fra den han fikk i Australia. Bare noen få har møtt opp for å ta imot ham. George Newnes som finansierte ekspedisjonen, er ikke til stede, heller ikke lederen for the Royal Geographical Society, Clements Markham.

Dette er første tegn på det som skal bli en ubegripelig nedtur for polarhelten.

Den britiske Discovery-ekspedisjonen er nå finansiert og under forberedelse. Den skal inn til Antarktis i det samme området som Borchgrevink har vært, og Robert Falcon Scott skal bygges opp som britisk polarhelt.

– Det som var det store problemet for Carsten Borchgrevink, var at han var norsk. Han hadde riktignok engelsk mor, men han var født og oppvokst i Norge. Og siden han ledet en britisk ekspedisjon, kunne han ikke brukes i nasjonsbyggingen, verken i England eller Norge, sier Vogt.

– Det er jo litt merkelig, i alle fall at han ikke har blitt mer kjent i Norge, sier Borchgrevink Nordrum.

Forteller sin versjon

Når de tre engelske ekspedisjonsmedlemmene kommer til London, blir det enda vanskeligere for Borchgrevink å oppnå heltestatus. De forteller sin versjon om Borchgrevink som en udugelig leder til Clements Markham.

Dette passer perfekt for Markham, som har vært rasende over at en nordmann ledet denne første ekspedisjonen. Borchgrevink får ingen medalje fra Royal Geographical Society.,

– Kan hende han hadde mye større forhåpninger til at han skulle bli kjent, men så ble han ikke det, sier Borchgrevink Nordrum.

Baksnakkingen og kritikken fra de engelske ekspedisjonsmedlemmene gjør at det geografiske miljøet i England skyr Borchgrevink.

I Norge skjer det samme. Det er grunn til å tro at det norske polforskermiljøet ser på Borchgrevink som en lettvekter uten skikkelig vitenskapelig kompetanse. Han blir ikke invitert til arrangementer som omhandler Antarktis, selv om Borchgrevink trolig er den nordmannen som kjenner best til det mystiske kontinentet.

Borchgrevink kommer også på kant med selveste Fridtjof Nansen. Kildene her er få, men Borchgrevink skal ha mistet besinnelsen under et møte mellom de to, og blitt grov og ufin. Nansen, på sin side, skal ha kalt ham en bløffmaker og sjarlatan. Igjen blir Borchgrevinks lettvinte omgang med sannheten et tema.

Borchgrevink tjente i årene etter ekspedisjonen en del penger på boksalg, artikler og foredrag. Men etter hvert sank interessen for Southern Cross-ekspedisjonen. På 1920-tallet var økonomien i Borchgrevink-familien så dårlig at de måtte bo på et pensjonat i Oslo.

Tilgir Borchgrevink

Bernacchi, som hatet sin ekspedisjonsleder så sterkt, lyktes etter hvert med å overgå Borchgrevink. Australieren fikk være med Scotts Discovery-ekspedisjon. De var innom Kapp Adare og seilte videre til Rossøya. Her ble Bernacchi i to miserable år.

Etter å ha opplevd Scotts vanskeligheter og sett hans tabber, begynner Bernacchi å forstå hva Borchgrevink fikk til på ekspedisjonen til Kapp Adare.

I 1930 er han rådsmedlem i Royal Geographical Society og angrer på den dårlige behandlingen Borchgrevink fikk 30 år tidligere.

– Bernacchi har tilgitt Carsten Borchgrevink og er en av pådriverne for at Borchgrevink skal få en utmerkelse fra Royal Geographical Society, sier Vogt.

Bernacchi skriver i et brev at ja, Borchgrevink var en stabukk og en vanskelig person på mange måter, men at vi ikke skal undervurdere det han faktisk fikk til:

«Når en ser tilbake, må en gi ham toppkarakter. Tross alt: «Southern Cross» var vel så bra organisert som noen annen moderne polarekspedisjon».

Fire år etter i Oslo, i 1934, dør Carsten Borchgrevink, 69 år gammel.

• SE TV-DOKUMENTAREN: Den glemte polarhelt