Hva skjedde egentlig mellom pappa og Victoria?

«Denne saken er felt i Pressens Faglige Utvalg for brudd på punkt 4.8 i pressens Vær varsom-plakat («Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet.») PFUs uttalelse i saken kan leses her. NRK har valgt å gjøre endringer i bruken av bilder og illustrasjoner i artikkelen som følge av PFUs kjennelse.»

– Juryen har kommet frem til... på spørsmål 1. Skal «Jan» dømmes for å ha hatt seksuell omgang med datteren?

Juryformannen har reist seg for å si hva juryen har kommet frem til. Mannen på andre side av salen er tiltalt og tidligere dømt for noe av det verste man kan bli dømt for.

For å ha voldtatt sin egen datter.

Nå sitter han her og venter på dommen i Gulating lagmannsrett. I sal 1. Den største salen i tinghuset i Stavanger.

Hun var bare fem år gammel da det skal ha skjedd.

Det skal hun ha fortalt selv. Faren har nektet.

Nå ser han ned i bordet. Hvem tror de på, han eller datteren?

Juryformannen nøler litt.

– Ja... så, ehm, spørsmål 1: ...

Det er helt stille i salen.

Desember 2017: Den dømte mannen

Jan er en mann i 40-årene fra Nord-Rogaland som egentlig ikke heter Jan.

Datteren har fortalt at han misbrukte henne seksuelt.

Forklaringen er tatt opp og spilt av i retten.

Det skal ha skjedd på ferie i Spania, på ferie i USA, og på et hemmelig sted i hjemmet til faren. Jenta var tre og fire år gammel da overgrepene skal ha skjedd.

Vi kaller jenta Victoria. Heller ikke hun heter egentlig det.

Våren 2016 ble historien til Victoria, som i dag er sju år gammel, spilt av i Haugaland tingrett.

Faren nektet for at det hadde skjedd. Retten trodde ikke på ham.

Lille Victoria fortalte en vond og detaljrik historie.

Tingretten hadde trodd på henne.

Jan hadde blitt dømt til ni års fengsel.

Han ble også dømt til å betale 350.000 kroner i oppreisning.

Nå er det en mørkhåret kvinne som skal lese opp om juryen i lagmannsretten har trodd på den lille jenta.

– Svar på spørsmål nummer 1: Nei!

Det høres gråt fra bak i salen.

2014: Den varme sommeren

Hvordan kunne mannen som først ble dømt til ni års fengsel, så bli strafferettslig frikjent?

Denne saken vil ende opp med å bli kalt en skandale.

Den vil bli sammenlignet med Bjugn-saken, en av de større skandalene i norsk rettshistorie. Midt i stormen vil det stå ei lita jente. Hun vil antakeligvis ikke skjønne hva som skjer.

Vi spoler tilbake. Sommeren 2014. Sommeren alt begynner.

Det er den varmeste og fineste sommeren nordmenn har opplevd på lenge. Mens sola skinner her hjemme tar Jan sine to døtre med på ferie til USA.

De drar på cruise. De svømmer med delfiner. De spiser is.

De hadde reist året før også. Til Spania da.

Jan liker å være med døtrene. Den yngste er Victoria. Hun er fire år. Jan og moren hennes har i to år hatt en ordning der han har henne en fjerdedel av tida. Jan synes ikke det er nok lenger. Han gir moren beskjed om det. Men etter USA-ferien er det uansett morens tur til å ta med Victoria på ferie.

Her begynner historien. Den lange og vonde prosessen som vil ende opp i Gulating lagmannsrett i slutten av 2017.

De drar til Spania. Mamma og Victoria står i dusjen. Mamma trekker for dusjforhenget. Victoria spør hvorfor hun gjør det. Pappa gjorde ikke det.

Så forteller hun.

Om det pappa hadde fått henne til å gjøre. Først handler det om ferien i Spania. Hva Victoria hadde sett. Hva hun hadde måtte ta på. Det hadde vært ekkelt, syntes hun.

Victoria og mamma reiser hjem fra ferien. Dagen etter de lander i Norge, tar mamma med Victoria til politistasjonen.

De anmelder Jan.

Høsten 2014: Den avslørende leken

Victoria og mamma reiser til Haugesund for behandling hos BUP, barne- og ungdomspsykiatrien. Her venter en lege. Vi kaller henne BUP-legen. Hun skal prate med Victoria.

Bakgrunnen er mistanke om overgrep.

Hun er en overlege i 50-årene. Hun har jobbet med traumeutsatte barn i mange, mange år. Hun har faktisk vært med å lage nasjonale retningslinjer. Victoria blir med henne inn. I et rom med masse leker.

I ukene før dette har Victoria vært i dommeravhør på Barnehuset i Stavanger. Der har hun fortalt det samme som tidligere. Om hva pappa hadde fått henne til å gjøre. De voksne kaller det overgrep.

Mamma har fortalt at Victoria har endret atferd. Politiet har spurt en ansatt i barnehagen til Victoria. Hun kan ikke bekrefte at jenta har endret adferd.

Victoria har også blitt undersøkt av en overlege. Han finner ingenting. Ingen merker. Ingen skader. Ingen tegn på kroppen til den lille jenta.

Likevel blir altså jenta sendt hit til BUP i Haugesund for behandling. Det ingen på dette tidspunktet vet, er at denne behandlingen kommer til å få en avgjørende rolle i rettssaken mot Jan.

BUP-legen ser på mens Victoria får styre leken selv. Legen observerer og noterer. Etter den første timen er hun ganske sikker. Victoria har en posttraumatisk diagnose, altså en diagnose som skyldes at hun har opplevd noe veldig vanskelig.

Diagnosen kan knytte seg til de påståtte overgrepene. Den erfarne BUP-legen ser det på leken til Victoria. Hun leker med dukker. Den ene dukka har vondt i rumpa og må på do ofte. Dette er ingen normal lek, tenker BUP-legen. Og hun ser noen faresignaler. Victoria avbryter leken på et tidspunkt.

Rødt flagg.

Den lille jenta vil ikke snakke om det som har skjedd med pappa. Men BUP-legen tror det er ganske sannsynlig at det har skjedd noe likevel.

Våren 2015: Den vonde historien

Politiet er ikke like trygge som BUP-legen.

Det er vanskelig å bevise det som har skjedd. Jan har forklart seg om det som skjedde i Spania. Det var mye mer uskyldig enn det politiet hadde fått inntrykk av. Det hadde skjedd mens Jan var i dusjen og var uoppmerksom på lille Victoria – forteller Jan.

Hvis dette var alt, hva skulle politiet gjøre med det? Politiet innstilte seg i oktober 2014 på å henlegge saken. Det betyr at politiet mente det ikke var grunnlag for å gå videre med saken. Innstillingen blir sendt til statsadvokaten.

Samtidig fortsetter BUP behandlingen, og 5. mai 2015 setter en kvinne fra politiet seg ned med Victoria, på Barnehuset i Stavanger.

I et rom med leker og tegnesaker.

Foran seg har hun et ark. Victoria tegner mens hun snakker. Politikvinnen sitter ved siden av den lille jenta.

– Men før vi begynner å snakke, er det en ting som er viktig her. Bare én regel, husker du hvilken regel det var?

Politikvinnen spør Victoria.

– Husker ikke nå.

– Det er at alt som jeg sier til deg, og alt som du sier til meg, at det må være sant.

– Det er sant, sier Victoria.

Politikvinnen dreier samtalen raskt over på det som hadde skjedd med pappa. Victoria forteller hvordan ting kjentes. Smerten.

Det skjedde gang på gang over lang tid. Så lenge Victoria kunne huske. Femåringen tegner det også. Pappa som stor. Seg selv som liten.

Det skal ha skjedd på ferieturen i USA også. På cruisebåten.

Og hjemme hos ham.

Hun forklarer detaljert. Med ord som er naturlige for barn. Som «tissefant».

– Men så lurer jeg på noe, vet du, i dag, når du skulle ned her, om det er noen som har sagt til deg hva du skal si for noe?

– Eh, nei.

– Ja. Er det noen som har sagt at det er noe du ikke har lov til å si?

– Eh, nei.

Politiet tror Victoria. Saken blir ikke henlagt likevel. Jan blir tiltalt for grove overgrep mot sin lille datter.

April 2016: Den lange dommen

Tinghuset i Haugesund er et hvitt firkantet bygg med mange smale vinduer. Det har gått nesten et år nå siden Victoria satte seg ned med den snille politikvinnen. Det har blitt tatt ut tiltale. Det har vært en rettssak i det firkantede bygget.

Jan har forklart seg. Avhøret til Victoria har blitt spilt av.

Dommen kommer i slutten av april. Jans forsvarer, den erfarne advokaten Knut Magnus Haavik, må gi ham beskjeden.

I dommen står det:

«Retten har funnet Victoria sin forklaring svært troverdig. Victoria har også klart å sette ord på hvordan hun hadde det under overgrepene. Etter rettens syn vil ikke et så lite barn kunne finne på disse tingene selv»

Jan er en barneovergriper. Det har retten kommet frem til. De mener BUP-legen styrker Victorias troverdighet. Hun var jo så sikker i de faglige konklusjonene sine.

Jan prøvde å svare. Sa det var moren som fikk Victoria til å si det. Retten tror ikke på det. Slik omtales forklaringen i dommen:

«Slik retten ser det fremstår det som helt hypotetisk. Det å få en fireåring til å fortelle, om igjen og om igjen, detaljer fra overgrep, som om de var egenopplevde, finnes i utgangspunktet svært lite sannsynlig. Sett i lys av overlegens forklaring om traumatisering, blir det helt usannsynlig»

Ni års fengsel blir dommen.

Og 350.000 kroner i oppreisning.

Jan er knust. Han er ikke blitt trodd på noe.

Våren 2016: De nye hjelperne

Men Jan vil anke likevel.

Forsvareren hans, Haavik, ber ham vurdere forsvarerbytte. Kanskje er det noen som kan se på saken med nye, friske øyne.

NRK kontaktet Haavik etter rettssaken i lagmannsretten. Han stilte som vitne da.

– Hadde jeg hatt opplysningene, hadde saken stilt seg helt annerledes. Jeg har vært advokat siden 1988, og jeg har ikke opplevd dette før. Jeg har stolt på systemet. Jeg kritiserer ikke politiet her. De har faktisk ikke visst hva som har skjedd.

Intervjuet kan leses nederst. Han ble sjokkert da han fant ut hvordan jenta hadde blitt behandlet hos BUP.

Men det er ikke han som finner denne informasjonen i 2016.

Advokatfirmaet Elden blir kontaktet. Den erfarne forsvareren Thomas Randby får oppdraget.

Men Jan er på sammenbruddets rand. De mørke tankene har tatt over. Han tenker på andre utveier. Han er dømt. Han er en som har voldtatt sin egen lille datter. Han føler til og med hans egen barndom blir brukt imot ham. Jan ble nemlig misbrukt av en slektning.

Men nå håper han på en snuoperasjon.

Det er ikke bare Randby som er en ny i saken. Svein Olav Nordlien, tidligere ansatt i BUP, nå en slags privatetterforsker og medhjelper, kommer til. Han kaller seg Konsulenten. Noen av kildene i helsevesenet kontaktet ham om saken til Jan. De hadde opplysninger og dokumenter.

Jan, Randby og Nordlien begynner å grave.

Litt etter litt kommer det frem ny informasjon. Det som ikke var kjent da tingretten dømte Jan.

Vi spoler tilbake igjen nå. Tilbake til høsten 2014. Vi fortsetter derfra. For det som skjedde bak de lukkede dørene vil forandre hele denne saken.

Hele historien.

Høsten 2014 og Våren 2015: Den nye informasjonen

2014. Victoria og mamma drar til BUP i Haugesund. De observerer leken til Victoria. Om gutten med den vonde rumpa.

Resten av informasjonen er ny for Jan sine hjelpere.

I journalnotatene kommer det frem at BUP snakket med mor. Om hennes fortid. Vanligvis pleier det å være samspill med begge foreldre. Men denne gangen er BUP usikre. Far kan jo være overgriper. De velger å ikke kontakte ham.

Victoria fortsetter å leke. De vonde lekene. Om gutten som hadde så vondt i rumpa. BUP-legen observerer, deltar og noterer.

Så skjer tre ting som får Randby og Nordlien til å stoppe opp. Tre ting som skal forandre saken. For Jans advokat vil i lagmannsretten argumentere for at Victoria kan ha blitt påvirket av BUP. At fortellingen hun fortalte ikke bare var hennes. Dette er grunnene til det:

1. Telefonen fra mor

Første episode skjer 10. februar 2015. Mor ringer til BUP. Hun er fortvilet. Politiet vil ikke videreføre besøksforbudet faren har mot datteren. Saken kan bli henlagt. Mor tror hun har stilt feil spørsmål eller lagt ord i munnen på jenta. Barnevernet vil fraråde all samvær med far.

Samme dag blir saken drøftet internt hos BUP. Det blir flere dager med kontakt mellom BUP, mor og jentas bistandsadvokat, Elisabeth Rød.

Og så, 16. februar, sender BUP-legen et brev til advokat Rød der det står at ut fra behandlingen er det stor faglig trygghet om at Victoria har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Seks dager etter telefonen fra mor, har BUP-legen et brev klart.

Og nå skjer det mer.

I begynnelsen av mars ringer mor til BUP. Hun forteller at far har saksøkt henne for å få mer samvær. BUP skriver at mors «støttelag» består av mors advokat, bistandsadvokat Rød, barnevernet og BUP.

2. De skumle historiene

Det andre som får Jans hjelpere til å reagere skjer i mars 2015. BUP vil ha resultater. De forteller mor om såkalte terapeutiske historier.

Historier som er skrevet av hensyn til barn som er utsatt for overgrep. De skal hjelpe barna å sette ord på det de har opplevd. Elleve historier får moren til Victoria med seg hjem.

Moren skal lese dem til henne før Victoria legger seg. Den ene heter «Det brente treet». En annen heter «De tunge steinene».

En tredje «Jenta som lærte å sove».

Historiene har en del fellestrekk: Hovedpersonene, gjerne små barn, opplever noe vanskelig eller traumatisk. Det må fortelle noen andre hva som har skjedd. Det hjelper. Historiene er lette å forstå for barn.

Samtidig bruker de metaforer og symboler som barn ikke plukker opp bokstavelig. Alle historiene er imidlertid ikke for alle. Noen er for små barn. Noen er for større.

«Jenta som lærte å sove» er for barn under 11 år. Den handler om ei jente som ser terrorangrepet 11. september på TV, og begynner å reflektere over død og tap av familie.

Brennende bygninger som raser og gråtende mennesker skildres.

Victoria reagerer på historiene. Hun får mareritt. Hun tisser på seg i senga. BUP mener at jenta nå begynner å huske. Hun begynner å reagere.

På det pappa har gjort mot henne.

I midten av mars 2015 er BUP-legen i avhør hos politiet. Hun mener politiet skal ha nytt avhør med Victoria. Den lille jenta har gått i terapi nå. Hun kan ha gjort fremskritt.

I mai 2015 blir Victoria avhørt på nytt. Dette avhøret er beskrevet tidligere. Men før det fikk Victoria en helt spesiell historie lest for seg.

«De tunge steinene». Ei lita jente drar ut i skogen. Her møter hun en ulv. Hun møter ulven på en fin måte. Hun vet ikke hva ulver er i stand til. Kort tid etter er hun på vei ut av skogen i full fart. Men nå har hun to tunge steiner med seg. De er med henne overalt.

Den eneste måten hun kan få dem vekk på, er ved å dra inn til kongen i den store salen og fortelle om det som skjedde i skogen. Hun er nervøs.

Litt etter litt blir det lettere. Litt etter litt forsvinner de tunge steinene. Litt etter litt blir hun ei vanlig lita jente igjen. Det står at historien passer for barn eller voksne som har opplevd overgrep, og må vitne om det i retten eller i dommeravhør. Og det skal Victoria.

Og etter å ha hørt denne historien møter Victoria politikvinnen igjen. Nå forteller hun alt. I detalj. Hva hun måtte ta på. Smerten. For å bli kvitt sine tunge steiner.

3. Den rare grimasen

Men før avhøret, før «de tunge steinene», er det en helt spesiell dag. 25. mars 2015. En dag som kan ha fått en stor betydning for utfallet av denne saken.

Jans nye advokat får tak i et opptak. Et opptak fra BUP-behandlingen.

Denne dagen skal BUP filme behandlingen. Et kamera er satt opp. En kvinne setter seg til høyre for kameraet.

Victoria setter seg i sofaen. Hun har litt av håret i en liten flette. Hun har på seg et smykke med rosa og lilla perler. Et skjørt og strømpebukse. Mamma sitter ved siden av. BUP-kvinnen mamma har pleid å snakke med, setter seg overfor Victoria. Hun spør om det er greit at hun holder hendene til Victoria. BUP-kvinnen spør Victoria.

– Og noen ganger, når det ble ekkelt å være hos pappa, så ekkelt at du ikke klarte å være Victoria... men du måtte late som du var en annen?

Den lille jenta ser opp og spør tilbake.

– Hvem da?

– Ja, hvem kunne det være? Eller at du måtte late som du ikke kjente noen ting. Eller at du ikke var der liksom. Kanskje akkurat som en drøm. Mhm. Og så var det sånn at det var ingen andre som visste hva som kunne skje når du var hos pappa. Derfor var det så veldig, veldig bra at du fortalte det.

Hver gang BUP-kvinnen sier «mhm» nikker hun bekreftende selv.

– Det var det.

Victoria er enig. Men hun forteller ikke så mye selv. Hun er enig i at det er bra at hun ikke trenger å være hos pappa. BUP-kvinnen har flere spørsmål. Noen ganger er ikke spørsmålene så spørrende:

– Men noen ganger så var ikke pappa snill og grei når du var der. Fordi han gjorde ting med kroppen din. Som du syntes var ekkelt. Eller vondt. Og gjorde at du...

– Vondt og ekkelt.

Victoria trekker seg inn i sofaen. Hun begynner å fikle med en ball.

BUP-kvinnen legger hendene på knærne til Victoria. Hun fortsetter å snakke.

– Og gjorde at du kanskje ble litt forvirret. For du skjønte det ikke helt. Mhm. Sånn var det. Og når pappaer gjør sånn, så er det ikke bra for barn. Og ikke er det lov heller. Mhm. For noen ganger...

BUP-dama går inn på flere detaljer. Om hva pappa hadde fått Victoria til å gjøre.

Victoria sperrer opp øynene. Hun lager en grimase.

Og så rister hun på hodet.

Desember 2017: Den nye rettssaken – den nye sjansen

Det er en grå desember i Stavanger. De pleier ofte å være det. Vind og regn. Lite snø. Jan har tatt turen over Boknafjorden. Advokat Randby har kommet fra Oslo.

BUP-legen skal innta vitneboksen. I tingretten hadde ikke BUP-behandlingen blitt et tema.

Nå skulle den gås etter i sømmene. BUP-legen stiller seg midt i salen. Hun forsikrer at alt hun sier er sant. Så setter hun seg ned. Thomas Randby heiser opp pulten sin og skrur på mikrofonen. I den store salen i Gulating lagmannsrett. Der vår historie begynte.

Randby: – Hadde du noen gang lest det første dommeravhøret.

BUP-legen: – Nei.

Randby: – Så du har kun satt lit til det mor har fortalt og legen som undersøkte Victoria?

BUP-legen: – Og Victoria selv.

Randby: – Du sa allerede etter første time at det var stor sannsynlighet for posttraumatisk stresslidelse. Kan det ha preget en i fortsettelsen?

BUP-legen: – Jeg tenker at du stiller et ledende spørsmål. Det er ikke sånn at man har veldig lyst at et barn skal ha en posttraumatisk diagnose.

Det er en intens stemning i retten. De ti jurymedlemmene sitter stille og følger med.

Randby har flere spørsmål klare. Jan sitter ved siden av og følger med. Familien hans sitter bak i salen.

Randby: – Deres fokus er barnet, men opplysningene deres kommer fra én kilde, mor, gikk det ikke an å gjøre litt undersøkelser?

BUP-legen: – BUP var avventende med tanke på far fordi han var mistenkt som overgriper. Vanligvis er det samspill med begge foreldrene. Vi fikk informasjon fra mor. Vi gikk ut fra det var riktig.

Randby: – Ut fra utredningen er det stor faglig sikkerhet om at Victoria har blitt utsatt for overgrep. Hva hadde skjedd fra oktober 2014, da jenta kom til dere, til nå? Dere gikk fra «det kan være» til «det er stor sannsynlighet og faglig sikkerhet»? Hva er nytt i situasjonen?

Det blir helt stille.

BUP-legen: – Vurderingene bygger på det som er lest opp. Og den bygger på det vi har jobbet med og sånn som det arter seg hos barn.

Randby: – Det er statusendringen jeg spør om.

BUP-legen: – Du spør om endringene... og da mener du endringene til stor faglig sikkerhet...?

Randby: – Hva har skjedd i mellomtiden?

BUP-legen: – Det har ikke skjedd noe i mellomtiden. Det har vært et forsøk på å klargjøre at når hun leker på denne måten, og viser disse symptomene, så viser det at hun har blitt utsatt for overgrep ut fra mine vurderinger.

Så går Randby over til samtalen. Da BUP filmet samtalen med Victoria. Der behandleren lente seg frem og fortalte den lille jenta hva som hadde skjedd.

Randby sikter til gestene til Victoria. Den rare grimasen. Og hoderistingen.

BUP-legen: – Jeg ser at timingen på dette var dum med tanke på videre rettsprosess, men verken jeg eller den andre behandleren tenkte at det kom en videre rettslig prosess. Det er så sjeldent med disse små ungene.

Randby: – Du sier timingen er dum med tanke på den rettslige prosessen. Tenker du at det kan komme et nytt dommeravhør?

BUP-legen: – Jeg tenker mer på hele prosessen. Ikke primært dommeravhør. Men om denne saken kom for retten eller ikke... vi har gjort rede for behandlingen. Tingretten var ikke så opptatt av disse tingene som du er opptatt av nå.

Den nye rettssaken del 2: De nye vitnene

I tillegg til de nye bevisene er det også nye vitner i denne rettssaken. BUP-behandlingen har blitt et så stort tema at noen må vurdere den. Retten oppnevner en sakkyndig. I tillegg får Jan inn en egen ekspert, en partsoppnevnt sakkyndig.

Ekspert 1:

Først ut er Ellen Wessel. Hun er ekspert på avhør og vitnepsykologi ved Universitetet i Oslo og foreleser blant annet ved Politihøgskolen. Hun er ikke i tvil om at jentas pålitelighet er ødelagt av BUP-behandlingen.

– BUP har rotet sånn at man umulig kan si hva jenta har opplevd.

Etter rettssaken har NRK intervjuet Wessel. Hun har fortalt NRK det hun fortalte i retten. Mer av dette kan leses under.

– Behandlerne bruker ikke metodene som de skal. De bruker symboltolkning av jentas lek som grunnlag for diagnose og bevis for hva jenta skal ha opplevd. Dette danner videre grunnlag for en fortelling som de bruker under neste del av behandlingen. Det er fortellingen om denne pappaen som skal ha misbrukt henne. Barnet har ikke sagt dette selv. Så leser de dette opp for barnet og planter både følelser og denne historien i jenta. Vi risikerer at barnet blir redd for sin far og tror hun har blitt utsatt for disse overgrepene.

Slik forklarer Wessel det hun mener er galt med behandlingen.

– BUP har ikke dokumentert godt nok at denne leken er så spesiell at det kan være et bevis for hva jenta skal ha vært utsatt for. Det er ingen lek som er likt for barn. Det å tolke barns lek på den måten er uansvarlig, og det er internasjonalt kjent.

Wessel mener det er et veldig viktig forbehold BUP-behandlerne burde hatt med.

– Disse behandlerne har ikke innledningsvis åpnet opp for at det kan hende at det ikke har skjedd denne jenta noe.

Wessel ønsker nå at BUP skal granskes og går langt i sammenligne denne saken med Bjugn. I Bjugn-saken ble sju voksne frikjent. Både skader, eller mangel på skader, i barns underliv og sakkyndige sin rolle i barneovergrepssaker var temaer i saken. Som de var i denne også.

– Det kan være lurt at noen går gjennom og gransker denne avdelingen. Om det er flere som har mottatt samme type behandling. Fordi det vil kunne få konsekvenser for flere barn. Jeg synes dette er veldig alvorlig.

Ekspert 2:

Wessel var ikke den eneste eksperten i retten. Retten hadde utnevnt en egen sakkyndig. Universitetslektor ved det psykologiske instituttet på Universitetet i Oslo, Tori Mauseth. Hun er spesialist i barne- og ungdomspsykologi.

I retten forklarer hun at hun har sett på saken med en klinikers blikk. Det har ikke vært jobben hennes å få frem sann informasjon. Eller ta stilling til faktum i saken.

Mauseth leste seg opp. Hvordan bør disse sakene behandles? Hva er retningslinjene? Hun fant kjapt ut at det er gjort lite forskning som er spesielt rettet mot førskolebarn. Dette er en ekstra krevende gruppe å jobbe med. Leken er sentral. Barns naturlige uttrykksform.

Men hva kan man egentlig se ut fra leken?

– Ting kan fort oppfattes som synsing. Jeg er veldig enig med Wessel at det ikke er vanlig med den type fortolkning.

– Det å uttale seg bastant med bakgrunn i symbolfortolkning tenker jeg ikke er god kutyme. Victoria har ikke snakket med BUP om hendelsene, men med mor og ei fra barnehagen. Ut fra papirene virker denne informasjonen å være delt med behandlerne hos BUP og inngår i deres arbeid.

Men Mauseth går ikke like langt som Wessel. Hun forklarer at store deler av behandlingen i utgangspunktet virker normal, og at det er mer unntaket enn regelen å følge alle protokoller strengt. Hun vil heller ikke si noe om Victoria har blitt påvirket eller ikke.

– Grunnlaget for behandlingsmetoden, som jeg selv ikke ville valgt, er at de i utgangspunktet ville hjelpe Victoria.

I forbindelse med denne saken har ikke de aktuelle behandlerne hos BUP ønsket å stille til intervju med NRK. På generelt grunnlag forteller imidlertid BUP at behandlingsmetodene som er brukt er både anerkjent og utbredt. De sier behandlingsmetodene skal hjelpe barn med å integrere det de har opplevd i historien de forteller. Les hele tilsvaret til BUP nederst i saken.

Den nye rettssaken 3: De som hjalp Victoria

Aktor, statsadvokat Birgitte Budal Løvlund, reagerer. Hun mener Jan må dømmes. Han ble jo dømt i tingretten. Har det kommet til noe nytt egentlig? Victoria hadde allerede gått gjennom denne behandlingen. Det er de samme som hadde vitnet i tingretten. Jan hadde forklart det samme. Victoria hadde forklart det samme. Løvlund reagerer også på rollen den private sakkyndige kom til å få. Det sier hun til NRK etter rettssaken. Et lengre intervju med både henne og bistandsadvokat Elisabeth Rød kan leses under.

– Retten hadde oppnevnt en egen sakkyndig for å vurdere behandlingsmetodene til BUP. Den ene sakkyndige er oppnevnt av retten, og får sin erklæring kvalitetssikret av Den rettsmedisinske kommisjon. Forsvaret hadde sakkyndig vitne som ikke ble kvalitetssikret. Det ble opplevd fra denne siden at hun gikk utover sitt kompetanseområde, noe det burde blitt slått hardere ned på i retten.

Også bistandsadvokat Rød er kritisk til Wessels rolle.

– Behandlerne i denne saken har over 20 års klinisk erfaring med nettopp behandling av barn med traumer. Når det gjelder den private sakkyndige, så har hun kommet med sterk kritikk av BUPs behandling. Så må man huske at den private sakkyndige er engasjert av forsvarer for å finne feil i saken.

Dette sier hun til NRK etter rettssaken. Wessel har overfor NRK avvist kritikken fra Løvlund og Rød og sier dommerne aldri stilte spørsmål ved hennes kompetanse.

Begge advokatene mener det ikke kom så mye nytt i Victorias andre avhør. Det var egentlig ikke noe nytt å som kom frem, mente de. Så hvorfor skulle utfallet bli annerledes?

Desember 2017: Den nye dommen

Retten er hevet. Dommerne og juryen har dratt for å diskutere seg imellom. Nå kommer de nervepirrende minuttene. Timene.

Jan reiser og går til familien bak i salen. De smiler. Randby pakker ned noen papirer. Han tar av seg den sorte kappa.

– Jeg vil først si at det er veldig viktig å lytte til barn. Vi vet at alvorlige overgrep forekommer. Men vi vet også, at særlig for små barn, er grensen mellom fantasi og virkelighet uklar.

Jan og familien venter på Randby. De går noen hundre meter og setter seg på en kafé. Konsulenten og advokaten er med. Familien har med julegaver til begge to. Det klemmes. Jan går ut av kafeen alene. Tar en røyk og ser ut i lufta.

Det regner lett. Folk kommer av bussene i sentrum, og forsvinner i alle retninger.

– Disse timene har vært helt forferdelige. Nervepirrende. Jeg håper de vil se helheten i hele situasjonen. At det blir løst på en skikkelig måte denne gangen. Det er mitt håp.

Jan tar et trekk til. Én time går. To timer. Kaffekoppene står på bordet med kalde kafferester.

– Noe fra retten?

– Ingenting.

Broren til Jan har kontakt med Randby som har dratt tilbake til hotellet sitt.

– Hvordan oppleves dette for deg, Jan?

– Jeg brøt helt sammen etter dommen i tingretten. Jeg ville ikke unt min verste fiende dette. For min familien er dette en tragedie i stor skala. Det er helt grusomt.

– Hvordan reagerte du da du fikk vite om BUP-behandlingen?

– Jeg ble forbannet og skuffet etter å ha sett behandlingen hos BUP. At noen behandlere utfører noe sånt er galskap, de som egentlig skal hjelpe barn. Så gjør de dem syke isteden.

Etter drøye to timer kommer beskjeden. Juryen er klar.

De kommer i salen. Juryformannen reiser seg.

Hun sier nei. Dommerne kan sette kjennelsen til side hvis de er uenige. Det er de ikke.

Løvlund drar fra salen. Rød argumenterer for at Victoria må få erstatning. Dommeren gir beskjed om at denne avgjørelsen kommer senere.

Dommerne og juryen forsvinner. Jan har tårer i øynene. Mor gråter høylytt bak i salen.

Familien klemmer hverandre. Mor gir en god klem til Thomas Randby.

Jan forsvinner ut. Han trenger tid for seg selv.

Så kommer han inn igjen. Det er over. Han ble trodd. Ikke datteren. Ikke jenta med marerittene.

– Hvordan blir forholdet til datteren din? Er det ødelagt uansett?

– Det vet jeg ikke før jeg treffer henne igjen.

– Hvor lenge er det siden sist?

– Snart fire år siden.

Jan har i etterkant likevel blitt dømt til å betale Victoria 250.000 kroner i erstatning. Dommen er foreløpig ikke offentliggjort. Det er lavere beviskrav i sivile saker enn i straffesaker, og derfor har dommerne kommet frem til at det er sannsynlig at det har skjedd overgrep. Mer om dette kan leses her: Frikjent for overgrep – må likevel betale erstatning

NRK har i forbindelse med denne saken vært i kontakt med de to aktuelle BUP-behandlerne. De har ikke ønsket å stille til intervju. To andre BUP-behandlere svarte på vegne av BUP. Det var generelle spørsmål. Svarene dere er lagt under. Alle partene i saken er intervjuet og utdrag av disse intervjuene kan leses under. Deler av rettsreferatene har NRK fått tilgang til fra Tidsskrift for Norsk psykologforening som også var tilstede under ankesaken i Gulating lagmannsrett. Du kan lese deres artikkel her.