Mine to måneder uten smilefjes

Hva er det egentlig jeg driver med?

Tanken slår meg en helt gjennomsnittlig dag. Jeg er journalist, og lever av å sende forståelige budskap. Likevel har små ikoner, som antyder en følelse eller et usagt ord, vært en del av dagligspråket mitt i flere år.

Om ikke i artiklene mine, så i e-postene, de digitale samtalene i sosiale medier og på ymse direktemeldingstjenester på telefon og datamaskin, med kolleger – og kilder. Også når jeg deler eller kommenterer på vegne av redaksjonen min. Akkurat nå har jeg fri, og har sendt en snap med bilde av katten min til en bygdeskoleklassestor samling venner og familie.

Oppå bildet legger jeg (35) et katteansikt med hjerteøyne. Men hvorfor? Tror jeg ikke at folk ser at dette er en katt? Selvfølgelig gjør de det. Har jeg gått for langt?

Har emojiene tatt plassen til ord, fraser, presise observasjoner, humoren min, ironien? Jeg må bare finne det ut. Jeg vil slutte med emojis. I alle fall i én måned. Jeg lager følgende dogmer:

Du kan kommunisere på alle måter digitalt, men:

• Du kan ikke bruke emojis
• Du kan ikke bruke tegn for å lage emojis (kolon, bindestrek og parentes som smil, for eksempel)
• Du kan ikke skrive ord som symboliserer emojis
• Du kan ikke fortelle noen at du ikke bruker emojis

Jeg bestemmer meg for å tillate å like andres innlegg og kommentarer i sosiale medier, herunder hjerte og tristefjes i stedet for den enkle tommelen på Facebook-statuser. Emneknagger kategoriserer jeg som bokstaver, og derfor tillater jeg det også.

Det finnes mennesker som mener emojiene burde ha en øvre aldersgrense, andre skriver dikt om dem, mens noen ringer Språkrådet for å få dem forbudt. Mer om det siden. Først om det som skjedde da jeg våkna til min første emoji-frie dag.

Dag 1

Det er mandag 13. mars. Min første uke uten emojis. Jeg går på en smell allerede før klokka 10. Sender noen video- og bildesnapper av katten. Har glemt hele prosjektet, og hiver inn et kattefjes i en av snappene. Rundt klokka 14 har jeg tre parallelle iMessage-samtaler, og går på enda flere smeller. Smiley til venninne som har fått ny jobb, hendene-foran-ansiktet-ape OG geipe-spøkelse til mannen når jeg unnskylder meg for det husarbeidet jeg ikke rakk før kveldsvakta. En kollega som minner meg på et møtested jeg hadde glemt, får også apefjeset. I chatter på jobb bruker jeg både pekefinger-og-tommel-ring, geipesmiley med ett øye åpent samt en tommel opp. Sjøl om en annen kollega SKRIVER blunkesmilefjes i en SMS, kommer jeg ikke på at jeg skal la være. Var jeg ikke klar for dette likevel? Møkkadag, men unnskylder meg med at jeg har feber.
Antall emojis: sikkert 10.

Dag 2

Første SMS 06.58. Jeg husker det! Og greier å takke en kollega for sjarmerende god veibeskrivelse til møtet uten en eneste emoji. Tidlig ettermiddag går jeg på en liten smell igjen. Sender et drømmeferiebilde fra et blad til mannen, og hiver på en smiley med hjertekyss. Men husker det når han svarer med en hatte-emoji. Tror han mener jeg kan ha den på meg når vi kjører åpen bil i California. Om kvelden snapper ei venninne fra feiringa av åtte år med kjæresten. Jeg har drukket to glass vin, og er svært nær å sende et hjerte, men kommer på det i siste lita. Hun får et «Gratulerer!»
Antall emojis: 1

Dag 4

På jobbreise. Om ettermiddagen SMS-klager jeg over flyplassmat, -venting, vond hotellseng og jobbreising generelt. Min høyre tommel beveger seg faretruende nært det venstre, nedre hjørnet av tastaturet på smarttelefonen min – men jeg holder meg. SMS-en er på 22 linjer. Det er jammen lenge sia sist.
Antall emojis: 0

– Fjortis, barnslig og uprofesjonelt, sier Guri Idsø Viken, som tidligere har betegna emojiene som språkets kjønnssykdom.

For henne kunne de godt hatt 20 års aldersgrense. Og da mener hun øvre.

– Folk synes det er greit å si ting de ikke ellers ville ha sagt, og slenger på et smilefjes for å bøte på det. Men en kan ikke fraskrive seg ansvar med en emoji, mener hun.

Viken har skrevet blogg i mange år, har smarttelefon og diverse profiler på sosiale medier, men bruker kun emojis når hun snakker med sønnen på ni år.

Da fjes for følelser og ulike ikoner begynte å dukke opp i de digitale samtalene, tok hun det bare aldri i bruk.

– Jeg tenkte at det bare aldri var for meg. Jeg er opptatt av språket mitt, og skal kunne kommunisere ved hjelp av det. Emojis er for lettvint, sier Viken, og sikter da til den offentlige samtalen.

Jo mer formelt, jo mindre passende er det å bruke emojis, synes hun. At norske offentlige etater, bedrifter og mediehus bruker smilefjes i sosiale medier, er «ikke noe særlig» for Guri Idsø Viken.

– Norsk er absolutt et språk som trenger videreutvikling. Især mediene bør bidra til det. Men jeg tenker samtidig at det er jeg som kommer til å tape denne kampen. Når de som har levd hele sitt liv med emojis, blir 20, er det nok vanskelig for dem å slutte.

I jobben som politisk rådgiver i Frivillighet Norge mottar hun ofte emojis, men reagerer ikke på det. De som kontakter henne, er frivillige, ikke profesjonelle.

– Men jeg lurer noen ganger på om de synes jeg er sur fordi jeg ikke bruker smilefjes tilbake.

Dag 5

I stedet for å trykke 'Liker', velger jeg tristefjeset på en Facebook-oppdatering fra ei venninne som poster bilde av de ubrukte billettene til en konsert som allerede hadde vært. Det kjennes litt som å ta bare én snus når du egentlig har slutta.
Antall emojis: 0 (eller 1?)

Dag 8

Det har gått ei uke. Jeg våkner av en smått hysterisk drøm om at sjefen sender meg et blunkesmilefjes på e-post og spør om jeg har slutta. I det våkne liv, seinere samme dag, blir jeg invitert inn i to Messenger-samtalegrupper med sosial planlegging foran et kommende arrangement. Det regner inn med fest-, hjerte-, aktivitets- og mat- og drikkerelaterte emojis. Jeg ender med å ikke svare. Jeg veit ikke hva jeg skal si. Når ei venninne melder at hun ikke fikk jobben hun hadde søkt på, svarer jeg «Ahsh» og noe om at hun må prøve igjen neste gang noe spennende dukker opp. «Ahsh»-et gjør at jeg kommer på en haug utropsord jeg pleide å skrive i chatter for mange år siden: «Kult!» «Haha!» «Au!» «Oi!» «Herlig!». Det blir en opptur.
Antall emojis: 0

Dag 12–14

Helg. Hyttetur. Savner sol-, solbrille- og ølglass-emojiene. Ender med å ikke sende en eneste snap. På Instagram legger jeg ut et bilde i anledning vaffelens dag. Det er nesten tre uker siden forrige instapost. Det slår meg at jeg kanskje har opptrådt litt som en alkoholiker som vil tørrlegge seg: Unngå å oppsøke situasjoner som kan friste.
Antall emojis: 0

– 😣 sånn hadde jeg reagert, svarer rapperen Izabell om et eventuelt liv uten emojis.

I intervjuet på Messenger forklarer Benedicte Izabell Ekeland, som hun heter i passet, at «det bare har blitt en del av måten å uttrykke seg på». Hun har opplevd å ikke greie å sende meldinger fordi hun hadde lånetelefon hvor emojiene ikke var oppdatert. Og hun tar ofte seg sjøl i å «bombe for mye emojis i mailer fordi eg blir så gira».

En av gangene hun bomba, handla det faktisk om Kongeparet. I fjor sommer opptrådte hun da de besøkte Stavanger i anledning 25-årsjubileet som konge og dronning.

– Det var ikke til Slottet direkte, men i forbindelse med spillejobben. (Se skjermdump for hva hun svarte).

Izabell lever av tekstene hun skriver, men er ikke redd for at bruken av emojis skal hemme språket hennes. Snarere tvert imot.

– Det som er så digg, er at hjernen kan få litt fri når jeg skriver meldinger, spesielt når man er litt travel. En emoji kan si mer enn, kanskje ikke 1000, men mange ord.

Hennes egen favorittemoji dukker til og med opp i Izabells bidrag til NRK P3s «Attitudeproblem»-remiks. «Spis kaker da, din taper, Marie Antoinette / Fjordlandrappere, eg spiser de, helt ærlig».

– Marie Antoinette, feiring, søtt, god stemning. Den er så lada. Den kan være alt, så søt, men likevel så salt, skriver Izabell.

– Hah! Rim 😂

Dag 15

Jeg har holdt meg i to uker når jeg legger inn stedsnavn i ei gårute på treningsappen min. Jeg pleier å bruke framoverpekefinger som bindestrek, og faller for fristelsen til å fortsette tradisjonen. Ingen andre enn meg ser det uansett. Operasjonen gjør imidlertid at jeg for første gang ser sist brukte-emojiene på telefonen min. Det kjennes rart. Og litt fint. Det er 14 dager siden jeg så dem sist.
Antall emojis: 4 (👉)

Dag 16

Skriver SMS med et intervjuobjekt. Hun svarer med to smilefjes i samme melding, sjøl om vi aldri har møtt hverandre. I neste melding får jeg en tommel opp. Jeg savner den tommelen. Den er «okei», «greit», «avtale», «sees» og «bra» i ett eneste trykk.
Antall emojis: 0

Dag 18

Krangler, vennskapelig fra min side, med en kollega på e-post. Hun bruker smilefjes, jeg ikke, så jeg prøver å dempe med et ironisk «for svingende». Tror kanskje ikke det funker. Hun svarer med OK. Punktum. Og «det får vi snakke om når vi sees». Og ett smilefjes til. Er vi uvenner nå?
Antall emojis: 0

Dag 23

Bryllupsdag. Det er mer enn tre uker siden forrige emoji. Denne dagen sikler jeg på både ring, brud og blomsterbukett når jeg publiserer et bilde på Instagram, men greier meg uten. Dette begynner å gå bra. Noterer meg at både «supert», «(helt) topp» (hvordan kunne jeg glemme dem?), «fint», «brillefint» «avtale», «flott», «klart», «okei», «sees», «snakkes», «jepp», «ja», eller helt enkelt «takk» funker like godt som tommelen. Og tre prikker etter en setning eller et ord hjelper mot veldig mye.
Antall emojis: 0

Dag 32

Påskeferie. Plutselig kommer dagen jeg har nådd målet mitt. Fire uker og noen dager. Én måned. Det kommer egentlig litt overraskende. Svak dekning og dårlig ladekapasitet på hytta gjør at jeg ikke bruker mobilen veldig mye. Kanskje er det derfor de siste dagene går så lett? Planen var å slutte nå, men noe holder meg igjen. Hvorfor skal jeg gi meg? Jeg har begynt å skrive ord som «supert», har flere lange meldinger på samvittigheten, og ikke minst: Jeg har måtte veie ord og svar mer enn jeg måtte før. Jeg bestemmer meg for å se hvor lenge jeg kan holde på. Men – oppglødd over at målet er nådd, og at jeg har satt meg et nytt, går jeg på en smell. Et familiemedlem sender meg en nydelig påskeferiesolnedgang på snap. «Hjerte», skriver jeg tilbake. Rom blei ikke bygd på en dag. Eller en måned.
Antall emojis: 1 (i tekstform)

– Det er mange som synes at vi skal si fy! Men det kommer vi ikke til å gjøre, med mindre de tar over tekstsjangre der det er helt uforsvarlig, sier Åse Wetås, direktør i Språkrådet.

Hun svarer høflig nei når språkengasjerte nordmenn ber Språkrådet forby emojiene. På den andre sida ville hun aldri gjort som språkkollegene i Oxford Dictionaries i 2015. Da blei 😂, gledeståre-emojien, kåra til årets ord.

– Vi har også dem som ønsker at vi skal normere betydninga, og si at «x eller y betyr det og det». Men det kommer vi heller aldri til å gjøre, for vi jobber med tekst, ikke med ikoner og bilder.

Wetås og Språkrådets holdning er at alt er et spørsmål om tid, sted og sjanger.

– Det ville være upassende hvis Nav sendte ut vedtak om at du har fått fødselspenger med smilefjes bak. Og du svarer ikke Slottet eller Fylkesmannen med tommel opp hvis du hadde fått beskjed om at du får Kongens fortjenstmedalje.

Den kommunikasjonen som i sin helhet erstattes med emojis, eller følefjes eller emotikon som Wetås kaller dem, gjør ikke at vi mister deler av språket vårt, mener Språkrådet.

– Ta for eksempel et nødutgang-ikon. Det er ikke noe som truer eller ødelegger språket vårt. Det er en ultrakort melding, på samme måte som et trafikkskilt.

Wetås sammenligner emotikon med stemmeleie og ansiktsuttrykk i en samtale.

– Alt det mangler i rein skrift. Så når en har behov for å uttrykke seg på den måten, litt personlig, kommer disse tegna ganske godt med, sier hun, men legger til:

– Hvis du sitter med en følelse av at ironien din ikke blir forstått, bør du kanskje skjerpe pennen din, rett og slett.

Sjøl bruker ikke Språkrådet-direktøren emojis. Bortsett fra i ett tilfelle:

– Jeg bruker veldig, veldig lite emotikon. Stort sett den eneste jeg unner et smilefjes, er dattera mi på 11. Jeg har jobba med tekst hele livet, og vil veldig gjerne ha min egen, skriftlige stemme.

Dag 43

Emojiene har kommet på god avstand. Jeg tenker ikke lenger på dem flere ganger om dagen. Kanskje bare daglig. I jobb- og kildekontakt savner jeg det minst. På Snapchat mest. Jeg konkluderer med at jeg pleide å bruke emojis i tre ulike situasjoner: 1) Som erstatning for, eller «følelsestillegg» til, budskap som kanskje er litt vanskelig å kommunisere. For eksempel et hjerte på statusoppdatering om at noens farmor er død, eller et smilefjes bak et spørsmål om hjelp – eller vennlig kritikk. 2) Som rein pynt, for eksempel sol- og ski-emoji på et påskebilde hvor begge deler er tydelig på bildet. 3) Som erstatning for småord, for eksempel tommel opp, andre fingerkombinasjoner eller grønn sjekkboks for å markere at noe er gjort.

2) og 3) er enklere å slutte med enn 1).

Antall emojis: 0

Dag 58

Det er nesten to uker siden jeg sist skreiv noe i dagboka. Og det er over åtte uker siden jeg sist brukte en emoji. Det hadde vært utrolig deilig å fyre av gårde det fjeset med oppsperra øyne neste gang jeg er har gjort noe jeg ikke burde, er bekymra, redd, har gjort en tabbe eller bare ikke har ord. De første ukene tenkte jeg flere ganger om dagen på emojiene jeg kunne ha brukt. Etter at jeg runda en måned, kom abstinensen litt sjeldnere. Likevel må jeg ha svar nå: Har de skjønt noe, de jeg snakker mest med? Jeg sender følgende melding til et knippe kolleger, venner og familiemedlemmer: «Hei! I dag er det åtte uker og én dag siden sist jeg brukte en emoji. Jeg ville finne ut hva alle disse tegna betyr for språket mitt, og om det endrer måten jeg kommuniserer med andre på. For å få et mest mulig realistisk forsøk, har jeg ikke fortalt noen om det. Synes du noe har mangla i våre meldinger, snapper eller e-poster den siste tida?»

Og så legger jeg fra meg telefonen, spent på det første pipet.

Et par timer seinere har jeg bestemt meg for hva jeg skal gjøre.

Oppdatering gjort av artikkelforfatteren, april 2020: I dag er det mer enn tre år siden jeg starta eksperimentet, som vel ikke kan kalles et eksperiment lenger. Jeg har fortsatt å leve mitt digitale liv uten å bruke emojis. Det går helt fint, topp, tommel opp. Jeg savner det ... sjelden.