Den første kvinnelige husdramatikeren: – Lettere å skrive om Norge i Paris

Ikke bare er Kathrine Nedrejord Nationaltheatrets første kvinnelige husdramatikeren. Men også den første samiske husdramatikeren.

– Jeg fikk en veldig hyggelig telefon der jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli deres nye husdramatiker. Det hadde jeg fryktelig lyst til!

Kathrine Nedrejord fra Kjøllefjord og Karasjok er bosatt i Paris. NRK besøkte henne i Frankrike i vinter.

Det kan hende hun allerede da visste at hun skulle bli Nationaltheatrets nye husdramatiker. For telefonen med forespørselen fikk hun i fjor, men det var først for en drøy uke siden at det ble offisielt.

– Når skjebnen bryter inn

Som husdramatiker skal hun i løpet av de to neste årene skrive et teaterstykke for Nationaltheatret.

– Tør jeg å spørre hva stykket skal handle om?

– Jeg vil ikke gå veldig konkret inn på akkurat handlingen. Men jeg er interessert i hva som skjer når skjebnen bryter inn. Der alt man hadde tenkt seg blir snudd på hodet og hele livet forandrer seg. Så jeg har lyst til å skrive et stykke om fortvilelse, og det å miste kontrollen over sitt eget liv.

Ute etter en kvinne

Nationaltheatrets teatersjef Hanne Tømta sier til NRK at de to tidligere husdramatikerne (Johan Harstad og Arne Lygre) var veletablerte og velkjente forfattere og dramatikere både nasjonalt og internasjonalt.

Denne gangen ville de satse på et ungt talent.

– Jeg var ute etter en kvinne. En ung kvinne med en egen stemme. Og Kathrine Nedrejord hadde vi i teatret på en måte blitt kjent med tekstene til gjennom det som heter Dramatikkfestivalen, forteller Tømte.

Da ble teatret oppmerksom på henne, og begynte å lese det hun skriver.

– Hun er jo en jente som står veldig på egne ben. Hun har en klar identitet og står veldig trygt selv som skribent.

Tømte mener at Nationaltheatret har godt av å få Nedrejords samiske bakgrunn og perspektiv inn i landets nasjonalteater.

– Så vi er veldig glade for at Kathrine har takket ja til engasjementet. Også er vi veldig spente på hvordan arbeidet blir i og med at hun kanskje for første gang vet hvem hun skriver for. Det blir en ny erfaring for henne også, sier teatersjefen.

Fra 2. verdenskrig til ungdomsroman

Kathrine Nedrejord er bare 30 år, men har allerede gitt ut tre romaner. Transitt (2010), Trengsel (2014) og Hvem er jeg når du blir borte? (2016).

Hun har også skrevet flere teaterstykker. Deriblant Brent Jord som handler om evakueringen av Finnmark under 2. verdenskrig. Stykket førte til nominering til Den Nasjonale Ibsenprisen i 2016.

I Paris var forfatteren i gang med en ny ungdomsroman.

– Det ser ut som at det blir om en samisk jente fra Tana. Hun er ikke bare halvt samisk. Hun har en far som har afrikansk opprinnelse. Det blir en dobbelt minoritet. Så hun får kjenne litt på om det er best med den rasismen man møter som mørkere i huden. Eller det å liksom ikke bli tatt seriøst med det samiske, forteller Nedrejord.

Nærmere Finnmark i Paris

For å klare å skrive om det nære må Kathrine være i det fjerne. Det vil si at hun skriver bedre om Finnmark når hun er i Paris, enn hun gjør hjemme i Finnmark.

– Jeg trenger den avstanden til Norge. Jeg behøver å være litt annerledes der jeg bor. Jeg må ha det litt bråkete rundt meg når jeg skriver. Jeg er ikke en som kan sitte på en hytte i skogen og skrive.

– Ofte må jeg på biblioteket for å sitte å skrive for å ha folk og bevegelse rundt meg, legger hun til.

Identitet, rastløshet og det å prøve å finne sin plass i det hele er noe forfatteren er opptatt av. I tillegg til historie. Fornorskningen og frarøvingen av det samiske språket er temaer som tas opp.

I tillegg til det å være annerledes.

– Som ungdom slik jeg husker det, så handlet det om å passe inn, passe inn, passe inn. Så plutselig skal man være annerledes og bli unik i stedet.

Nedrejord sier selv hun ikke kunne skrevet om ting dersom de ikke engasjerte henne dypt. Mye tar hun fra seg selv, men hun liker veldig godt å høre andres opplevelser.

– Hvis ikke så hadde jeg ikke kunnet skrevet om internattiden. Det er langt fra mine egne opplevelser. Det er mye forferdelige ting der, som ikke jeg har vært i nærheten av å oppleve. Men det er sterke historier og det skaper engasjement. Det gjør at jeg vil at folk skal få høre om det her!