Det er vår, og døgnet forteller at det går mot lysere tider.
Og det går også mot lysere tider for forelder Ingeborg Larsen og hennes familie.
– Jo, det går bra med oss. Men vi har brukt hverandre og vi har snakket mye sammen som familie. Så vi tar utfordringene etter hvert som de kommer, sier Ingeborg Larsen fra Karasjok, som har ei datter som opplevde Utøya-tragedien.
Forskning viser at det fremdeles, snart syv år etter Utøya-terroren, er behov for helsetjenester blant Utøya-lidende.
Forskningen viser også at foreldre og andre nære skulle hatt mer hjelp.
Larsens familie erfarte en tung tid da deres datter så vidt unnslapp terroren med livet i behold.
– Jeg opplevde det sånn at her måtte vi stå oppreist for dattera vår, og for hele familien. Og etter det igjen kunne tenke på hvordan en selv egentlig selv taklet det.
Ingeborg Larsen tror at hun og familien alltid vil måtte kjenne på angst og ubehag.
Foto: Piera Balto / NRK Sápmi– Enorm påkjenning
Torsdag fortalte forskningsleder ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) for kriseteamene i Finnmark om en forskning som viser at helsetjenestene ikke nådde disse foreldrene godt nok.
– Det var en enorm påkjenning, særlig for foreldrene kanskje, men også for andre nære personer, sier forskningsleder Grete Dyb, og legger til:
– Vi ser jo at de har hatt stort behov for hjelp på grunn av posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon og angstsymptomer. Det var en veldig alvorlig belastning.
I denne forskningen har de i tre perioder vært i kontakt med ungdommer som var på Utøya 22. juli 2011, og deres foreldre.
Det er fortsatt et stort behov for helsetjenester blant disse, mener forskningslederen.
– Dette var mye mer krevende enn det vi visste. Det har tatt lengre tid å komme seg på beina igjen, og det har tatt lengre tid å fungere på jobb og på skole.
Forskningsleder Grete Dyb ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) betegner familienes påkjenninger som enorme.
Foto: Piera Balto / NRK Sápmi– Sitter i for bestandig
Ingeborg Larsen tror ikke hun noen gang vil bli kvitt alle slags former for angst.
At hun i også i fremtiden vil være redd for ett eller annet.
– Jeg tenker at jeg klarer meg men det er fordi jeg har funnet måter å leve med det på, og så er det jo situasjoner hvor man får det veldig opp igjen, sånn som med Erik Poppe sin film nå nylig.
– Og så vil man jo alltid gå rundt med den klumpen i magen og den angsten for at det skal skje noe med ungene på nytt igjen. Det tror jeg sitter der for bestandig.
