Dunderlandsulykken: Reindriftssamene fra Trøndelag og Helgeland på vei til det første landsmøtet

DEN SISTE REISEN: Dette bildet er tatt av en amerikansk turist. Delegasjonen fra Trøndelag og Helgeland var på vei til det aller første landsmøtet i Norske Reindriftsamers Landsforbund i Tromsø. Bildet er utlånt av Rana Museum.

Foto: Rana Museum / Eier: Dortea Krokstrand

Bare fem kom hjem i live

Aksel kommer seg på land. Utmattet og i sjokk ser han en etter en forsvinne nedover elva.

Den lange reisen går mot slutten. Planen er å spise middag på hotellet i Mo i Rana om noen timer. Så gjenstår ytterligere et eller to døgn før de er hjemme.

Men det skal ta mye lenger tid.

15 av de 21 om bord i bussen kommer hjem i hvite kister i løpet av sommeren. En blir aldri funnet.

– Tanta mi fortalte at de gikk tom for tårer. Det var begravelser gjennom hele sommeren, forteller Ellinor Marita Jåma (38).

Ellinor Marita Jåma er leder for reindriftssamene i Norge.

SKJEBNEN: Ellinor Marita Jåma er fra Røyrvik i Nord-Trøndelag. Hun bor i Namsos. – All reising i forbindelse med jobben gjør det mer praktisk å bo her, forteller hun.

Foto: EILIF ASLAKSEN / NRK

Fortsatt er det tøft å snakke om tragedien. 38-åringens familie ble brutalt rammet av en av Norges historiens verste bussulykker. Traumet har fulgt flere generasjoner med sorg og fornedrelse. Følelsen av å ikke være like verdt som andre mennesker har vært en del av arven.

– Først nå begynner vi å komme oss, føler jeg. Enormt mye gikk tapt ved at vi mistet så mange. Alt sammen stoppet opp, sier hun.

Ellinors familie i Røyrvik i Nord-Trøndelag var blant pådriverne for å lage et nytt landsforbund for samene i 1948. Sammen med andre fra Helgeland og Trøndelag var de på vei hjem fra Tromsø i en leid buss fra det aller første landsmøtet.

Sjanseløse

Klokken 13.15 mandag 5. juli 1948. Omlag 45 km nord for Mo i Rana i nærheten av Dunderland stasjon, kjører bussen utfor veien og havner i den flomstore elva. Ikke lenge etter at bussen styrter i elva, velter den på siden og blir ført flere hundre meter nedover.

FOTO: Rana Museum/Rana Blads bildesamling

70 år senere er det Ellinor som leder Norske Reindriftsamers Landsforbund. Denne jobben har hun hatt de fire siste årene.

Hagen avdekker en travel hverdag for reineieren med mastergrad i sosial- og samfunnspsykologi.

Løvetanna har nemlig fått spre seg. I dag har hun litt tid mellom telefonmøter og dokumentlesing til å luke i hagen.

Kvelden før kom hun fra Oslo hvor hun hadde møte med Finansdepartementet.

Men historien og skjebnen hennes kunne vært helt annerledes.

Skrikene fra elva

5. juli 1948 er en varm sommerdag.

Grusveien snor seg nedover Dunderlandsdalen. Aksel Toven og kona Lisa sitter ved siden av hverandre omtrent midt i bussen.

Sjåføren holder lav fart fordi veien er svingete og fordi det ikke er kantsteiner langs veiskulderen.

Plutselig smeller det kraftig. Venstre forhjul punkterer.

Aksel kaster et blikk på speilet over sjåføren. Han registrerer at ansiktsfargen er rødlig. I noen sekunder tenker han at sjåføren klarer å få stoppet bussen, men kanten er altfor nær. Så velter bussen over og raser ned mellom to store grantrær.

I sekundene som fulgte, hoppet sjåføren ut. Tre ble slengt ut gjennom vinduene. Resten fulgte med. Åtte meter nedenfor veien traff den elva, men ble stående på hjulene en stund.

Sammen med to andre kommer Aksel seg opp på taket. Han oppdager Lisa et øyeblikk før hun igjen forsvinner under vann. Aksel hopper etter. Håpet er å få tak i henne neste gang hun dukker opp.

Strømvirvlene presser ham ned. Der under kjenner han ei hand som griper tak i ham, men Aksel klarer ikke å registrere hvem det er før grepet løsner.

Han snapper etter luft hver gang han er over vann. Noen hundre meter nedenfor ulykkesstedet får han tak i steiner langs land og kommer seg opp. Der blir han liggende.

Aksel ser flere av vennene kjempe desperat i noen sekunder før de forsvinner igjen. Han makter ikke å gjøre noe. Verken hodet eller kroppen reagerer. Skrikene fra elva stilner etter hvert.

Aksel Toven

OVERLEVDE: Aksel Toven fortalte om ulykken i et intervju med NRKs Nils John Porsanger i 1993. Skildringen om ulykken i denne reportasjen er basert på dette intervjuet.

Foto: NILS JOHN PORSANGER / NRK

– Betal for kista og billetten hjem

Sjokktilstanden tok over. Aksel husker ikke hvor de kom fra og hvor de var på vei. Hvor lenge han hadde ligget på de glatte steinene ante han heller ikke.

Forvirret ser han opp på en mann som tar tak og drar ham opp. Tankene er med ett klare igjen.

Hvor er Lisa? Han så henne sist ved siden av seg i bussen. Så husker han mer: Et kort øyeblikk av ansiktet hennes før hun igjen forsvant under vann.

Han kom seg opp på veien og gikk mot menneskemengden noen hundre meter framfor seg.

Støtfangeren med skiltet V-808 lå i veikanten. Like ved ser han broren sin, Lars, liggende på ei båre. Han var bevisstløs og ble kjørt bort med sykebilen. På vei til Mo i Rana døde Lars.

Ikke før en politimann skjønte at Aksel var en av de som var med bussen, ble han satt i en bil og tatt med til byen. Der fikk han beskjed om å gå på hotellet.

Stuepiken gikk foran og viste ham rommet. Fortsatt hadde han på seg de våte og leirete klærne. Rommet han ble vist inn på var helt tomt. Ikke en seng en gang. Aksel var taus. Etter hvert kom bestyreren inn med et teppe og ei dyne. Så la han seg på gulvet for å sove.

Aksel antok det var midnatt da lensmannen vekket ham. Han skjønte straks beskrivelsen av personen de hadde funnet i elva, og Aksel måtte bli med for å identifisere. Døren til uthuset ble åpnet og han så med en gang hvem det var. De hadde funnet Lisa.

Alene gikk han tilbake til hotellrommet uten seng. Aksel var blitt enkemann, 31 år gammel. Tre småbarn hadde mistet sin mor.

Den første beskjeden han fikk neste morgen var å betale for kista Lisa var lagt i. Også billetten hjemover måtte han legge ut for sa mannen som sto foran Aksel. Fortvilt forklarte han at pengboka forsvant i elva og at han ikke hadde noen penger der og da.

Ut på dagen kom mora hans til Mo i Rana. Budskapet om tragedien hadde nådd Røyrvik. Endelig fikk Aksel noen å prate med. Han fikk også lånt seg penger til kista og billetten.

Utsatt for uhell

Jakob Johnsen Boere overlevde. Her blir han båret til sykebilen.

Fire dager før ulykken hadde bussen veltet på siden etter at rattet låste seg. Årsaken var at en styringsdel løsnet. Alle vinduene på høyre side ble knust. Ingen ble alvorlig skadet. Uhellet skjedde i Ballangen. Etter dette valgte to av passasjerene å avbryte turen.

FOTO: Rana Museum/Rana Blads bildesamling

Lisa var den første som ble gravlagt. Først i slutten av august 1948, nesten to måneder etter ulykken, blir den siste av de omkomne gravlagt.

Sju gravsteiner står ved siden av hverandre på kirkegården i Røyrvik. En stein er uten grav. «Elsket og savnet» står det på den. 31-åringen Lars Algot P. Jåma som bare åtte år tidligere hadde kjempet mot tyskerne ved Narvik-fronten, ble aldri funnet.

Glemme for å komme seg videre

Sigfred Jåma blar opp i boka. En fotomontasje over to sider viser 16 portrettbilder. Her er både onkler, tanter og andre nære slektninger.

– Noen måtte være hjemme for å passe på at reinen ikke gikk på jordene til bøndene. Derfor dro ikke far. To brødre og ei søster mistet han, sier 72-åringen og peker på bildene av Nils P. Jåma, Lars P. Jåma og Lisa Toven.

Tragedien og konsekvensene av den er viet plass i boka som handler om samene i Røyrvik:

«Den rådende oppfatninga på den tida var at barn i størst mulig grad skulle slippe å vite så mye, og kanskje også voksne heller ikke skulle snakke, men helst glemme og komme seg videre i livet. Derfor ble det også mange ubesvarte spørsmål, og disse ubesvarte spørsmåla og ubearbeidede følelsene har vært med folk hele livet.»

I dag vet jeg hvor viktig det er å få snakke om vanskelige ting man opplever i livet. Den gang fantes det ikke noe tilbud verken for voksne eller barn.

Sigfred Jåma

Hjemme hos Sigfred ble det ikke snakket høyt om ulykka.

– Far var selvsagt mye på fjellet med reinen, og jeg antar at han prata med de andre som også var der. Det er ingen tvil om at dette preget alle resten av livet, sier han.

Bare fem år etter ulykken blir han sendt på internatskole i Namsos. Sigfred og de andre barna fra reindriftsfamiliene hadde samisk som morsmål. På skolen møtte de en helt annen virkelighet.

– Det var forbudt å snakke samisk der. Senere i voksen alder fikk jeg vite at mange av de som omkom i ulykken, kjempet for at samisk også skulle brukes i skolen, sier han.

I dag forstår Sigfred samisk, men mye av språket gikk tapt etter årene på internatskole.

Fortsatt har reindrifta de samme utfordringene som gjaldt for 70 år siden. Våre områder blir mindre og mindre for hvert år og framtida vår trues. Dette bekymret også de som omkom i 1948.

Ellinor Marita Jåma

Øynene hennes blir blanke. I noen sekunder skjelver stemmen når hun begynner å snakke om bestefaren Oskar Jåma. Hun bruker det sørsamiske ordet for bestefar; aajja.

– Egentlig skulle aajja også vært med. Han hadde allerede pakket klart, men bestemor ønsket ikke at han skulle dra. Hun gråt masse, og det var vondt for ham. Derfor bestemte han seg for å bli hjemme. De hadde også tre småbarn, forteller Ellinor.

Bestefarens søster omkom. Hun het Lisa og var kona til Aksel Toven.

38-åringen sier hun aldri har tenkt på hvordan hennes egen historie kunne ha vært hvis Oskar hadde trosset kona si.

– Jeg er bare veldig glad for at han ikke dro. Når jeg vet hvor mye bra han fikk gjort, så er jeg veldig glad for det. Personlig fikk jeg også mye. Han ga meg masse kunnskap. Det bidro til engasjementet jeg etter hvert fikk. Jeg ble også bevisst på å være litt uredd takket være ham, sier Ellinor.

Bestefaren snakket sjelden direkte om sorgen. Ellinor sier hun likevel kan kjenne på smerten han følte. Ei søster og to brødre var borte.

– De skulle jo også ta vare på familiene som var rammet. Sin egen sorg kom kanskje litt i bakgrunnen. Det ble også vanskeligere å engasjere seg i saker som hadde betydning for vårt levesett. Likevel fortsatte ajja etter hvert sitt politiske engasjement, forteller hun.

– Hatet eksisterer fortsatt

I dagene etter ulykken skrev de aller fleste avisene om ulykken. Leserne fikk detaljerte beskrivelser om tragedien.

Radiolytterne fikk imidlertid lite. Ifølge Helgeland Arbeiderblad har Norsk rikskringkasting en kort melding dagen etter ulykken. Avisen kaller dette en skandale. I en artikkel 9. juli 1948 heter det:

«Men det tilfelle at 16 samer mistet livet på en slik tragisk måte, ble nærmest forbigått i taushet av vår kringkasting. Det er grunn til å kritisere det.»

Ellinor Marita Jåma blir ikke overrasket når hun hører det som ble skrevet. Hun har også hørt om hvordan Aksel Toven ble overlatt til seg selv etter ulykken.

– På den tiden ble vi samer ikke sett på som mennesker. Og man kan jo fort tenke seg at siden de var samer, så brydde man seg ikke like mye. Det var ikke så positivt syn på det samiske, sier hun.

– Faktisk er det sånn i dag også. Det er tragisk å se hatet som fortsatt eksisterer mot samer og reindrifta. Og det var kanskje ikke noe mindre den gangen.

5. juli er det nøyaktig 70 år siden 16 samfunnsengasjerte samiske talspersoner omkom.

– Det krever enorm styrke å reise seg igjen. Samtidig har tragedien også gitt oss styrke. Jeg kjenner også en enorm stolthet over at etterkommerne av de som var med i ulykken, står opp og kjemper for det som er viktig for oss i dag. Det er slik vi kan hedre de som omkom, sier Ellinor Marita Jåma.

Aksel Toven døde i 1997. Han ble 84 år gammel. Bare fire år tidligere fortalte han dette til NRK-intervjuet:

– I tankene mine ser jeg fortsatt ansiktene til de som forsvant nedover elva.

Minnesmerket

Ved ulykkesstedet i Dunderlandsdalen er det reist et minnesmerke. I 1988 deltok Aksel Toven (i midten) i minnemarkeringen.

Noen år etter ulykken giftet Toven seg med Inga Vesterfjell. Hun mistet broren i tragedien.

FOTO: Klaus Solbakken