Troen på «djevelpakten»

• Les denne saken på lulesamisk eller nordsamisk

Pyntekanten på den kritthvite reinskinnslua rammer inn ansiktet hennes. Blikket er klart og tydelig. Furene er mange og markerte, men ikke dype.

Hele livet har Inger Márjá Sokki Hætta (84) fra Kautokeino levd på vidda og ute ved finnmarkskysten med reinflokken. Der har hun følt fred. Likevel har en smerte forfulgt henne siden hun var i midten av 30-årene.

– Hver gang jeg har stått opp og lagt meg, har jeg bedt en bønn til Gud om at jeg skal klare meg. At jeg lever videre, sier hun.

Tårene gjør at huden under øynene blir rødere. Nå har de rent fordi hun føler en lettelse.

For første gang forteller hun åpent om det hun betegner som knivstikk i brystet. Inger Márjás håp er at alle som gjennom årene har fryktet og baksnakket henne, skal forstå hva de har påført henne av lidelse og ensomhet.

Den gamle kvinnens sterkeste ønske er at troen på at hun har en pakt med djevelen skal forsvinne. Denne troen stemplet Inger Márjá som bærer av det onde; at hun hadde hentet krefter fra djevelen og kunne ta livet av et ufødt barn.

– Jeg ble sett på som en morder, og jeg skjønte jo hvorfor det var sånn. Folkesnakket om meg gikk, men hva kunne jeg liksom gjøre? Ingen ting, sier Inger Márjá.

I dag bor hun alene i huset sitt i Kautokeino. Hun er enke. Inger Márjá ler kort når NRK spør om hun har besøk.

– Hvem våger vel å komme hit? De kan jo risikere å få biro på seg, sier hun.

Biro er det samiske ordet for djevel. Et annet ord er neavri.

I mange hundre år har samer blitt tillagt trolldomsegenskaper. Fenomenet har mange uttrykk.

Ganning. Kaste dauinger på folk. Spre kirkegårdssand. Sette djevelen på deg.

Enkelte personer utfører dette av ren ondskap i det skjulte på uskyldige mennesker, påstås det. Ryktene som peker ut konkrete personer, familier og slekter, har vært seiglivede.

Virkningene kan være sterke for dem som føler seg truffet. Forklaringen på hyppige uhell, ulykker, sykdom – og i verste fall døden, er at de er gannet.

Denne historien handler ikke om du skal tro på noe eller ikke. Samtidig er det umulig å si at den er bygd på fakta. Likevel er det en sannhet at mange mennesker i dag er redde, sliter med angst, blir uglesett og fryktet.

Inger Márjá Sokki Hætta tar frem to rene kopper fra kjøkkenskapet, og setter dem ved siden av pulverkaffeglasset på benken.

– Dere får selv fylle på med kaffe, sier hun til NRKs reportere.

84-åringen går sakte til bordet og setter seg. Hun har på seg ei hverdagskofte som er sydd av blomstret tøy. Så smiler hun mens hun ser på oss drikke kaffen.

– Det hender at folk som en sjelden gang er på besøk, kaster noen ekstra blikk når jeg har stelt i stand kaffen. For meg har det virket som om de har passet på om jeg har satt noe i den. Kanskje har de vært redd for å få i seg noe farlig sånn at de blir syke og dør, sier hun og ler lavt.

Sånn har Inger Márjá Sokki Hætta følt mistenksomhetens blikk hele livet.

Med tiden har hun funnet en styrke i seg selv for å klare seg. For henne har taushet vært metoden. Tankene og opplevelsene har Inger Márjá båret på alene, og selv da mannen hennes fortsatt levde snakket hun aldri med ham om smerten hun kjente inn i seg.

– Det har hjulpet å gråte i det stille, alene for meg selv, sier hun.

For de fleste av oss virker ganning og djevelskap både forskrudd og hinsides all fornuft. Likevel er ikke historien om Inger Márjá enestående. Til og med en politimann som vi skal møte senere, sier fenomenet lever i beste velgående.

Men først skal vi på en kirkegård.

Vinden virvler opp lett nysnø. Gamle jernkors stikker opp fra snøen. Mange gravstøtter vises så vidt etter en snørik vinter.

Denne formiddagen går bare NRK og en kvinne langs den brøytede stien. Noen kråker flyr mellom bjørketrærne på kirkegården i Kautokeino.

«Djevelens fugl». Slik skildret den første samiske forfatteren kråka i boka si fra 1910. Johan Turi skrev mye om samenes folketro som også omfattet ondskapens kunster. Kråka kom med post fra djevelens engler, skrev forfatteren.

– Det er alltid så kaldt på kirkegårder, sier Berit Andersdatter Bongo (70).

Hun har ingenting imot å bli fotografert akkurat her.

Nysgjerrigheten hennes for ondskapen ble vekket da hun som ung flyttet fra Alta til Kautokeino. Etter at hun hadde hatt besøk av en person, fikk hun spørsmål av en venn om hun hadde vasket sofaen hvor personen satt.

– Da jeg spurte hvorfor, fikk jeg til svar at personen er en som kaster ondskap på andre, forteller Berit.

Senere fikk hun vite at ondskapen hentes fra sanden på kirkegården.

For 20 år siden startet den psykiatriske sykepleieren et faglig dypdykk i ondskapens irrganger. Etter noen år ble arbeidet hennes til både en hovedfagsoppgave og en doktorgrad om temaet.

Berit møtte mennesker fra hele det samiske området som av ulike - og ukjente - grunner hadde fått rollen som bærer av det onde. «Bærerne» hadde angivelig fått slike evner gjennom kontakt med avdødes ånder.

Og slike ånder finnes i avdødes spytt, knokler og bein, hevdes det.

– Den verste historien jeg ble fortalt var at noen hadde kokt bein fra lik i maten som ble servert i et bryllup. Men den vanligste forestillingen går ut på at sand fra kirkegården blandes i mat og drikke. Sanda kunne også kastes på andre eller settes i eller på klær. På denne måten påfører noen et onde på andre som fører til sykdom og død, forklarer Berit.

Himmel og helvete

Forskeren måtte langt tilbake i tid for å forstå sammenhengen.

En gang for mer enn 300 år siden skjedde det som kan ha skapt forestillingene om «djevelpakten».

Prester og misjonærer reiste nordover. Ulike metoder ble brukt for å kvele samenes egen åndelighet og religion. Sjamanenes trommer ble beslaglagt, brent eller satt i myndighetenes forvaring. Kirker og kapell ble bygd. Den kristne gud var større og mektigere enn samenes gudeskikkelser i naturen, var budskapet i forkynnelsen på 1700-tallet og utover.

Å ha forbindelse til «den andre siden» var en viktig del i den samiske religionen. Noaidi – sjamanen – kunne ha kontakt med sjelen til de døde. En av noaidiens oppgaver var også å binde fast en gud som befant seg dypt nede i jorda. Denne underjordiske guden kunne være livsfarlig for både mennesker og dyr hvis den var løs.

To ulike religiøse og åndelige verdener krasjet fullstendig. Det førte til en to-deling av livsverdenen, ifølge forskeren.

Berit Andersdatter Bongo viser til at kristendommen gjorde samenes åndelige guder til djevler. Med kristendommen kom også begrepene himmel og helvete.

– Tvangskristningen skapte en forestilling hos samene om at den gode gud fantes i selve kirkerommet og at de dødes mektige og farlige krefter var i kirkegården. Dermed ble oppfatningen at djevelen var nede i kirkegården, sier hun.

Selv om samene ble kristnet, levde likevel noe av den gamle troen videre. Men rollen til blant annet sjamaner og helbredere ble mer og mer tolket ut ifra et kristent ståsted, og dermed knyttet til djevelskap, mener Bongo.

Etter hvert oppsto det fortellinger om folk som gikk på kirkegårder og samlet sand: Jámešsáttu – «de dødes sand» på samisk. Historiene ble overført fra generasjon til generasjon.

Folk med krefter fra djevelen skulle man holde seg unna, og myten har holdt seg levende i mange samiske områder.

I 2002 besøkte Berit åtte personer i forbindelse med forskningen sin. I sine egne hjem fortalte de hvordan livet som offer for mytene og folkesnakket var.

«Jeg kan aldri sette en stopper for onde rykter for det er ingen som står frem og sier hvem som har satt ut ryktet, alle skylder på hverandre.»

Sa en av «bærerne». En annen fortalte:

«Truen på at noen fortsatt er bærere av neavrrit lever fortsatt i beste velgående fortsatt i dag i deler av vårt samfunn.»

Fikk beskjed om at hun snart skulle dø

Inger Márjá Sokki Hætta har gjennom hele sitt voksne liv kjent mistenksomme blikk fra folk.

Et besøk for 50 år siden i et hus hvor det bodde ei gravid kvinne startet marerittet. Inger Márjá ante ingen ting om at kvinnen var syk. Noen dager senere kom to andre kvinner hjem til henne.

Det kvinnene sa den gang skal for alltid feste seg ved henne.

– Jeg husker at jeg ble sint og slo så hardt i bordet at koppene spratt. Først sa de at den gravide kvinnen hadde spontanabortert, og så at det var fordi jeg hadde satt djevler på kvinnen da jeg var innom, forteller Inger Márjá.

Og verre skulle det bli.

En ukes tid senere kom den ene av kvinnene tilbake. Nå for å fortelle at de hadde snakket med en guvllár. Dette er den samiske betegnelsen på en person som har evner til å helbrede – men også til å kaste tilbake ondskap på den som fikk skylden for gjerningen.

– Denne helbrederen mente jeg snart kom til å dø på grunn av udåden jeg hadde gjort mot den gravide kvinnen, fikk jeg vite. Jeg svarte at det ikke er opp til oss mennesker å avgjøre når noen skal dø. Hva hvis denne guvlláren dør før meg, spurte jeg, men de var overbevist om at jeg snart kom til å dø, forteller Inger Márjá.

Aldri har hun funnet svaret på hvorfor hun ble tillagt denne rollen for 50 år siden. Siden den gang er hun blitt utsatt for ulike typer trakassering.

Inger Márjá sukker.

– Det er tungt å snakke om dette, sier hun lavt.

Påstandene som ble rettet mot henne da den gravide kvinnen mistet fosteret, ble fortalt videre til stadig flere. Folkesnakket fikk hun vite om gjennom bekjente som hadde hørt hva helbrederen hadde konkludert med.

I mange tiår har hun følt at folk fryktet henne. Hun har også opplevd at barn plaget henne.

– En gutt spyttet etter meg. Jeg antar at noen voksne hadde bedt ham om å gjøre det. I om lag ti år spyttet denne gutten etter meg. Noen andre barn som jeg møtte på veien en gang, gjorde det samme, og da ble jeg så sint at jeg løp etter dem med en kvist, forteller Inger Márjá.

Noen «visste» at spytt og brennende fyrstikker kunne «nøytralisere» folk som kastet djevelens ondskap på andre.

Stemmen hennes er høyere og sintere nå. Av og til knytter hun også neven. Hun rister på hodet når hun blir taus.

Å være blant folk har vært en belastning mange ganger, og hun har vegret seg for å gå ut.

– Stående eller sittende bak noen har vært det verste. Derfor er dette noe jeg hele tiden passer på å ikke gjøre. De gangene jeg har oppdaget at jeg er i en sånn situasjon, har det følt som å få et nålestikk i hjertet eller en kniv i brystet, sier hun.

I kirka har Inger Márjá opplevd at folk har flyttet seg hvis de har sittet foran henne.

Den gamle kvinnen sier hun i dag ikke er så mye ute. Derfor opplever hun ikke ubehaget direkte.

– Men jeg vet at det fortsatt snakkes. Det har jeg hørt via kjente, sier hun.

• NRK gjør oppmerksom på at helbrederen og de to kvinnene som Inger Márjá omtaler, er døde.

Inger Márjá Sokki Hætta er ikke den eneste i samiske bygdesamfunn som har levd med ryktene. Flere som er betydelig yngre enn henne, har helt siden de var barn fått høre at de tilhører en familie eller slekt som er farlig.

«Rávdná» – en kvinne som har passert 50 – er en av disse. Hun bor i ei samisk bygd. Bare for noen få år siden ble hun påminnet om hennes eget rykte.

Ønsker ikke å leve slik

– Er det virkelig sant det jeg opplever nå, tenkte jeg. At en helt fremmed ung mann kommer bort til meg og spør om jeg kan sette ondt på andre for ham, forteller hun.

Dette skjedde på hjemstedet til «Rávdná». Hun ble verken sint eller trakk seg vekk. Istedenfor rådet hun vedkommende til å søke om hjelp fra helsetjenesten. Hun tolket mannens spørsmål som et signal på at han trengte hjelp til å takle ett eller annet han trolig slet med.

Men episoden førte til at hun fikk en bekreftelse på at det i samfunnet hun bor i, fortsatt finnes folk som holder liv i ryktene om at hun kan djevelskap. Kanskje var det derfor den ukjente mannen oppsøkte henne; fordi han hadde hørt hva andre snakket om, tenker «Rávdná».

I dag er fortsatt temaet så følsomt og vanskelig at «Rávdná» ikke orker å stå fram åpent. Hun presiserer at alt som kan identifisere henne, må dekkes til.

Lenge vurderte hun om hun endelig skulle fortelle sin historie. Konklusjonen ble til slutt at belastningen på familien ville bli for stor.

Hun har også tenkt på at oppmerksomhet om ganning kan fremkalle unødig frykt og engstelse hos folk som faktisk er redd for det.

Å tie fenomenet til taushet har «Rávdná» også tenkt på, men kom fram til at det heller ikke er så bra i forhold til det hun har opplevd.

– Å få fram det som har vært vondt for både meg og andre, i offentligheten kan bidra til at folk tenker seg om før de sprer løgner og mistanke om uskyldige, sier hun.

Selv betrakter hun seg som hardhudet. Det har blitt en væremåte for å holde seg levende på, kunne fungere i hverdagen, jobben og i samfunnet.

– Jeg har måttet svelge mye. Latt utskjelling, baksnakking og mistenkeliggjøring passere. Og hele tiden samtidig overbevise meg selv om det som sies og tenkes, bare er sprøyt og gammel overtro, sier hun.

Helt siden «Rávdná» var barn, har hun kjempet en kamp for å ikke la seg knekke. Hun slåss og ga juling til medelever på barneskolen fordi de kalte henne for djevelunge.

Hun har ingen klar formening om hvorfor familien hennes havnet i en slik situasjon. I alle fall er det noe veldig gammelt som har festet seg. Misunnelse kan være en årsak, tror hun. Å legge skylda på andre dersom man selv ble syk eller utsatt for ulykker, er en annen forklaring.

– Hos oss samer har det ofte vært sånn at årsaken til problemer ligger utenfor oss selv. Spesielt psykiske problemer, depresjon. Vi finner alternative forklaringer på at noen i familien sliter psykisk, og da kan det være bra å sette skylda på andre. At noen har satt dette på dem, forklarer hun.

Bygdesladderen om henne og søsknene har også i løpet av årene ført til at de har blitt utsatt for trusler, vold og ubehageligheter. Dette har blant annet skjedd under tilstelninger hvor det har vært alkohol.

– Det har rett og slett vært sånn at man har måttet flykte. Slike hendelser setter seg i kropp og sjel, og det har gjort at man forsøker å være mest mulig anonym og usynlig. Man ønsker jo ikke å leve slik, og derfor har dette vært tyngende og plagsomt. Følelsen av å ikke være like mye verdt som andre, har jeg kjent på, sier hun.

«Rávdnás» håp er at de som fortsatt snakker om at noen er bærere av djevelskap, går i seg selv og virkelig tenker seg om, og at de skjønner hvor stor urett de har gjort mot andre.

At troen på og frykten for ondskapen ikke bare er noe «gammelt tøv», men som fortsatt eksisterer mange steder, vet en erfaren politimann.

Politimann: – Det er jo dødsens alvor

Aslak Finvik (60) har jobbet i politiet på Hamarøy og Tysfjord i Nordland i mer enn 30 år. Han kjenner både området, kulturen og folket der svært godt.

Men for 10-15 år siden følte han seg plutselig rådvill da han fikk en henvendelse fra ei kvinne.

– Jeg forsto ikke hva hun snakket om. Derfor måtte jeg stille noen kanskje dumme spørsmål for å få klarhet i hva hun snakket om, forteller politioverbetjenten.

Kvinnen fortalte at hun var urolig fordi noen gikk rundt på gravene på en av kirkegårdene i distriktet.

Selv om Finvik er født på Hamarøy var dette nærmest noe okkult og ukjent. Etter hvert skjønte han mer om akkurat denne delen av kulturen. Han forsto at dette angivelig var en måte å få kontakt med de døde på for å skaffe seg kraft som kunne brukes i en eller annen sammenheng.

Noen år senere skulle han få bruk for denne innsikten da en tragedie rammet hele samfunnet: Tysfjord-saken.

Under etterforskningen av overgrepssakene fikk politiet ofte en følelse av at folk ikke torde fortelle.

– Vi fikk et inntrykk av at personer på en måte hadde en merkelig makt over andre, forteller han.

Politimannen er ikke i tvil om at enkelte bevisst utnytter frykten for å skaffe seg makt over andre. Finvik betegner dette som psykisk vold.

Han forteller om folk som i fortrolighet har fortalt ham om konkrete personer som sies å kunne ulike «kunster».

– Det er jo høyst oppegående personer som har tanker om at noen kan mer enn andre, og som føler en redsel for det, sier han.

Han mener det ligger et sterkt ubehag i fenomenet.

– Dette må vi ta på største alvor fordi det jo er en trussel som er vanskelig og vag å forstå seg på hvis man ikke har et forhold til den kulturen. Faktum er at dette lever i beste velgående. For den det gjelder, er det jo dødsens alvor, sier Aslak Finvik.

Han har ingen opplysninger om at noen skal ha brukt sine «krefter» i konkrete trusselsituasjoner, men Finvik mener dette er en type trussel som folk burde komme til politiet med hvis de opplever det.

Psykisk terror og hersketeknikk

Under arbeidet med denne reportasjen har NRK snakket med en rekke personer som har gitt uttrykk for ubehag. For mange har det vært helt uaktuelt å stå fram med sine opplevelser. Dette gjelder både folk som har fått rollen som bærer av djevelskap og folk som tror det går an å bli gannet.

Noen har vært helt tydelige på frykten for hva som kan skje med dem hvis de berører temaet. Enkelte har fortalt om eldre personer som har skrytt av hvem de har gannet. De har sendt noen i døden eller skremt dem til taushet, fortelles det.

– Man blir jo redd når en mann plutselig sier «satan lucifer». Men i ettertid har man jo innsett at dette bare var en form for maktmisbruk og hersketeknikk, sier en voksen mann NRK møtte.

I visse bibeltekster er djevelen identifisert med Lucifer.

Solen gir snøkrystallene som vinden jager bortover kirkegården i Kautokeino, et sølvskjær. Litt lenger innover kirkegården er også graven til Berit Andersdatter Bongos ektemann.

– Før jeg skrev om «bærerne» tidlig på 2000-tallet var det nesten ingen blomster eller lys på gravene her. Mange våget seg ikke hit på grunn av ryktene som kunne oppstå. Folk var redde for at noen skulle tro at de har hentet sand her. Men heldigvis har det blitt bedre nå, og flere som steller gravene her, forteller hun.

Derimot synes hun det er trist at troen på denne typen djevelskap fortsatt eksisterer i 2020.

– Dette er psykisk terror. Virkelig. Ingen henter sand fra kirkegården, og den kan i alle fall ikke gjøre noen syke. Sånne djevler finnes ikke. I så fall er det noe som kan være inn i oss selv. Hvis jeg påstår at du driver med den slags djevelskap, så er det jeg som gjør noe ondt mot deg, sier hun.

I jobben som psykiatrisk sykepleier og forsker, har hun både møtt personer som av lokalsamfunnet er mistenkt for å ha en pakt med djevelen, og folk som sier de sliter med angst fordi de tror at noen har kastet ondt på dem.

– Fordi noen sprer ondsinnet snakk, lider mange. Alle blir ofre. Istedenfor å baksnakke og mistenkeliggjøre, burde vi heller bry oss mer om hverandre. Vise mer omtanke, folkeskikk og kjærlighet. Slik kan vi bli kvitt denne seiglivede myten, sier hun.

– En lettelse

Kaffen hjemme hos Inger Márjá Sokki Hætta i Kautokeino er drukket opp. Ettermiddagssolen treffer lavt inn i kjøkkenet.

Hun smiler og gir uttrykk for takknemlighet. Varra lihkastii, sier hun på samisk. Blodet bruset.

– Jeg følte en slags lettelse da jeg ble kontaktet. Endelig var det noen som ville høre hva jeg har måttet leve med, tenkte jeg. Nå er det på tide at alle får vite dette, og spesielt alle som har spredt ryktene om at jeg kaster djevler på folk, sier hun.

For henne føles det riktig å bryte den selvpålagte tausheten før det er for sent.

– Jeg har fått lettet mitt hjerte, sier hun til NRK.

Før vi går, ønsker hun oss vel av gårde og at vi drar med helsa i behold. Det er en vanlig og tradisjonell avskjedsfrase på samisk.

– Manni dearvan, sier hun.

Og den som drar, ønsker det samme til den som blir igjen.

– Báze dearvan, sier vi.

• Podkast: Hør journalistene fortelle om frykten de møtte når de jobbet med denne saken