Hopp til innhold

Mammaer
i fengsel

Thomas Seltzer møter Norges farligste kvinner.

For meg, som så mange andre menn som var unge på 80- og 90-tallet, var «kvinnefengsel» et sterkt erotisk ladet begrep – et sted som takket være Hollywood og pornoindustriens fantasi­fabrikker eksisterte hovedsaklig ett sted, nemlig i min egen, personlige runkebank.

Kvinne­fengselet er et av det moderne samfunnets mest mystiske steder, et sted som ifølge denne gutteromsmytologien er befolket av kvinner langt utenfor den moralske randsonen: ville, gærne damer, gjerne fremstilt med en erotisk undertone (med appell til selv de dølleste av oss gutta: «Damene i fengsel er så nødne at de gjerne ville tatt til takke selv med meg»).

Men etter å ha tilbrakt tid i Bredtveit kvinne­fengsel, eksisterer begrepet i en helt annen bank i hodet mitt, nemlig gråte­banken. For Bredtveit er det såreste stedet jeg har vært noensinne. Og naken­heten jeg opplevde der var så langt fra erotisk jeg kan tenke meg, men handlet i stedet om mennesker som har mistet alt. Ikke minst den daglige omsorgen og kontakten med barna sine.

For jeg tror de tjukke, tunge veggene på Bredtveit er mettet av langt mer sorg enn et mannefengsel.

Aina, en innsatt, står i inngangspartiet ved Bredtveit kvinnefengsel.
Dømt til 19 år for «båldrapet»

Aina

– Det verste er å høre på barna som leker i barne­hagen utenfor, for da tenker jeg på mine egne barn. Jeg greier meg egentlig ganske bra her inne, helt til jeg begynner å snakke om eller tenke på barna mine.

Sjubarnsmor og tidligere Frelsesarmé­soldat Aina har sonet ett og et halvt år av drapsdommen. Hun hevder hun er uskyldig dømt og venter på at ankesaken skal opp for retten. Ankesaken kom opp mens vi jobbet med denne saken.

Fra sjubarnsmor til drapsdømt

Aina soner en dom på 19 år for drapet på Nils Olav Bakken. I media ble saken kjent som «båldrapet», fordi obduksjonen viste at Bakken fortsatt var i live da han ble tent på. Sommeren 2016 ble Aina dømt til 19 års fengsel sammen med sønnen og eks-kjæresten sin. Aina hevder både hun og sønnen er uskyldige:

Eks-kjæresten min er den eneste skyldige, og han har innrømmet selve drapshandlingen. Men politiet mener jeg er innblandet fordi jeg har motiv.

Aina hevder at Bakken hadde begått et overgrep mot en av hennes nærmeste. Tingretten mener Aina var sentral i planleggingen av drapet. Hun var også til stede da drapet ble begått.

– Jeg ville bare prate med ham. Ingen fortjener å dø på en slik måte som han gjorde, sier hun.

Aina har anket saken i håp om å bli frikjent, og i løpet av den nærmeste tida skal hennes skjebne avgjøres.

Cellen til Aina, en innsatt ved Bredtveit kvinnefengsel. På veggen har hun hengt tegninger fra barna sine.

Overgangen fra livet som sjubarnsmor og Frelsesarmé-soldat til høysikkerhetsfange er stor. På veggene i Ainas celle henger barne­tegninger, brev og bilder som vitner om et helt annerledes liv. Hver kveld kl. 20 låses hun inn på cella fram til neste morgen. I helgene er hun innelåst i det trange rommet i over 17 timer i døgnet.

Amelia tenner en røyk i luftegården ved Bredtveit kvinnefengsel.
Dømt for vold,
tyveri og narkotikabesittelse

Amelia

– Jeg er sikta for å ha kjørt på noen og slått noen og så litt politivold og sånt… Men jeg er jo ikke voldelig som person eller noe, det er jo bare folk som har fortjent det.

Amelia er 25 år, og sitter i fengsel for tredje gang. Hun er blitt overført fra et mindre strengt fengsel til Bredtveit fordi hun ble tatt for å røyke hasj i det forrige fengselet.

Sloss for spenningens skyld

Jeg dreit meg ut litt, sier Amelia om episoden som gjorde at hun ble overført til Bredtveit.

– Så selv i fengselet fortsetter du å krimme?

Ja, det kan du si. Haha.

– Men kan du ikke bare følge loven ’a?

Jo da… Det er jo litt gøy og spennende mens man holder på, og hvis man er litt rusa også så er det ekstra gøy. Men så er det ikke like gøy når man blir tatt for det, da.

Amelia har ting i bagasjen hun ikke vil snakke med oss om, og hobby­psykologen inni meg tenker at det ligger noe der som har gjort henne til den kriminelle gjen­gangeren hun er i dag. Men hun virker også som en som først og fremst søker spenning. Det virker nesten som en form for ekstremsport hun driver med, der hun ruser seg på amfetamin og så stjeler biler. Men jeg tenker at det er et stort skritt å gå fra å stjele biler til å begå vold mot andre. Hva er det som får en 25 år gammel jente til å gå løs på andre?

Det er jo som regel gutter som er både større og sterkere enn meg som har angrepet meg og så har jeg forsvart meg selv. Jeg er jo en liten jente!

– Tror du de du har utøvd vold mot er enige i at det er selvforsvar fra din side?

– … kanskje …?

Krimkåt

Om kort tid skal Amelia slippe ut av fengselet. Men hun vet at hun må inn igjen. Hun har nemlig 31 uoppgjorte saker som venter på henne i retts­systemet. Når sakene kommer opp, og hvor lang dom hun får, vet hun ikke. I mellomtiden skal hun prøve å holde seg på matta.

Jeg må passe meg for å ikke bli for krimkåt.

– Krimkåt! Hva er det?

At jeg for eksempel går forbi steder der jeg ser at det hadde vært lett å gjøre et brekk. Eller biler som står ulåste med motoren på. Da kribler det.

– Så du blir ikke kvitt trangen til å gjøre noe kriminelt av å sitte inne?

Nei, den blir ikke borte. Men man blir kanskje litt mer klar over konse­kvensene.

Mamma i fengsel

Amelia sier hun er motivert for å slutte med kriminalitet og rus. For utenfor fengselet venter en tre og et halvt år gammel gutt på mammaen sin. Målet til Amelia er å få tilbake sønnen.

Thomas Seltzer snakker med Amelia, en innsatt ved Bredtveit kvinnefengsel.

– Jeg vil ikke at han skal tenke når han blir større at jeg ikke var til stede for ham fordi jeg var i fengsel. At det var noe jeg valgte.

I en annen celle inne i fengselet står Aina og roper gjennom gitteret foran vinduet:

Hallo, ser dere meg?

Utenfor kommer to små gutter på fem og åtte år gående mot fengsels­porten, på vei for å besøke mamma. Det er to måneder siden Aina så de yngste av barna sine. En betjent følger Aina gjennom fengsels­korridorene og fram til inngangs­døra, der guttene venter. Låser opp døra.

Mamma!, utbryter en av guttene når han får se henne, og gir henne en stor klem.

I fire korte timer får de lov å være familie igjen. I besøksleiligheten i fengselet baker de pepper­kaker og gir hverandre julegaver. Sitter på fanget og koser.

Når var det du kom i fengsel, mamma?

Når besøket er over vil den ene gutten gjemme seg så han kan bli hos mamma. Han foreslår at han kan kle seg ut som dame for å bo sammen med mamma i fengselet.

Barnevernet tar med seg barna. Aina følges opp på cella igjen. Gjennom gitteret foran vinduet stikker Aina hånden ut og vinker. Utenfra høres en tynn barnestemme:

Elsker deg, mamma!

Elsker dere óg!

Aina lukker vinduet. Først da tillater hun seg å slippe løs gråten hun har holdt inne. Hun ville ikke gjøre barna enda mer lei seg ved å se mamma gråte.

Det er tøft å se dem reise. Nå vet jeg ikke når jeg får se dem neste gang.

Sandra, en innsatt ved Bredtveit kvinnefengsel, sitter i cellen sin.
Dømt til 13 år for drap og
har sonet snart fire

Sandra

– Det verste med å sitte inne er at man må bo sammen med folk man ikke tåler trynet på.

Sandra har, som mange av de innsatte, en fortid som narkoman. Hun forteller om en skjebne­svanger kveld i dyp rus som endte i et brutalt drap på ei kvinne i rusmiljøet. Sandra hevder at det ikke var hun som sto for selve draps­handlingen, men innrømmer at hun var med på å vaske blod og fjerne liket etterpå. Dette ble hun ikke trodd på i Lagmannsretten, som dømte henne for drap eller medvirkning til drap og 13 års fengsel.

– Det at du skal sitte så lenge, gjør det at du tenker over at du var med på et sånt brutalt drap?

Klart det.

Sandra beskriver livet på Bredtveit som «et kollektiv fra helvete».

Små konflikter blir veldig store her inne. For eksempel om noen lar være å fjerne hår fra sluket i dusjen. Eller stjeler andres mat fra kjøleskapet. Det har jeg blitt sint for og da sier jeg kraftig fra.

Aina blir frikjent

20. desember 2017 frikjenner Lagmanns­retten Aina og sønnen hennes for «båldrapet», etter tre uker med rettsak.

Kvelden etter kommer hun tilbake til Bredtveit, som en fri kvinne. Hun skal hente tingene sine, og flytte ut for godt.

Det er ubeskrivelig!

– Du har gått fra 19 år til ikke noe mer soning. Litt av et sprang?

Ja, og det tror jeg bygdefolket mitt synes og. Så det blir litt delt å komme tilbake til Dokka. Og ting henger jo ved en på en liten bygd.

Hun henter tingene sine. To store plast­bager med klær, papirer og førerkort. Nå skal hun hjem til Dokka og feire jul.

Nå må jeg først finne ut av hvem som er vennene mine og hvem som ikke er det lenger. Og de som er vennene mine nå, de er verdt å ta vare på.

Aina forsvinner ut av porten og ut i frihet. Hun ble altså frikjent for drapet, men ble samtidig dømt til to års fengsel for kropps­krenkelse. Hun har anket dommen fordi hun mener straffe­utmålingen er for streng. Først når ankesaken er overstått, kan barnevernssaken hennes komme igang. For selv om Aina er ute av fengselet, er de yngste barna hennes fremdeles under barnevernet.

Rus, psykiatri og overgrep

De fleste av dem som sitter på Bredtveit har en del i bagasjen. Under­søkelser viser at rundt 80 % av kvinnelige innsatte i norske fengsler har psykiske plager, rundt 70 % har rusproblemer og over halvparten har blitt seksuelt misbrukt.

Det er gjort lite spesifikk forskning på kvinnelige fanger, og det finnes få sammenlign­bare tall. Det store bildet som tegner seg er allikevel en opp­hopning av levekårs­problemer og dårlig fysisk og psykisk helse (last ned «Kvinnerapporten» fra Kriminalomsorgen).

Fanger som er til fare for seg selv eller andre kan havne i en av fengselets sikkerhetsceller.

Som regel er det selvskading. Vi har hatt innsatte som har hatt det så vondt med seg selv at de har ønsket å ta sitt eget liv. Etter opphold her med tilsyn og tilstede­værelse fra betjenter og helse­personell lever den innsatte fortsatt i dag, sier sikkerhetsinspektør Christopher McCabe.

I luftegården får de innsatte puste inn den friske vinterlufta i én time hver dag. Én etter én låses fangene ut. Noen av dem setter seg på benkene for å røyke eller prate, mens noen går i ring, runde etter runde. For de aller fleste av fangene er dette den eneste gangen de får være utendørs i løpet av et døgn, bortsett fra noen korte røykepauser.

Det er strengt, men vi må sørge for at det er trygt her, både for ansatte og ikke minst for de innsatte selv, sier fengselsleder Nils Leyell Finstad.

– At de skal være trygge fra hverandre?

Ja. Mange sitter her på lange dommer opp til 21 års fengsel og forvaring. Noen av disse kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Norges farligste damepensjonat

Bredtveit er kanskje kollektivet fra helvete, men det er ikke noe helvete på jord. Livet i Norges farligste, såreste dame­pensjonat er ingen dans på roser, men det er allikevel en slags hverdag.

To innsatte ved Bredtveit kvinnefengsel klemmer hverandre.

Kanskje kan de kvinnelige kriminelle fortelle oss noe om livet UTENFOR fengselsmurene, ikke minst om kjønns­roller. Jeg har selv mannlige venner som har sonet lange straffer, og lagt merke til hvordan de – selv med en bismak av skam – på mange måter finner støtte for det å være kriminell og fange i en klassisk mannlig identitet: man er banditt, man er pirat, man er grense­overskridende rabbagast og man er tidløs mannemann i en tid og en verden der det kanskje ikke lenger finnes så veldig mye plass til å være mann, utenom i nettopp denne outlaw-karakteren.

Mange av jentene på Bredtveit er også tøffe bandidas, men det er ikke noen plass til det å være lovbryter og fange i tradi­sjonell kvinne­identitet. Også biologien konspirerer mot dem ved at mange av dem er mammaer. Og det å være mamma i fengsel er nok for mange noe ganske annet enn å være pappa i fengsel. Noe våre tre venninner Aina, Sandra og Amelia alle bar preg av. Det savnet de bærer på er massivt og øredøvende til stede i alt de gjør.

NRK TV: Se dokumentaren fra Bredtveit kvinnefengsel

Her tar Thomas Seltzer fleinsopp

Trygdekontoret-programlederen tester selv ut fleinsoppens påstått positive effekt i ukas program. – En oppdagelsesferd, ikke et debattinnlegg, sier prosjektleder for programmet.

– På mange av områdende hvor jeg var den besteborgerlige, har jeg endret oppfatning, sier FrP-grunnlegger Carl I. Hagen i torsdagens Trygdekontoret.

Carl I. Hagen beklager abort-standpunkt etter 40 år

– På mange av områdene hvor jeg var den besteborgerlige, har jeg endret oppfatning, sier FrP-grunnlegger Carl I. Hagen i torsdagens Trygdekontoret.

Familien Kåss Furuseth snakker om å miste noen i selvmord

Familien mistet mor og bror i selvmord

– Vi har valgt å være åpne, men det er ikke alle som er så heldige at de kan snakke om ting. I et rørende møte i kveldens «Trygdekontoret» snakker familien Kåss Furuseth om det å miste noen til selvmord.

Sesongpremiere på Trygdekontoret, hvor sendingen er viet til terror. Morten Storm forteller sin utrolige historie om hvordan han gikk fra Bandios-medlem til al-Qaida-kriger til dobbeltagent for vestlig etteretning.

– Jihad er en «fast track» til paradiset

På jakt etter en mening med livet ble Morten Storm jihadist for al-Qaida. Skuffelsen over ikke å få delta i hellig krig gjorde at han i stedet endte som dobbeltagent.

Pål Enger på Trygdekontoret

Enger-innrømmelser ga seerrekord

Gårsdagens «Trygdekontoret» om kriminalitet samlet 433 000 seere foran skjermen. Det er ny seerrekord for programmet.

Trygdekontorets rus-spessial. VB der Øystein Meier Johannessen tester fleinsopp.

Trygdekontoret viser fleinsopp-tripp

Tirsdagens episode av Trygdekontoret viser en kommunepolitiker fra Nordland som «tripper» på fleinsopp.