– En triumf for Guardiolas idéer

Så var den sikret, tittelen i ligaen som skulle være det siste hinderet til mannen som hadde vunnet alt.

Premier League hadde rykte for å være stedet hvor krigere skremmer silkemyke playmakere, hvor langpasninger kjemper balltrillende lag ut av stilen. Hvor Pep Guardiola, som hadde spasert til seks ligatitler i Spania og Tyskland, skulle møte veggen.

Men med seieren mot Tottenham og rivalen Uniteds tap mot WBA har Manchester City altså sikret seg tittelen med fem kamper igjen.

Selv om City har mistet form de siste ukene, er denne tittelen ikke bare en triumf for Guardiola, men også for idéene han representerer. Citys dominans har vært total. Og den har stoppet en trend som har vokst seg sterk i England de siste årene.

• Les også: Slik har Salah blitt ustoppelig

Bli kvitt ballen

Trenden er den samme som Guardiola sto overfor i fjor. Da City hadde snublet til tredjeplass, 15 poeng bak toppen, mente mange at han var for idealistisk. De sa at det ikke var mulig å trille ball i England slik hans Barça gjorde i Spania.

Og skeptikerne så ut til å ha rett.

Det var ikke bare det at City slet. De siste åtte årene hadde laget med mest ballbesittelse aldri vunnet ligaen. De siste tre mesterne hadde vært Chelsea – trent av pragmatikere som José Mourinho og Antonio Conte – og Claudio Ranieris kontringssterke Leicester.

Mellom 2011/12 og 2015/16 dalte ballbesittelsen for vinnende lag i ligaen fra 52,8 % til 50,3 %.

– Ballbesittelse blir ikke belønnet like mye som før, sa Arsène Wenger i 2015.

Selv andre idealistiske trenere hadde tvilt på om Guardiolas prosjekt ville lykkes. I 2011 sa André Villas-Boas, den offensive eks-treneren til Chelsea og Tottenham, at Barças 4-3-3-system aldri ville fungere i England, fordi risikoen for balltap var for høy.

Rekordlaget

Disse spådommene til tross har Guardiola tviholdt enda mer på sine prinsipper. Resultatet er det som fortsatt kan bli den beste sesongen et lag har levert i Premier League.

Vinner City resten av sine kamper, vil de ta 102 poeng. De kan fint slå rekorden på 95, satt av Mourinhos Chelsea i 2004/05. Fortsetter City i samme spor, vil de score 107 mål, fem mer enn Carlo Ancelottis Chelsea i 2009/10.

Da City vant 1–0 mot Chelsea i mars, slo de flere vellykkede pasninger enn noe annet lag i ligaen siden 2004.

Kun Liverpool, med sin aggressive spillestil, har slått City mer enn to ganger denne sesongen, senest i kvartfinalen i mesterligaen. Og mens Manchester United også vant på Etihad forrige uke, handlet det nederlaget mer om intensitet og effektivitet enn spillestil.

City har nemlig vist en nylig tendens til å gå tom for drivstoff mot slutten av kampene. Tabellen viser imidlertid at de har gjort mer enn nok til å ta tittelen.

– Folk sa at vi ikke kunne spille som Barça i England. Men det er mulig og vi har gjort det, har Guardiola sagt.

Suksess på treningsfeltet

Har Guardiola gjort noe mer enn å møte forventningene? Man kan på en måte si nei, siden City har brukt klart mest penger. Alt annet enn tittelen hadde vært et nederlag.

Men ingen hadde forventet at de skulle vinne så klart. Man kan ikke bare kjøpe seg til den type fotball City har spilt på sitt beste. Og i en liga hvor alle har penger, og hvor storlagene er så mange, ligger det ingen automatikk i at City skal lede med 16 poeng.

Sommerrekruttene har dessuten spilt marginale roller. Utenom keeperen Ederson og høyrebacken Kyle Walker har de enten vært skadet eller startet flesteparten av oppgjørene på benken.

I stedet har drivkraften vært utviklingen til spillerne som var der sesongen før. Kevin De Bruyne har blitt en av Europas beste midtbanespillere. Nicolás Otamendi fremstår som en av ligaens beste stoppere. Raheem Sterling har 17 mål på 29 ligakamper.

Selv stallfyll som Fabian Delph har gjort en solid jobb som venstreback.

Det nye utsparket

Disse navnene har utgjort kjernen i Guardiolas system. Treneren begynte sesongen med 3-5-2, men la om til 4-3-3 da hans eneste venstreback, Benjamin Mendy, ble langtidsskadet i september.

Det er en konservativ formasjon til Guardiola å være. Men innenfor denne rammen har han funnet opp nye idéer.

En av dem er utsparkene til Ederson, hvor City setter stopperne ved egen boks og spissene ved motstanderens felt, slik at de strekker ut rivalens lagstruktur. Ederson slår ballen på fot til vingene, som har rom til å angripe et ubeskyttet forsvar.

City har brukt taktikken hele sesongen. Mot Everton forrige helg scoret de mål på den.

Videre har Guardiola gjort konstante justeringer. Selv om City alltid spiller på samme måte med hensyn til hovedprinsipper som høyt press og ballbesittelse, varierer de posisjoner og strategier. Ofte endres disse flere ganger i løpet av samme kamp.

Ben Garner, som var en del av Tony Pulis sin trenerstab i West Bromwich Albion tidligere i sesongen, sa City var det vanskeligste laget han analyserte.

– De har en plan for alle mulige utfall, sa Garner til The Times.

Spesielt Citys vinger og indreløpere beveger seg konstant for å skape nye variasjoner. Da WBA møtte City i ligacupen, klarte de å nøytralisere Delphs løp innover i banen fra backen. Da Guardiola så det, parkerte han Delph ved dødlinjen og flyttet vingene inn sentralt.

– Hvis man tror man har løst et problem i en sone hvor de skaper overtall, begynner de plutselig å skape overtall et annet sted, sa Garner.

City kan bli enda bedre

Sam Allardyce oppdaget det samme da Everton tapte 3-1 mot City for to uker siden. Allardyce har basert sin lange karriere på å gjøre lag vanskelige å bryte ned.

– Men samme hvordan man prøver å blokkere City, finner de en vei rundt og gjennom, sa han.

Spørsmålet nå er hvem som skal stoppe City neste år. Ifølge Martí Perarnau, som fulgte Guardiola ett år bak sceneteppet i Bayern, har treneren hodet full av konsepter som er så komplekse at han må lære dem bort over flere måneder og år.

Det antyder at City har mer å gå på neste sesong, når de vil prøve å bli det første laget til å forsvare tittelen siden United i 2009.

Enn så lenge kan Guardiola nyte en viktig triumf både for ham, fansen og de som støtter hans idéer. For første gang på mange år i England har den mest underholdende fotballen også vært den med suksessfulle.