– Wenger er en av de aller største

Det måtte komme, men det gjør det ikke mindre trist av den grunn: Arsène Wenger forlater Arsenal etter sesongen. De neste ukene vil preges av hyllester fra fans, presse og spillerlegender.

Franskmannen vil fortjene hvert rosende ord han får.

Mange av dem som har kritisert ham de siste årene, vil nå felle tårer over at han drar. Det må være lov å gjøre begge deler. For likesom det har vært klart at Arsenal har stagnert under ham, og at han har tatt riktig avgjørelse ved å gi seg, kan ingen være i tvil om hvor viktig han har vært for klubben – og engelsk fotball generelt.

I sine 22 år i Nord-London har Wenger vært en oppfinner, en underholder og et symbol for verdier enhver trener bør prøve å gjenspeile: klasse, ærverdighet og fair play.

Resultatene har heller ikke vært så gale, stagnasjonen til tross. La oss ikke glemme hvor Arsenal lå da «geografilæreren» ankom London fra Japan i 1996.

Suksessfull tid

Wengers periode bør nemlig bedømmes i sammenheng med Arsenals historie. Han anklages for å ikke vinne nok titler, men forlater klubben som den mestvinnende treneren noensinne. Han har blitt kritisert for å «kun» nå topp fire, men i 1995 hadde laget nettopp havnet på 12. plass.

To år tidligere hadde de blitt nummer 10.

Aldri før har Arsenal hatt en så stabil periode i toppen. Ingen annen Arsenal-trener har vunnet tre ligatitler. Ingen annen Arsenal-trener har gått en hel Premier League-sesong uten tap, eller vunnet FA-cupen syv ganger.

De to sistnevnte prestasjonene har heller ikke blitt matchet av trenere for noen andre lag.

Wengers tre ligatitler kom mellom 1998 og 2004, i en periode hvor Arsenal aldri havnet utenfor topp to. Underveis bidro han til å forandre engelsk fotball.

Revolusjonen

For da han ankom London, var metodene hans revolusjonerende. Før pleide Arsenals spillere å spise søtsaker og styrte øl i bussen på vei hjem fra kamp.

Men Wenger tok med seg sine metoder fra franske Monaco og japanske Nagoya Grampus Eight. Der hadde han begynt med lange taktiske møter og statistiske verktøy som få brukte på den tiden. Han ansatte fysioterapeuter, spesialiserte sprinttrenere og kostholdseksperter.

I kantinen byttet han ut rødt kjøtt med kylling. Han sørget for at vannflaskene holdt romtemperatur, slik at vannet skulle stimulere spillernes fordøyelse.

Og hver dag insisterte Wenger på å spise det samme som spillerne.

Det var disse metodene, kombinert med blendende angrepsfotball og slu speiding, som tok Wenger til topps. Problemet var at andre klubber snart begynte å gjøre det samme.

Og så tok de ham igjen.

Underdog

De siste 14 årene har nemlig kosthold og taktiske analyser blitt normalt for alle. I samme periode har styrtrike eiere gjort Wengers oppgave enda vanskeligere.

Det er ikke tilfeldig at Wengers siste ligatittel kom i 2004, like etter at Roman Abramovitsj tok over Chelsea. Siden det har Wenger alltid sloss mot rivaler som har hatt betydelig større ressurser, som Chelsea, pengemaskinen Manchester United og styrtrike Manchester City.

Wenger har i tillegg ført Arsenal fra Highbury til nye Emirates Stadium, en komplisert og dyr prosess som lenge svekket klubbens kraft på overgangsmarkedet.

Disse økonomiske faktorene har nærmest satt ham i en permanent posisjon som underdog.

Slik sett kan man si at Wenger burde ha gitt seg for 10 år siden. Det at han har holdt det gående helt til nå, sier mye om staheten og målbevisstheten som driver ham.

Stagnasjonen

På mange måter har disse kvalitetene også blitt hans undergang. Der hvor Sir Alex Ferguson opprettholdt suksess over flere tiår ved å stadig justere sine metoder, har Wenger aldri maktet å korrigere sine største problemer.

Kun unntaksvis har han endret lagets spillestil i storkamper. I stedet for å gi midtbanen et solid anker, har han fylt den med offensive playmakere. De samme muskelskadene ser ut til å dukke opp hvert år. Og få andre lag er like kapable til å slå en tittelfavoritt, for så å tape mot et bunnlag.

Logisk nok har resultatene heller ikke endret seg stort. De siste syv sesongene har Arsenal havnet mellom 2. og 5. plass, samt røket ut i åttedelsfinalen i mesterligaen hver gang.

Selv ikke økonomiske faktorer kan unnskylde en slik stagnasjon, spesielt når årsakene bak problemene så ofte har vært de samme.

Samtidig kan man forstå hvorfor Wenger ikke har sagt opp før nå.

Lever som en munk

Han er nemlig ikke bare en optimistisk fighter. Han har også investert for mye i Arsenal til å bare gi seg uten god grunn. Det er han som har kjøpt alle spillerne, ansatt støtteapparatet og designet treningsanlegget.

Det er han som har viet sine siste 22 år til én og samme klubb.

Wenger bruker ikke tid på andre interesser. Der hvor andre trenere tar solfylte ferier, blir han gjerne igjen i Nord-London for å jobbe. Han liker vin, men drikker ikke. Han har sans for kunst, men besøker ikke galleriene. For å opprettholde energien han trenger til jobben lever 68-åringen som en munk.

– Om alle profesjonelle idrettsmenn hadde levd som jeg gjør, hadde de vært i toppform gjennom hele sesongen, har Wenger sagt.

– Det er som å ofre livet sitt, sa han en annen gang.

Hva nå?

Faktisk har Wenger kalt seg en gang en spesialist i masochisme, og sagt at 90 prosent av jobben er ren lidelse. Spesielt de siste årene har fansen protestert mot ham. Kommentatorer har lenge sagt at han bør gi seg, og selv en rekke av hans tidligere spillere har kritisert ham.

Likevel har han fortsatt. Og hele tiden har han beholdt sin verdighet.

Rivaler sier at Arsenal-benken er en av dem som oppfører seg best i løpet av kampene. Wenger stiller alltid opp for pressen, selv i de tyngste stunder. Han besvarer spørsmål som kan være både dumme og krenkende. Om han spørres om ting som samfunnet, sosiale medier, økonomi eller filosofiske betraktninger, ta han seg tid til å svare.

Av og til kan man lure på hvorfor han gidder. Svaret har vært at alternativet skremmer ham.

– Det er verre å ikke ha noe mål, sa Wenger i 2009.

– Man står opp neste morgen, nyter det første minuttet, men når det andre minuttet kommer, hva gjør man da?

Det er dette spørsmålet Wenger nå snart vil måtte besvare. Enn så lenge bør han hylles som en legenden han er.