Med sju gull, fire sølv og tre bronse ble Norge klart beste langrennsnasjon under OL i Pyeongchang. Under verdenscupfinalen i Falun i helga hentet Norge hjem den ene krystallkula etter den andre, inkludert den for nasjonscupen.
Norge er udiskutabelt best i verden i langrenn.
Likevel er det mange som er misfornøyd med mye av det som har skjedd i vinter. Derfor kan det bli tøffe diskusjoner når sesongevalueringen innledes mandag.
Høydetrening kommer til å bli et av de store stridstemaene. Landslagssjef Vidar Løfshus signaliserer overfor NRK at han ønsker å stramme til høyderegimet etter et par sesonger der norske stjerner har valgt ulike opplegg både i sesongoppkjøringa og i sesongen.
– Vi ønsker å reise mest mulig sammen og å gjøre mest mulig sammen. I vinter har vi vært nok spredt, og det må vi evaluere grundig. Jeg er veldig fan av et godt høyderegime, så da får vi se hva vi detter ned på, sier Løfshus.
IKKE I TVIL: Høydetrening virker, mener landslagssjef Vidar Løfshus.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix– Ikke vært flink nok
– Stadig flere utøvere er skeptisk til høyde, hva tenker du om det?
– Det kan være at jeg ikke er flink nok i budskapet til å gi dem nok tro på at det faktisk funker, for det gjør det, fastslår landslagssjefen.
Johannes Høsflot Klæbo ble OL-konge med tre gull og vant verdenscupen sammenlagt. Han har fortsatt ikke vært på en høydesamling i sitt liv. Han har heller ingen planer om å legge inn høydetrening før VM i Seefeld neste vinter.
– Jeg og morfar har en plan, og høyde tror jeg blir litt for tidlig i år også. Vi skal ta en skikkelig diskusjon nå når vi er ferdig, men i utgangspunktet vil vi begge fortsette på det sporet vi er på, sier Klæbo etter verdenscupavslutningen.
Etter et skuffende OL for sin egen del, har Emil Iversen signalisert at han også ønsker å trene mer som Klæbo – altså mindre i høyden.
Banner i kirka
Martin Johnsrud Sundby har mye erfaring med høydetrening. Også han spør seg nå om høydetrening på den måten Norge tradisjonelt har praktisert det er den beste oppskriften.
– Det er litt å banne i kirka å ikke ha tro på høyde i Norge, og i hvert fall i langrenn. Og så tror jeg vi absolutt skal vurdere hvorvidt det er der vi skal være. Det ser ut som de faktiske forhold på herresiden er at det går i så høy hastighet at finner du det i høyden? Det er en reell vurdering vi må gjøre. Hva det resulterer i, vet jeg ikke, sier Sundby.
Han påpeker at arbeidskravene i langrenn har endret seg:
– Det er andre krav nå enn før i tida, det er jeg helt sikker på. Før var det én ting som gjaldt, og det var å gå fortest mulig fra her og opp til toppen. Jeg tror det finnes mange argumenter for å være i høyden, men i moderne langrenn er det også mange argumenter mot, sier Sundby.
Også på kvinnelandslaget er det ulik oppfatning om høydetrening. Marit Bjørgen og Therese Johaug har i hele sine karrierer trent systematisk i høyden.
Før OL i Pyeongchang var Ingvild Flugstad Østberg den eneste norske som ble med Bjørgen til høyden i Seiser Alm. Der lå også både svenske Charlotte Kalla og finske Krista Pärmäkoski på treningsleir.
SUKSESSOPPSKRIFT: Marit Bjørgen har ladet opp til de fleste av sine mange mesterskapsmedaljer i Seiser Alm.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix– Hadde ikke vært olympisk mester
Trener Roar Hjelmeset synes det er vanskelig å være bombastisk på hva som er det beste.
– Ingvild og Marit reiste til høyden. Marit hadde supersuksess med det, mens Ingvild kanskje ikke hadde samme suksess. Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ragnhild Haga trente i lag på Sjusjøen. Den ene har supersuksess, mens den andre ikke hadde suksessen. Det er veldig vanskelig og vi har ingen fasit på noen som helst, sier Hjelmeset.
USIKKER: Kvinnelandslagstrener Roar Hjelmeset vet ikke hva som er riktig svar i høydedebatten.
Foto: Anders Skjerdingstad / NRK– Hadde det vært lettere å ha fasiten hvis alle hadde samme opplegg?
– Ja, men det er ikke sikkert alle hadde prestert bra likevel. Ragnhild Haga hadde definitivt ikke vært olympisk mester hvis vi hadde dratt henne med oss til Seiser Alm med Ingvild og Marit, sier Hjelmeset.
– Det er kommet holdninger som er mer ulike enn før, da alle hadde tro på høyde og alle klinket til og reiste dit. Om folk er blitt smartere eller dummere, er ikke godt å si, men de velger å gjøre ulike ting, konstaterer han.
Vil ha Klæbo til høyden
Løfshus er ikke uvillig til å diskutere hvordan høydetreningen skal gjennomføres. Men han er tydelig på at høydetrening bør være en viktig del av treningsfilosofien i norsk langrenn. Han vil ha felles samlinger i høyden.
– Ja, mitt utgangspunkt er høyde. Jeg er helt sikker på at det blir forskjellige løsninger, men først og fremst må vi sikte mot OL i Beijing om fire år. Det er 1500 meter, og det er i hvert fall viktig at vi er godt akklimatisert til det og vet akkurat hva vi skal gjøre i forkant, sier han.
– Lar du Klæbo holde seg i lavlandet et år til?
– Ja, men han må også opp på litt høyde på et eller annet tidspunkt hvis han skal prestere i Beijing. Så spørs det hvor høyt det er han skal være. Det vil tiden vise, sier Løfshus.
Akklimatisering
For Martin Johnsrud Sundby er akklimatisering et viktig argument for samlingsdøgn i høyden. Samtidig påpeker han at å trene på konkurransehøyde ikke er det samme som å runde på runde på en bre i 3000 meters høyde.
VM i Seefeld neste vinter går på rundt 1200 meters høyde, mens langrennsøvelsene i Beijing-OL i 2022 altså går på rundt 1500 meters høyde.
– Jeg tror det er smart å være mange døgn på VM-høyden, men det blir noe annet enn å ligge tre uker i høyden for å samle røde blodlegemer. Jeg regner med at mye handler om å optimalisere til mesterskap, sier Martin Johnsrud Sundby.
