Det var ikke tapet mot Sevilla som svei mest. Det var måten det kom på.
José Mourinho holdt en tale på tolv minutter i går hvor han minnet om at Manchester United hadde nådd mesterligaens kvartfinale én gang siden 2011. Han sa han mangler den sportslige og kulturelle basisen til å slåss i toppen allerede nå.
Han hadde rett: Resultatene har vært forsvarlige. Men hva med underholdningen?
Den defensive slagplanen mot Sevilla fikk frem kontrastene mellom Uniteds idealer og realitet. Store deler av fansen krever offensiv fotball. Styret selger klubben som en fornøyelsespark, full av spenning og kjente fjes. Da blir det trøbbel når treneren ikke bryr seg om å underholde noen.
Skyld imidlertid ikke på Mourinho; han er bare seg selv. Mannen som har regien for dette er Ed Woodward.
LES OGSÅ:
Lure kjøp
Det var Woodward som fikk nøklene til Old Trafford da radarparet Sir Alex Ferguson og David Gill begge ga seg i 2013. Siden har ingenting i United vært som før.
Woodward kunne lært av Gill, den daglige lederen, da han kom dit i 2005 etter å ha hjulpet Glazer-familien med å kjøpe klubben. Da han tok Gills rolle som sjef i 2013, med tittelen «executive vice chairman», hadde han muligheten til å fortsette Ferguson-tradisjonen.
Det ville betydd modig angrepsfotball og lure kjøp. Få av spillerne United hentet under Gill, fra 2003 til 2013, var «etablerte» stjerner. De kjøpte i stedet relativt unge spillere, som Cristiano Ronaldo, Wayne Rooney, Michael Carrick og Nemanja Vidić.
De eneste som kostet mer enn 300 millioner kroner, var Rooney og Dimitar Berbatov.
– Jeg brukte alltid klubbens penger som om de var mine egne, skrev Ferguson.
Men Woodward rev i stykker oppskriften. Nå er det ikke lenger fotballen som underholder, men navnene.
LES OGSÅ:
Magiske United
Under Woodward begynte United umiddelbart å lenkes til store stjerner. Plutselig ville de hente Robert Lewandowski. De planla hjemkomsten til Cristiano Ronaldo.
Spesielt i starten merket man at Woodward knapt hadde sportslig erfaring. Rekrutteringen har vært kaotisk, med skyhøye priser for store navn med varierende suksess.
Men det Woodward kan, er det kommersielle. Han er en mester til å selge klubben til fans og sponsorer. Ved å forklarer hvor magisk United er, hvor sterkt «merkevaren» står, hvor mange fans som kjøper draktene og ser kampene jorden rundt, sikrer han lukrative sponsoravtaler på rekke og rad.
Da han erstattet Gill, hadde United verdens fjerde høyeste inntekter og lå nesten en milliard bak Real Madrid per år. Nå tjener de mest.
Disneyland
Woodward bruker visstnok en lignende teknikk med trenere. Ifølge en ny bok om Jürgen Klopp, skrevet av journalisten Raphael Honigstein, prøvde Woodward å hente Klopp i 2014. Woodward fortalte ham at Old Trafford var «som en voksen versjon av Disneyland», hvor underholdningen var stor og drømmer ble til realitet.
Det er slik styret nå anser United. Direktøren Richard Arnold har beskrevet klubben som «verdens største TV-show».
Og når typer som Woodward og Arnold bestemmer retningen, kan det kommersielle i stor grad påvirke det sportslige. The Irish Times-skribenten Ken Early har påpekt at om United virkelig er et TV-show, gir det mening å hente de største stjernene.
United har gitt enorme kontrakter til profiler som Zlatan Ibrahimović, Alexis Sánchez og Paul Pogba. De har bygget opp under sine stjerner med kule videoer på sosiale medier.
De har solgt drakter, skapt drømmer og tjent fett.
Om dette høres kjent ut, er det fordi Real Madrid gjorde akkurat det samme i 2000.
Florentinos plan
Det året begynte den nybakte presidenten Florentino Pérez og direktøren José Ángel Sánchez å gjøre Real Madrid til fotballens største merkevare. De utvidet de kommersielle aktivitetene. Så fulgte de opp med å hente Luís Figo, Zinédine Zidane, Ronaldo og David Beckham.
Pérez visste at nøkkelen var å skape illusión: drømmer, håp, fantasi.
Noen av markedsstrategiene var basert på de til Disney. Vips, så var Real Madrid rikest i verden.
Nå har altså United overtatt dem. De røde tjener mest, selger mest og byr ofte mest. Real Madrid ønsket visstnok Pogba i 2016, men selv de måtte trekke seg ta Woodward åpnet lommeboka.
Man kan gjerne si at United har blitt mer Real Madrid-aktige enn Real Madrid selv.
TV-showet
Slikt sett var Mourinho perfekt for Woodward. Skal man laget et TV-show, kan ikke hovedrollen gå til hvem som helst. Som Early skrev, virket Louis van Gaal for grå for Uniteds kommersielle modell.
Med Mourinho ville det i det minste bli underholdning.
De betraktningene var imidlertid knyttet opp mot Mourinho som person, ikke som trener. Som merkevare var han ideell. Som viderefører av klubbens DNA, var han feil mann.
Ansettelsen minner om Barcelonas situasjon i 2008. De vraket Mourinho nettopp fordi han ikke passet klubbens spillestil, og valgte Pep Guardiola i stedet.
– Vi valgte en filosofi, ikke en merkevare, sa presidenten Joan Laporta.
Støtter Mourinho
Men Woodward visste hva han valgte. Det er mulig han ba Mourinho om å prøve å følge Uniteds DNA – de første seks månedene pratet ikke Mourinho om annet enn underholdende fotball. Dette var et nytt prosjekt for ham, sa han, med stilmessige krav han ikke hadde hatt før.
Siden har imidlertid forsøkene på offensiv fotball blir stadig mer sporadiske.
Likevel fortsetter Woodward å støtte Mourinho. I januar forlenget han trenerens kontrakt til 2020. I går sa Mourinho at både han, Woodward og Arnold var «helt enige» om veien fremover.
Det er vei som ser ut til å ta United stadig lenger bort fra sin stilmessige fortid.
Derfor har Mourinho kun delvis et poeng når han prater om resultater. Han har gitt United et poengsnitt på 2,17 per ligakamp, det høyeste siden Ferguson.
Men han vil alltid være ekstra utsatt for kritikk så lenge fotballen verken samsvarer med Uniteds historie eller drømmene Woodward har solgt. Vi husker ikke Real Madrids galácticos bare fordi de var store navn, men fordi de trollbandt oss med finter, piruetter og storslått spill.
De var magiske fordi de underholdt folk. Og er ikke poenget med Disneyland å ha det moro?
