– Altså, jeg har sett litt på det og det er mye jeg gjerne skulle gjort annerledes. Det kanskje mest vanskelige er at hodet mitt ikke har vært på plass etter Tour de Ski. Jeg har slitt veldig og ikke klart å tenke så veldig at …
Heidi Weng lar setningen henge ufullført i lufta. Det er ikke så lett å finne ordene som best beskriver den merkelige 2017/18-sesongen. En sesong der hun både vant Tour de Ski og verdenscupen sammenlagt for andre år på rad.
Men også en sesong der det som skulle være høydepunktet – OL i Pyeongchang – ble en enorm nedtur. Weng mistet til og med plassen på det norske stafettlaget.
Angrer
Hun fortsetter:
– Toppidrett er hardt, det er tøft, det er mye utenom å gå på ski og ha det gøy. Det er mye rundt som ikke andre mennesker vet. Jeg har kanskje ikke taklet helt presset i år heller. Da ble det kanskje litt tøft i OL, sier hun til NRK.
Weng ble bare nummer 18 i verdenscupfinalen i Falun. Det holdt akkurat til å få beholde den gule trøya, ettersom heller ikke Ingvild Flugstad Østberg ikke hadde noen toppdag og dessuten falt.
Det hadde derimot Jessica Diggins, som snøt Østberg for andreplassen sammenlagt.
De siste to ukene av sesongen ble blytunge både mentalt og fysisk. Mellom sprinten i Drammen og tremila i Holmenkollen i forrige uke, var Weng syk.
– Jeg angrer på at jeg gikk i Drammen og Kollen, spesielt Drammen. Jeg kjente på start at det er et eller annet rart, og jeg skulle bare ha driti i Drammen, kutta ut den og kanskje rukket Kollen i stedet. Sånn er det, og når man ikke har vært frisk så går det rett og slett ikke å drive i dette gamet, sier Weng.
Trenger pause
Nå må hun rett og slett nullstille hodet og lade batteriene.
– Det er hardt, kroppen har sagt fra at nå trenger jeg pause. Beina mine fungerer ikke og hodet fungerer ikke. Akkurat nå skal jeg bare legge skiene langt borti hylla. Nå skal jeg ha pause, få litt overskudd, være sammen med mennesker som betyr mye for meg og ha det gøy.
– Det er ingen tvil om at du fortsetter mot neste sesong?
– Nei, altså. Nå trenger jeg bare en pause og hvile, og så er jeg der igjen, fastslår Weng.