Et komplisert forhold
En av spillerne som har blitt kritisert mest i Argentina, er Lionel Messi.
Dagen etter at Lionel Messi hadde scoret dette hattricket som sendte Argentina til VM i Russland, publiserte den argentinske storavisen Olé en forside som kunne virke noe merkelig.
– Messi er argentinsk, erklærte Olé.
Messi er argentinsk?
Bor man i fotballgale Argentina, vet man hvor Messi er fra.
Da superstjernen halte landet til VM på egenhånd mot Ecuador, var interessen så stor blant landets 44 millioner innbyggere at U2 måtte utsette en konsert i Buenos Aires for å la folk se ferdig kampen.
Så hvorfor reagerte da en av landets største sportsaviser på dramaet ved å bekrefte landslagskapteinens nasjonalitet?
Svaret går til roten av det kompliserte forholdet mellom Messi og Argentina. Messi, en av verdens beste spillere noensinne, har ført sitt hjemland til fire finaler. Han er landets toppscorer. Uten ham hadde de nå sett VM hjemmefra for første gang på 48 år. Det har blitt vanskelig å telle hvor mange ganger Messi har reddet sitt elskede Argentina.
Men en del av Argentina har aldri klart å elske ham tilbake.
– Verdens beste spiller er en argentiner som, i sitt eget land, har færre fans enn en dommer, skrev den argentinske avisen La Nación i 2010.
Samme år sa Messi:
Det ser ut til at folk ønsker å gi meg skylden for alt mulig.
Pressen har regelmessig kritisert ham. Fansen har buet ham.
I fjor ble en bronsestatue av Messi i Buenos Aires revet ned og knekt i to.
Selv ikke i sin hjemby er Messi helt. Da ESPN-journalisten Wright Thompson dro til Rosario, fant han knapt tegn til at Messi hadde vokst opp der. En sportsbar hadde bilder av Muhammad Ali, Marija Sjarapova og Rafa Nadal – men ikke Messi. Da Thompson dro til banen hvor Messi først spilte, var alt han fant graffiti av The Rolling Stones.
The New York Times så det samme da de tok turen dit i 2014. Nesten ingen av de lokale husket Messi. Få hyllet ham som en nasjonal helt.
– Det største problemet folk hadde med Messi, var at han ikke var «argentinsk nok», skrev den amerikanske storavisen.
Mannen som delvis har skylden for det, heter Diego Maradona.
Mirakelet i Mexico
Argentinas forhold til Messi er nemlig knyttet opp mot det til Maradona. Samme hva Messi gjør, vandrer han i en skygge han aldri vil bli kvitt.
I andre land debatteres det hvem av de to som er tidenes beste spiller, kanskje sammen med Pelé. Enkelte mener den største er Messi, som har vunnet langt mer på klubbnivå enn Maradona gjorde, og som har scoret nesten dobbelt så mange landslagsmål.
Men i Argentina er den største Maradona, Dios, «Gud». Det finnes en kirke dedikert til ham, med 275 000 registrerte medlemmer.
Hvorfor er Maradona så mye større enn Messi i Argentina?
Maradona ga dem én av to VM-titler. Som kaptein og playmaker slepte han et utskjelt lag nærmest alene til tittelen i Mexico i 1986. Ingen har noen gang dominert et VM så mye. Da landet slet med økonomisk og politisk ustabilitet, gjorde Maradona dem til verdensmestere. Da folket ønsket revansj mot England for den blodige Falklandskrigen, leverte han den.
Messi har aldri vunnet VM. Dette alene er nok til å gi Maradona tronen.
Men det finnes en dypere årsak til at kun Maradona er elsket. Han er ikke bare «argentinsk», men selve definisjonen på det argentinske fotballidealet.
Den fattige ballkunstneren
Det er lett å la seg forvirre av dette. Både Messi og Maradona er spillertyper som har blitt hyllet i Argentina siden 1920-tallet, da landet formet sin identitet som fotballnasjon.
Argentina baserte sin spillestil på evnen til å lure motstanderen med ballen. Landets historie er full av myter om artistiske individualister. I en av dem scorer en angriper et solomål på en grusbane, før han dekker over fotsporene sine på vei tilbake, slik at ingen skal kunne kopiere målet.
Mange av artistene utviklet sin teknikk på ujevne underlag i fattige nabolag. De var pibes – gategutter som lyktes ved hjelp av talent og intuisjon.
Slik gjenspeilet driblefantene det argentinske samfunnet; det var argentinsk å være teknisk og lur. I 1928 skrev Borocotó, redaktøren av El Gráfico, det fremste fotballmagasinet i landet, at det burde lages en statue av driblingens oppfinner. Den skulle representere ...
– ... en pibe med skittent fjes og langt hår som knapt kan greies ... en munn full av små tenner, nedslitt etter å ha spist gårsdagens brød ... knær dekket av sår ... barbeint eller med hullete sko ... Det må se ut som om han dribler med en ball laget av tøy.
– Hvis dette monumentet blir laget en dag, vil det finnes mange av oss som vil ta av oss hatten foran det, som vi gjør i kirken, avsluttet Borocotó.
Minner denne beskrivelsen deg om noen?
Folkehelten
Diego Maradona ble født i Villa Fiorito, Buenos Aires, i en hytte uten vann og elektrisitet. Nabolaget var så farlig at selv ikke politiet turte å ha en stasjon der – de foretrakk å sende betjenter inn med buss. På vei til skolen trikset Maradona med en tøyball eller en appelsin.
De røffe forholdene tvang ham til å utvikle intuisjon og teknikk. Begge ble vist mot England i 1986.
Først scoret han med hånden. Så driblet han seg gjennom laget fra sin egen halvdel, i det som ble kåret til «århundrets mål» i en avstemning av FIFA i 2002.
Fanteri og artisteri. Borocotós statue hadde blitt til liv.
Maradona kunne ikke vært mer argentinsk om han prøvde. Han var emosjonell, lidenskapelig og utemmelig. Om han følte noe, viste han det. Om han mente noe, sa han det. Da han ble involvert i mafiafester og kokain, ble han tilgitt, fordi han var et så autentisk symbol på hvordan det var å være argentinsk. På godt og på vondt.
Så da han løftet troféet i 1986, så ikke bare argentinerne et idol. De så en av sine egne.
De så seg selv.
Talentet som forsvant
Messi var ingen typisk pibe. Han vokste opp i en middelklassefamilie og var kresen i maten. En av de The New York Times pratet med i Rosario, sa at Maradona hadde «utviklet sitt talent i gjørmen», mens Messi hadde vokst opp «innpakket i bomull».
Da Messi var ung, merket familien at det var noe rart med størrelsen hans.
Han hadde sluttet å vokse.
Han trengte et veksthormon. Men det var dyrt, og Messis klubb, Newell’s, nektet å betale for det. Da familien hørte om interesse fra Barcelona, sendte de ham dit. Katalanerne signerte ham med løfte om å betale for hormonet. Messi var 13 år.
I samme alder slo Maradona gjennom i Argentina.
Som et 15 år gammelt fenomen for Argentinos ble Maradona tidenes yngste debutant i toppserien. Han introduserte seg ved å slå en tunnel. Da han dro til Barça som 22-åring, hadde han vunnet ligaen med Boca og blitt landets største stjerne.
Messi spilte ikke en gang seniorfotball før han forlot Argentina. Folk kjente ikke til ham før han dukket opp i Spania.
I Rosario oppdaget både ESPN og The New York Times at de lokale ikke forsto ham mer enn vanlige fans i utlandet.
– Vi har alltid likt hvordan Messi spiller, sa taxisjåføren Dario Torrisi.
– Men vi vet ikke hvem han er.
Pizza og brus
Det er dette som ligger bak anklagen om at Messi «ikke er argentinsk». Han har et hus i Rosario, kone fra Rosario og venner fra Rosario. Men det er i Barcelonas ungdomsakademi at historiene fortelles om den talentfulle pjokken som driblet alle motspillerne.
Messi har bodd flere år i Spania enn i Argentina. Han snakker katalansk. Om han ville, kunne han ha spilt for Spania.
Mafiafester? Messi har tre barn og sier aldri noe om politikk.
Kokain? Messis største fristelser er pizza og brus.
Temperamentet til Messi er mer europeisk enn latinsk. Han mister nesten aldri hodet. Han synger ikke nasjonalsangen før avspark. Han sier lite. Omtrent det eneste åpenbart «argentinske» med ham, sier Gráfico-journalisten Martin Mazur, er den tykke aksenten.
– Man kan ikke forestille seg hvordan folk hadde behandlet ham om han hadde mistet den. De hadde sannsynligvis drept ham, sa Mazur spøkefullt til The New York Times.
Diego og revolveren
Disse kontrastene til Maradona har satt Messi i en vanskelig posisjon. Siden han er på høyde med Maradona sportslig sett, forventer Argentina at han leverer et VM. Men selv om han skulle klare det, vil han mangle karismaen som har gjort El Diego så elsket.
Og hva om Messi ikke vinner VM? Vel ...
– Messi har en revolver rettet mot hodet som heter VM. Hvis han ikke vinner VM, blir han skutt og drept, sier Argentinas landslagstrener Jorge Sampaoli.
Ikke noe press, med andre ord.
Messi har spilt tre VM.
I 2006 var han for ung.
I 2010 ble laget kjørt i grøften av en trener ved navn Diego Maradona.
I 2014 tok Messi laget til finalen, hvor han bommet på en stor sjanse.
Så langt har Messi ikke vunnet annet for Argentina enn OL-gullet fra 2008, et trofé få i landet bryr seg om. I Copa América, det søramerikanske mesterskapet, har han nådd tre finaler og tapt alle.
På seniornivå har Argentina fortsatt ikke vunnet noe som helst siden 1993.
Det er nesten utrolig for et så godt lag. Spesielt siden de har hatt en så god spiller som Messi, så lenge. Det som svir ekstra for argentinerne, er at Messi har vunnet 30 troféer med Barça.
Hvorfor kan han ikke klare å levere én eneste tittel på landslaget?
De to Messiene
Om ikke annet øker presset på Messi jo mer han briljerer i La Liga. Jo mer talentfull folk vet han er, desto mer selvfølgelig blir det at det er han som bør føre landslaget til seier.
Så når Argentina taper, får Messi mye av ansvaret.
– Folk trenger både syndebukker og helter. Messi innehar to roller. Når laget vinner og han bidrar med sitt fantastiske spill, går vi til alteret for å forgude ham. Når laget taper, går vi til det samme alteret for å slakte ham, sier Jorge Valdano, Argentinas spiss i 1986.
I Copa América i 2011 ble Messi buet på hjemmebane. Han lot seg påvirke.
– Messi var en skygge av seg selv på landslaget. Vi pleide å si at det fantes to Messier, sa Eidur Gudjohnsen, lagkameraten hans i Barça.
Men siden 2014 har Messi spilt bra for Argentina. Så nå rettes søkelyset mot andre ting. Siden han ikke synger nasjonalsangen, mener enkelte at han ikke bryr seg om landslaget.
Messis venner
Så har vi teorien om «Messis venner».
Begrepet refererer til en gruppe spillere som visstnok stadig gis nye sjanser på laget, kun fordi Messi vil ha dem der. Blant dem er Sergio Agüero og Ángel Di María, som var med på OL-laget i 2008. Argumentet er at Messi har større makt enn treneren.
Noe annet som nevnes, er Messis manglende lederegenskaper. Bør ikke kapteinen være mer utadvendt og frittalende?
Bør han ikke være mer som Maradona?
– Han er ingen leder
Maradonas karisma var tross alt en suksessfaktor i VM i 1986. Som 25-åring levde han opp til kapteinsrollen. Han trente hardest, ville mest og inspirerte andre til å følge ham.
– Han satte standarden på alle mulige måter, sa lagkameraten José Luis Brown.
På lagmøtene fikk Maradona en splittet stall til å tro at de kunne vinne VM. Ved ett tilfelle stilte han seg midt i rommet, knyttet neven og holdt en flammende tale hvor han beordret dem til å ignorere kritikerne. Jo flere som var imot Maradona, desto mer fyrte han seg opp.
– Jeg følte at blodet mitt kokte, at blodårene i nakken holdt på å eksploderte. Jeg gnisset tennene så hardt at jeg trodde de kom til å brekke, skrev Maradona om talen.
Ta så Messis oppførsel mot Tyskland i løpet av ekstraomgangene i VM-finalen i 2014. Mens Javier Mascherano pratet til spillerne i pausen, lå Messi der og drakk sportsdrikk.
Selv Maradona har kritisert Messis passive væremåte. På en EM-samling i 2016 ble en samtale mellom ham og Pelé fanget opp av en mikrofon.
– Han er en god person, men han har ingen personlighet. Han er ingen leder.
Den siste eksamenen
Dette er ikke noe Messi kan stort for. Han kan ikke forandre den han er. Men det kan likevel brukes mot ham når resultatene går imot.
Så da Argentina tapte Copa América-finalen på straffer mot Chile i 2015, haglet kritikken. Samme år sa landslagstreneren Gerardo Martino at han ville gitt seg på landslaget om han hadde vært i Messis sko. Selv mente Messi at folk undervurderte lagets prestasjoner.
Men i et land hvor fotball sees i svart-hvitt, hvor seier er fantastisk og alt annet er verdens undergang, teller ikke finaletap som noe positivt.
– Det er som en student. Man kan gå på universitetet og få gode karakterer dag etter dag, men det betyr ingenting om man stryker på den siste eksamenen, sa Carlos Bilardo, treneren bak VM-triumfen i 1986.
Dråpen kom i 2016, da Argentina tapte en ny Copa América-finale. Igjen var det mot Chile på straffer. Denne gangen bommet Messi fra krittmerket. Mens chilenerne jublet, holdt han seg for hodet og stirret ut i luften.
Da lagkameratene prøvde å trøste ham, begynte han å gråte.
– Jeg har aldri sett ham så nedbrutt før, sa Agüero.
Samme kveld sa Messi at han hadde gitt seg på landslaget.
– Ikke dra, Lio!
Nå fikk store deler av landet panikk. Om Argentina var i trøbbel i kvaliken med Messi, hva ville skje uten ham?
De neste ukene ble det startet en nasjonal kampanje for å få ham til å ombestemme seg. Maradona tryglet ham. Presidenten Mauricio Macri ringte ham for å gjøre det samme.
– Sannheten er at han skaper glede i livene våre. For et land som er så fotballgale som oss, er det en gave fra Gud å ha den beste spilleren i verden, sa Macri om Messi.
I Buenos Aires samlet hundrevis seg i regnfylte gater med skilt og sanger om Messi. Ordfører Horacio Rodríguez Larreta avduket statuen til hans ære. Slagordet «Ikke dra, Lio» ble vist på digitale skilter ved byens veier og T-baner.
Et par uker senere kom Messi tilbake.
– Argentina er mitt land, min familie, min måte å uttrykke meg på. Om jeg kunne, hadde jeg byttet alle mine rekorder mot å gjøre mitt eget folk lykkelig, sa han til den spanske avisen Marca.
I oktober scoret Messi hat tricket som reddet landets VM-plass. Selv om han aldri vil nå opp til Maradona i Argentina, vet han at han vil forvandle sin status i hjemlandet om han gir sine landsmenn tittelen de har ventet på i 32 år.
Kanskje er VM i Russland hans siste sjanse. Feiler han, vil han bli slaktet.
Lykkes han, vil han være mer argentinsk enn noen gang.
