Stoch og det store hopp-hysteriet

Jentene hyler, feller kanskje en tåre og strekker ut armen for å få nærkontakt. Middelaldrende menn venter i timevis for en autograf, et bilde eller for å få veksle noen ord.

De er alle polske. Og de er hoppsupportere. De er med overalt.

Akkurat nå er de i Norge. De fyller opp arenaene under hele Raw Air – akkurat som de gjorde i fjor. Så mange av dem er det at det blir et tema gang etter gang. Hadde det ikke vært for polakkene, hadde det vært sparsomt med folk.

Den polske fansen er dessuten på plass flere timer før konkurransene, og står igjen helt til den siste hopper har forlatt området og lysene er slukket. Og det er ikke bare for å se hvem som vinner de kommer, men for å få heltenes oppmerksomhet, om så bare i et lite sekund.

«Kamil, Kamil, Kamil» runger over de ulike hoppanleggene. Ikke overraskende er det Raw Airs suverene leder, Kamil Stoch, som er høyest elsket. Ja, man kan nok faktisk si elsket.

Populariteten hans har nådd nye høyder. Høyder man ikke ser så ofte i sportens verden. Interessen for Johannes Høsflot Klæbo er småtteri i forhold. For når det kommer til polske skihoppere er det, for å si det litt flåsete, tilstander som kan minne om de rundt Justin Bieber og andre store popstjerner.

– Når den polske fansen finner ut at det er mulig å komme nær Kamil, lar de ham ikke være i fred. Etter rennene i Østerrike denne sesongen var det ingen sikkerhet rundt ham, og Kamil måtte rømme til bilen fordi han ble overfalt av supportere, sier journalist for nettstedet skijumping.pl, Tadeusz Mieczynski.

– Vi elsker Kamil. Han er den beste! slår fansen i Kollen fast.

Det er vanskelig å si dem imot der de står med flagg, bannere og gjerne er malt i ansiktet. Stoch leder verdenscupen, vant hoppuka med seier i alle fire rennene, og tok sitt tredje OL-gull før han kom til Norge og overbeviste i Raw Air. Ekspertene og konkurrentene måper av det den lille, store mannen gjør i hoppbakken denne sesongen.

Samtidig vokser presset på 30-åringen. For få – om noen – idretter er så viktig for polakker som skihopping.

Nærmere 10 millioner – en fjerdedel av Polens innbyggere – skrur på TV-en sin når det er store konkurranser. Når verdenscupsirkuset inntar landet, «tar det virkelig helt av».

Fansen står trofaste og venter utenfor utøverhotellet i håp om å få se sin helt. Utøverne kan knapt forlate hotellet – i hvert fall ikke usett. De følges ofte av egne sikkerhetsvakter.

– Vi får politieskorte når vi skal spille volleyball i en hall. Det er noe helt annet. De forguder jo nærmest skihoppere i Polen, så det er en helt annen opplevelse å være på hopprenn der enn her. Her tar jeg jo rutebussen til Vikersund-bakken, men jeg kan ikke se for meg at Stoch får gå i fred noen gang, sier Johann André Forfang.

For også norske, østerrikske og tyske hopperne er forbilder for det polske folk. Og historiene de har er det mange av.

De norske hoppgutta forteller om forfølgelse når de går ut av hotellet for å spise eller skal på trening. Det er nærmest umulig, forklarer de og derfor gjør de ofte det de kan for å unngå å bli oppdaget. Ikke fordi de ikke setter pris på fansen, men fordi de rett og slett ikke har tid til å bruke flere timer på en kjapp tur på butikken.

De forteller også om jenter som hyler så fort de viser seg i vinduet, eller de som strekker ut armene bare «for å få ta på oss».

Og fanbrevene renner inn, både digitalt og i brevform.

– Det kommer utrolig mye. Jeg har en ganske stor bunke liggende hjemme som jeg skal begynne å jobbe på nå etter sesongen. Det tar nok mer enn et par timer, sier Daniel André Tande, som ikke vil anslå hvor mange henvendelser han får fra polske fans i løpet av året.

Han har 55.000 følgere på bildetjenesten Instagram, i tillegg til en egen fanprofil. Sammenlignet med Stoch, er det likevel ikke så mange. Nesten én million mennesker følger 30-åringen på Facebook. På Instagram over 200.000.

Og interessen kan faktisk bli for stor. Så enorm at den kan virke skremmende.

– Det kan nesten være skummelt, men mesteparten av tiden er det bare morsomt, forteller tyske Andreas Wellinger.

– Noen ganger kan det være litt stress å gå ut fra hotellet, ja, bekrefter Robert Johansson.

Ingen vet det bedre enn de polske hopperne selv. De nekter for at fansen gjør dem redde, men innrømmer at det finnes baksider ved å være Polens største kjendiser.

– Noen ganger kan det oppstå noen vanskelige situasjoner. Når noen for eksempel ber om bilder eller autografer på rare steder, som når jeg skal i kirken eller noe. Det er litt rart, men vanligvis er det bare bra. Selv om de er gale, så vet de grensene våre, sier Stoch med et smil.

Da han gjorde intervjuer etter hoppukeseieren, måtte flere sikkerhetsvakter holde tilbake gjerdene som skilte ham fra et titalls journalister og langt, langt flere supportere.

– Og en gang kom det en naken mann løpende mot oss på hoppsletta i Planica, og det var veldig rart, minnes Stochs landslagskollega Dawid Kubacki.

Begge vil gjerne gi tilbake og er de som bruker desidert lengst tid på å forlate bakken etter renn. Ved å ta bilder, skrive autografer, veksle noen ord, smile og vinke holdes populariteten også ved like. Mange får akkurat det de kom for.

– Jeg er jo også fan av andre idrettsutøvere, og hvis jeg fikk møte min helt ville jeg også spurt om autograf eller bilde. Derfor prøver jeg bare å behandle dem på en måte de setter pris på, og når de har fått muligheten til å møte meg, vil jeg gi dem alt de ønsker. Eller kanskje ikke alt da, men det jeg kan, forteller Stoch og ler litt.

Stjernenykkene må man tydeligvis lete lenge etter. Og antakeligvis finnes de ikke hos Kamil Stoch.

Hopphysteriet i Polen er faktisk ganske ferskt. Likevel har det pågått så lenge at både Stoch og Kubacki visste hva de gikk til. Det hele startet da Adam Malysz slo igjennom tidlig på 2000-tallet. Han var en av få som hadde stor suksess i individuell idrett i landet på tiden.

– Dessuten var han en folkets mann. Han var helt vanlig, og lett å like og lett å identifisere seg med, forklarer Mieczynski.

På et tidspunkt var det bare Paven som var i nærheten av å ha samme heltestatus som mannen fra det lille hoppstedet Wisla sørvest i landet. Det sies at Malysz måtte omlakkere bilen sin flere ganger i året etter å ha blitt oppdaget av voldsomme fans da han forlot hjemmet sitt.

– Adam var overveldet over suksessen og visste ikke hvordan han skulle håndtere den. Han var redd for å si nei, og har fortalt at han en gang gjemte seg i et skap i sitt eget hjem fordi det var journalister utenfor, sier Mieczynski, som har jobbet med og fulgt de polske hopperne verden rundt i en årrekke.

Kamil Stoch er Adam Malysz' arvtaker. Født i selveste hoppmekka Zakopane bestemte han seg tidlig for at det var skihopper han ville bli. Han lyktes. Han ble til og med den beste.

– Kamil er også veldig populær, men det er ikke den galskapen man så med Adam. Det var som med Beatles på 60-tallet. Folk kunne jo spist ham i live. Ikke alle liker Kamil engang, for han er mer reservert og sier eller gjør aldri noe spontant, mener den polske journalisten.

For Stoch tar sjelden av. Svarene er stort sett de samme: «Han tenker ikke på resultater eller rekorder». «Han vil bare hoppe bra på ski». «Ha det gøy og gjøre det så bra han kan». Han virker både forsiktig og sjarmerende på samme tid.

– Mentalt tror jeg han er sterkest av alle. Presset på skihopperne har vært sånn i 10–15 år i Polen, og han har lært å takle det, og holde seg rolig. Det er helt utrolig, og ikke noe han har lært av meg, forteller Malysz, som nå er sportssjef for de polske hopperne.

Han ler litt – for han er også klar over at han langt ifra er glemt. Fansens rop er det tydelig bevis på det. Det er ikke som han kan snike seg usett rundt, for polakkene hadde uansett kjent ham igjen.

– Men det var nok litt villere før, erkjenner Malysz og smiler opp til gjengen kledd i rødt og hvitt.

I tillegg gir det ekstra håp at flere av hopperne giftet seg med kvinnelige fans. Stoch er faktisk en av dem. Han møtte kona si Ewa Bilan-Stoch (32) etter et hopprenn i Planica hvor hun var fotograf, og ble raskt et par. Nå har de vært gift i snart åtte år. De bor i Zab, like utenfor Zakopane.

– Jeg tror hun har veldig stor innflytelse på ham, og på hva han sier. Jeg tror nok hun sier ifra når han sier og gjør noe feil også. Det ser i hvert fall ut som mye er planlagt og ikke så spontant, sier Mieczynski – som selv kjenner paret.

For kona er også Stoch manager, styrer hjemmesiden og tar bilder. Under OL stod hun sammen med det store journalistkorpset. Hun tok bilder av seg selv, sammen med mannen – og andre tok igjen bilder og video av dem to. Det ser ut til å være en del av markedsstrategien.

Sammen er de et superpar.

– Alt de gjør virker kontrollert. Jeg tror det også er en måte å takle alt presset og populariteten på. Så Kamil kan fokusere på å hoppe. Man ser ikke sinne eller så mye følelser hos ham, selv om han hopper dårlig, forklarer Mieczynski.

Men nå hopper han jo sjeldent også dårlig da – i hvert fall denne sesongen. Selv med alt oppstyret som stadig følger Stoch hvor enn han går, ser han ikke ut til å preges nevneverdig. I hvert fall leverer han på et nivå man knapt har sett maken til i hoppbakken denne sesongen.

– Det virker som alle i hele Polen unner Kamil godt, så om han gjør det dårlig lider hele landet. Det er jo landesorg nesten, men jeg tror støtten han får gir ham mye mer enn presset er til hinder for ham, sier Forfang.

Og Stoch svarer som han vanligvis gjør på hvordan han takler presset fra det være seg de utallige supporterne, politikere i landet, laget eller andre.

Og en ting er det viktig for ham å understreke.

– Vi har verdens beste fans. Jeg setter stor pris på dem, sier Kamil Stoch.