Hva er det med hodet til Jenny?

Supertalentet Jenny Stene flytter grenser og setter rekorder. Det sies at det er noe med hodet til rifleskytteren - noe som mange faktisk kan lære av.

– Kanskje dere kan finne ut hva det er med Jenny?

Spørsmålet ble stilt litt ut av det blå.

Sportssjefen Tor Idar Aune satt foran oss inne på møterommet i Skytterforbundets lokaler. Vi hadde gått gjennom listen med utøvere på skytterlandslaget og fått høre om den ene medaljekandidaten etter den andre, for såpass gode er Norge blitt i skyting.

Nå var vi kommet til et av de virkelige stjerneskuddene på listen. Jenny Stene. 22 år, rifleskytter og verdensrekordholder.

– Finne ut hva det er med Jenny?

– He-he. Ja … sa Aune, en sportssjef som prøver å ikke bruke store ord, men som nå ikke greide å la være.

Han hadde tenkt på det lenge, fortalte han, helt siden Stene kom inn på landslaget for to og et halvt år siden og begynte å gjøre ting de aldri før har sett.

Én ting var dette skyhøye toppnivået hennes, som burde være oppsiktsvekkende nok i seg selv, men det var faktisk ikke det han tenkte på nå.

Sportssjefen fortalte at i konkurranser kan Stene gå inn i en slags mental tilstand som andre rundt henne ikke helt forstår.

– Det er noe med Jenny. Med hodet hennes, sa Aune.

Han var opptatt av én ting til.

– Jeg tror at hvis dere finner ut noe om det hodet ... Da kan mange lære noe, vanlige folk som ikke driver med idrett også, sa Aune.

Det var slik det begynte.

Jenny Stene

Kunne faktisk alle ha noe å lære av dette hodet?

Kunne faktisk alle ha noe å lære av dette hodet?

Den fryktløse

Vi møter henne for første gang en tidlig morgen nede i kjelleren på Norges Idrettshøgskole ved Sognsvann. Det er her skytterlandslaget pleier å trene.

Jenny Stene fniser når hun får spørsmål om hva hun synes om den litt uvanlige forespørselen hun har fått, nemlig om vi kan finne ut hva det er med hodet hennes.

– Det er spennende. Jeg er nysgjerrig selv, sier hun.

Jenny Stene på NIH

Stene startet skytekarrieren hjemme i Kisen, og har helt siden tenårene vært regnet som et av verdens største talenter.

Stene er en av verdens beste rifleskyttere. Hun begynte med skyting som niåring fordi broren og nabogutten drev med det.

Da fant hun ut at hun likte spesielt to ting med denne idretten: At hun umiddelbart mestret den, og at det føltes «litt kult» å drive med noe annerledes. Der og da, i en alder av ni år, bestemte hun seg for å bli best.

Som 19-åring pangdebuterte hun med en tredjeplass i verdenscupen, og i fjor tok hun bronse i EM.

De siste årene har hun spesialisert seg på 10 meter luftrifle og OL-øvelsen 50 meter helmatch, en slags riflesportens svar på maraton hvor man skyter totalt 120 skudd, liggende, stående og knestående.

Men når andre snakker om at Stene har noe som gjør at hun skiller seg ut, er det ikke bare den gode teknikken de sikter til. Det er de samme ordene som går igjen.

– Skulle man laget en prototype på fryktløs, så hadde det vært Jenny, sier landslagstrener Espen-Berg Knutsen.

– Helt fryktløs. Helt rå, sier sportssjefen Aune.

Og storskytteren Henrik Larsen:

– Jenny er fryktløs. Hun er sånn som bare går på, hun bryr seg ikke, tenker ikke på konsekvenser.

Det er en grunn til at de er så opptatt av at hun er fryktløs. Skytesporten har et utbredt problem.

Alle skyttere rammes støtt og stadig av det de kaller meltdowns. Nerver som tar fullstendig overhånd, puls som løper løpsk, full mental kollaps - og konkurranser som ender i fiasko. Sånt kan jo skje i andre idretter også, så derfor er dette viktig å forstå: I skyting preger det sporten.

– Jeg vil påstå at det skjer med noen i alle konkurranser, sier Henrik Larsen.

Det sies faktisk at denne idretten er minst åtti prosent mental. Historien om Matthew Emmons løftes ofte frem som det beste, eller verste, eksempelet på at det må være sant.

Mesteren som kollapset

Amerikanske Emmons var regnet som verdens beste rifleskytter i en årrekke. Men så kom OL-finalen i 2004.

Emmons ledet finalen, som forventet, helt til det siste skuddet gjensto. Det var da det skjedde: Emmons skjøt i feil skive, og traff blinken til konkurrenten i stedet for sin egen. En utrolig feil.

I et lite øyeblikk greide han ikke å tenke klart, og det var mer enn nok til å ødelegge absolutt alt. Den ene skivebommen gjorde at han endte helt sist i finalen.

4aIRoUrNmFA

Her har Emmons nettopp innsett at det ikke ble noe gull, men tvert imot en tabbe som skulle komme til å forfølge ham i årevis.

Foto: DOUGLAS C. PIZAC / Ap

Historien stoppet faktisk ikke der. Fire år senere gjentok den seg da Emmons igjen ledet OL-finalen, og igjen skulle han bare skyte det siste skuddet.

Denne gangen skjøt han på riktig skive, men han ble likevel rammet av en ny «meltdown». Skuddet var ubegripelig svakt. Han fikk bare 4,4 poeng (for slike som ham er alt under ni helt uvanlig), og det ble ikke noe gull den gangen heller.

Skyting er en idrett som krever så mye fysisk og psykisk ro at det nesten er vanskelig å sette ord på det.

For å gi et bilde: Skyttere trenes opp til å skyte mellom hjerteslag, for selv et umerkelig dunk fra hjertet kan skape for stor bevegelse i kroppen til at man greier å treffe.

Så stødig og rolig må man stå. Omtrent som en statue i Vigelandsparken.

Jenny på Idrettshøgskolen

De norske landslagsskytterne trener opp mot 1300 timer i året. Mange av treningene er som dette: I 20 minutter står de helt urørlige mens de sikter - enten rett i veggen eller rett frem. Slik trener de opp både balansen og øyet.

De norske landslagsskytterne trener opp mot 1300 timer i året. Mange av treningene er som dette: I 20 minutter står de helt urørlige mens de sikter - enten rett i veggen eller rett frem. Slik trener de opp både balansen og øyet.

Derfor kan en skytter egentlig ikke være nervøs, for de bør ikke ha høy puls, og de kan i alle fall ikke skjelve.

Men forestill deg å konkurrere under et slikt press. Hadde ikke det fort gjort deg nettopp nervøs og skjelven?

Når skyttere feiler, er det nesten alltid deres eget hode som har skylden.

Sportssjefens utfordring om å finne ut hva det er med Jenny Stene så derfor ut til å gi oss en mulighet til å utforske noe nytt. En annen type råskap og fryktløshet enn den vi oftest hører om fra idrettens verden.

En som ikke er knyttet til å håndtere ytre fare og risiko, men alt som finnes på innsiden.

Tilstanden

Det er bare en måte å gjøre dette på som gir mening, og det er å koble på en som kan alt om hjernen. Derfor skal Stene snart møte nevropsykologen Tomas Myklebust, som er ekspert på de to delene av hodet vi må se på: Det rent hjerneorganiske, og det psykologiske.

– Det beste hadde vært om jeg kunne fått hjelp til å bli enda råere, sier Stene og smiler.

Hun flirer enda mer da hun får høre at andre har kalt henne fryktløs.

– Men, ja ... Jeg vet at jeg kan gå inn i en slags «tilstand», sier hun.

Vi har fått høre mye om denne, for når hun er der, legger andre merke til det.

Det er spesielt én historie som går igjen.

Den historiske dagen

Det var 28. mai 2019.

Skytterlandslaget var i München i Tyskland for å delta på et stort stevne der. Stene startet dagen med å se på da landslagsvenninnen Kathrine Lund plutselig satte norsk rekord.

– Alle jublet og var så glade. Jeg syns det var så kult. Så ... Jeg bestemte meg for å prøve å gjøre det samme. He-he, forteller Stene.

De som var der mens Stene konkurrerte senere samme dag, forteller alle den samme historien:

Hun gjennomførte på en måte som best kan beskrives som maskinaktig. Hun bare plaffet ned blinken, igjen og igjen, helt konkret 120 ganger, i et vilt tempo. Det gikk så utrolig fort.

– Hun oste selvtillit. Det virket som hun bare hadde bestemt seg, og det gikk skikkelig radigt. I tillegg skjøt hun bare tier, på tier, på tier, erindrer landslagskamerat Henrik Larsen.

Dette er ikke en øvelse som går på tid, så det er egentlig ikke et poeng å skyte fort.

Stene skjøt lynraskt likevel, fordi det er det hun gjør når hun er sånn.

Jenny sikter

Hun ble ferdig etter rekordraske én time og 35 minutter - en halvtime raskere enn de fleste andre.

Da hørte Stene lagkameratene juble høyt. Selv hadde hun ikke helt fått med seg poengsummen sin, så det var Henrik Larsen som måtte fortelle henne det:

– «Du vet at du har satt verdensrekord?», hørte jeg ham si.

På tavla sto det 1185 poeng. Tre poeng mer enn forrige verdensrekord. Utklassing i skyting.

Og på den tiden? Noe sånt hadde man ikke sett før.

– Jeg vil påstå at det var verdensrekord både i poeng og tid, sier Larsen.

– Hun var 20 år, i konkurranse mot folk som har drevet med dette i femten år, tatt medaljer og alt. Så kommer det en jypling fra Norge og gjør det på den måten … Det er vanskelig å sette ord på den prestasjonen der, sier han.

Jenny Stene og Henrik Larsen

Henrik Larsen og Jenny Stene er to av Norges fremste skytetalenter.

Henrik Larsen og Jenny Stene er to av Norges fremste skytetalenter.

Satt med åpen munn

Det har vært mange andre oppsiktsvekkende hendelser også. Som den gangen i European Games, da konkurransen var utendørs, og det begynte å blåse så voldsomt.

– Man kunne bare skyte akkurat hver gang vinden snudde, og den luken var bare på tre-fire sekunder. Man måtte skyte akkurat når lukene dukket opp, forteller landslagstrener Berg-Knutsen.

Mange ble stående som lammet av den nesten umulige oppgaven. Men nesten hver gang vinden snudde, kom det et kontant smell fra Jenny Stenes våpen. Og til alt overmål: Hun traff også.

– Jeg ble sittende med åpen munn. Jeg tenkte: «Er det virkelig mulig?», sier treneren.

Det er dette de andre blir så nysgjerrige på.

Når ting blir vanskelig, og der andre ville blitt nervøse, bare trekker hun på skuldrene. Det virker heller som utfordringer trigger noe i henne. I tillegg har Stene dette utrolige toppnivået.

Og ser ikke alt ut til å starte i hodet hennes?

Jenny Stene sikter

Det er noe som skjer på standplass

Er det mulig å bare bestemme seg for å bli fryktløs? Og å mane frem en tilstand som gir deg en slags uovervinnelig kraft? Svaret er på mange måter ja, sier nevropsykologen Tomas Myklebust.

– Det er noe man kan trene på å få til, og deretter trene på å hente frem når man vil gjennom ulike teknikker, sier han.

Tomas Myklebust

Tomas Myklebust jobber som psykolog og er spesialist i klinisk nevropsykologi, i tillegg til å reise landet rundt for å holde foredrag om hjernen.

Foto: Håkon Lexberg

Er det dette Stene har fått til?

Hun ser ikke ut til å ha et bevisst forhold til det selv. Hun mener hun bare har det hun kaller et «ekstremt sterkt konkurranseinstinkt».

– Jeg vil være best i alt, om så det bare er et brettspill, sier Stene.

Men de fleste som driver med toppidrett har ekstremt konkurranseinstinkt. Så det kan umulig være hele svaret.

Jenny med boka

Denne boka har Stene med seg overalt. Her skriver hun ned alt fra hvordan treningene har gått, til hva slags mål hun har - daglig og langsiktig.

Denne boka har Stene med seg overalt. Her skriver hun ned alt fra hvordan treningene har gått, til hva slags mål hun har - daglig og langsiktig.

Det bør legges til at Stene er ikke «maskinaktig» hele tiden. Hun kan bli nervøs, spesielt før finaler.

Men hun har fortalt oss noe som virker viktig. Når hun greier å finne den riktige modusen, så slår den inn ganske sent. Helt konkret i det hun stiller seg opp på standplass, rett før konkurransene starter.

– Da er det som om det blir helt «tomt» i hodet. Det er når det er sånn jeg skyter godt, sier hun.

Da nevropsykologen Myklebust får høre dette, nikker han gjenkjennende, for dette betyr at modusen er situasjonsbetinget.

Det er ofte sånn med hjernen. Den er litt som en muskel, og blir god på akkurat det den trenes på. Derfor kan mennesker utvikle spesielle egenskaper i gitte situasjoner eller settinger - som vi ikke nødvendigvis har ellers i livet.

Det betyr også noe annet. Nå vet vi hvordan vi kan fremkalle det, hva enn det er Jenny Stene har.

Vi må ta henne med til standplass.

Jenny Stene

Stresstesten

Sammen med Myklebust har vi laget en liten test.

– Det er ikke en helt vitenskapelig test, for da måtte vi gjort litt mer, men forhåpentligvis kan det gi oss en pekepinn på hva det er med Jenny, forklarer Myklebust.

Stene skal skyte noen serier på omtrent samme måte som hun gjør i konkurranser, bare med en liten tvist: Vi skal gjøre henne nervøs først, og måle pulsen hennes hele tiden.

– Det hadde vært interessant å se om hun faktisk har en evne til å ta kontroll over pulsen sin, sier Myklebust.

Vi måler pulsen hennes en stund før vi starter, og Stene har fra naturens side litt høyere puls enn de fleste. Den ligger som regel rett over 90 slag i minuttet når hun ikke anstrenger seg.

Vi har hentet inn informasjon fra lagvenninnene: Hoderegning og gåter vil gjøre Stene nervøs, sa de, og de la til én ting: Ta med et TV-kamera for ekstra effekt.

Jenny og Thomas under stresstest

Tomas Myklebust gir alt i forsøket på å få Stene ut av komfortsonen. Han starter med regnestykker fra barneskolen.

Så går han over til gåtene, og dette har effekt. Pulsen øker.

Jenny og Thomas ser på arket med stresstestspørsmål

Etter ordre fra nevropsykologen begynner Stene å skyte en serie med skudd.

Det er da vi ser det.

Først lurer vi på om det er tilfeldig, men det skjer igjen og igjen.

Den «indre roen»

Hver gang Stene gjennomfører et skudd, viser pulsmåleren det samme: Rett før skuddet faller pulsintervallen hennes med 10-20 slag per minutt, og flere ganger helt ned til rundt 80-82 slag i minuttet - altså lavere enn hun hadde da hun bare slappet av.

Og det mest spesielle: Pulsen holder seg lav bare akkurat like lenge som tiden hun bruker på å gjennomføre skuddet.

Når hun har skutt spretter den opp igjen til normalen, og holder seg der til hun starter skuddbevegelsen på nytt. Så begynner den å falle igjen like før hun skal skyte.

Stene blir litt overrasket når hun får høre dette. Hun har aldri målt pulsen sin under skyting før.

Dessuten har hun alltid tenkt på denne roen hun kan få mer som en diffus følelse. Dette er første gang den viser seg som noe så konkret.

Så hvordan greier hun å senke pulsen på den måten?

For å forklare Jenny Stenes hode, må vi først forklare en del av hjernen som heter frontallappene.
De sitter i dette området.
Det er frontallappene vi aktiverer mest når vi fokuserer.

– De har en ekstrem kraft. Dette er sjefen i hjernen, forklarer Myklebust.

Kort fortalt kan frontallappene overstyre alle andre hjernefunksjoner. Og da kan de ta styringen på så å si hva som helst i hodet og kroppen vår.

– Følelser, for eksempel, som vi gjerne tror lever sitt eget liv, kan vi ta kontroll over med frontallappene, sier Myklebust.

Frontallappene kan hjelpe oss med det meste - om vi bare greier å få aktivert dem. For eksempel å roe konkurransenerver.

Og i teorien: Å senke pulsen.

Det er bare ett problem.

Inne i hjernen vår finnes det også et område som heter amygdala. Det hjelper oss med å være oppmerksomme på farer, slik at vi overlever i verden som egentlig er full av farer.
Da kan amygdala ta over hele hodet og gi oss frykt og angst. Problemet: Amygdala kan misforstå - og gjøre det samme når vi f.eks. bare har litt konkurransenerver.

Da kan det gå som det gjorde med den stakkars amerikanske rifleskytteren i to OL-finaler.

Den gode nyheten er at vi alle kan lære oss å stoppe frykten som kommer når amygdala setter i gang.

Og mye tyder på at det er nettopp dette Stene vet hvordan hun gjør.

To magiske ord

Når Myklebust og Stene setter seg ned for å ta en lang prat for å bli ordentlig kjent, kommer det hele etter hvert frem.

Tomas Myklebust Jenny Stene "psykologitime"

Myklebust og Stene snakket sammen i halvannen time.

Foto: Lars Thomas Nordby

– Hva gjør du når du får tanker som ikke skal være der i konkurranser? spør Myklebust.

– Jeg puster, sier Stene.

– Og da forsvinner de?

– Ikke alltid. Men da har jeg triggerne mine.

– Og hva er de?

– Nå har vi bestemt at jeg skal ha to triggere i en finalesituasjon. Jeg tenker «pust», og så «etterhold».

Pust og etterhold. Stene repeterer disse to ordene i hodet sitt mens hun konkurrerer. Hun har valgt dem med omhu.

Hun tenker «pust», og maner slik frem den rolige, jevne pustetakten hun har øvd inn på forhånd. Så tenker hun på etterhold, som er navnet på fasen etter hun har skutt, hvor hun står og holder litt på riflen.

Dette er to ord Stene assosierer med noe konkret - og positivt.

Det hun gjør når hun repeterer ordene, er å benytte seg av en velkjent teknikk fra psykologien: Hun bytter ut eventuell frykt og stress med noe annet.

– Det kan man trene på å få til, forklarer Myklebust.

Gjennom det hun kaller triggerord, tilkaller Stene sjefen i hjernen: Frontallappene. De aktiveres når hun fokuserer på ordene, og kan slik hjelpe henne med å være konsentrert og rolig. Hun kveler nervene før de får ta overhånd.

Det er dette som foregår inne i hodet hennes når andre synes hun ser ut som en fryktløs maskin.

Alle kan lære

Akkurat som sportssjefen Aune spådde: Det er mange som kan lære noe av Jenny.

– Faktisk kan alle lære seg disse teknikkene. Og de kan brukes egentlig på alle slags situasjoner i livet. Det gjelder bare å identifisere hva slags ord eller tanker som kan fungere for en, sier Myklebust.

Da Stene satte verdensrekord, var det «triggerne» hun repeterte i hodet. Men det skal sies at hun har også hatt opplevelser hvor hun har repetert triggerordene i det uendelige, og likevel blitt stresset.

– Det er ikke like lett å få det til hver gang. Spesielt i finaler kan det være vanskelig, for da kan man nærmest få «blackout», medgir hun.

Jenny Stene tøyer

EN DAG PÅ JOBBEN: Skyttere står helt i ro med våpenet i hendene i mange timer om dagen. Bevegelighetstrening må til.

Jenny Stene

Enda viktigere er balansetrening. Her varmer Stene opp balanseevnen før et skytestevne i München. Disse balanse-klossene er med henne overalt.

Jenny Stene

Oppvarming er generelt noe litt annet i skyting enn i andre idretter. Her varmer Stene opp blikket og sikteevnen. Hun sikter rett i veggen - gjerne i 20 minutter.

Jenny Stene

Men det viktigste med oppvarmingen er faktisk å tulle og tøyse, mener de norske skytterne. Det gjør at de gjerne blir litt mindre nervøse.

Jenny Stene

Dette stevnet i München er som et årlig mini-OL. Alle de beste kommer hit.

Jenny Stene

Akkurat i år gikk det ikke så bra for Stene. Hun hadde slitt litt med balansen (noe som skjer med de fleste innimellom), og dette påvirket henne i konkurransen.

Jenny Stene

Det er først når man ser det i virkeligheten man skjønner hvor liten blinken er.

Jenny Stene

Til tross for at hun røk ut tidlig, greide Stene å skyte flere 10.9-skudd. Det er den høyeste poengsummen.

Jenny Stene

Stene har høye ambisjoner, og felte noen tårer da konkurransen ikke gikk som hun håpet.

Jenny Stene

Men hun vil ikke la skuffelser sitte i for lenge: Allerede noen sekunder etterpå var tårer blitt til latter.

Spørsmålet vi egentlig må stille

Stene er ikke alene om å bruke triggerord-teknikken. Det er en velkjent teknikk i toppidretten. Derfor er kanskje spørsmålet man heller må stille dette:

Hvorfor har akkurat Stene så stor nytte av den?

– Jeg tror at jeg er flink til å gjøre ting enkelt, og det er bare sånn jeg er. Jeg har alltid vært sånn, sier hun.

Men det er én ting til. Stene føler seg trygg, i den grad at hun uansett ikke er så redd for å feile.

– Jeg er veldig sånn at jeg vil gjøre det bra, men likevel så er det ikke så farlig for meg om jeg skyter en nier. Da tenker jeg bare på neste skudd og kjører på igjen, sier hun.

Det er her vi må løfte blikket og se på alt og alle som er rundt Stene. De som kanskje, og muligens litt uten at de har tenkt over det, har vært med på å forme hodet til Jenny.

Jenny Stene

Den psykologiske reisen

De siste fem årene har skytterlandslaget vært på en slags psykologisk reise sammen. Den nyansatte sportssjefen Aune og den nyansatte treneren Berg-Knutsen skjønte at de måtte ta den mentale delen av idretten enda mer på alvor.

Blant annet fikk laget en egen idrettspsykolog.

Hver torsdag kommer Olympiatoppens Anne Marte Pensgaard på besøk på landslagstreningene. Da imiterer laget konkurranser, og hver gang legger Pensgaard inn det hun kaller nye «stressmomenter». En gang tok hun med seg en hel skoleklasse som veddet om hvem av skytterne som kom til å vinne.

Alt for å prøve å gjøre skytterne rustet til stresset de møter i ekte konkurranser.

Laget har dessuten blitt enige om å slutte helt å snakke om resultater. I stedet setter de andre mål.

– Som for eksempel at vi skal være best på teknikk. Egentlig alt som til sammen kan gjøre oss best. Vi tror at når utøverne vet at vi ikke har fokus på resultatene deres, så slipper de det ekstra presset det kan gi, sier sportssjefen Aune.

FS4F4u8roSA

Sportssjefen Tor Idar Aune var med på å sette i gang en litt ny retning for det norske skytterlandslaget for fem år siden.

Foto: Terje Bendiksby / Terje Bendiksby

Skytterne er faktisk såpass steile på dette at de er det eneste forbundet som har nektet å levere et konkret resultatmål til Olympiatoppen - over hva de vil oppnå i OL.

Det er også en siste ting. Skal man være en del av det norske landslaget, får man en ekstra oppgave som er like viktig som å skyte tiere: Å passe på at alle andre har det bra.

– Vi har vært helt nådeløse på det der med lagfølelse, sier Aune.

Skytterlandslaget på trening

Det er tre kvinnelige rifleskyttere på landslaget, og alle holder like høyt nivå. De to andre er Jeanette Hegg Duestad (t.v) og Kathrine Lund (t.h).

Det er tre kvinnelige rifleskyttere på landslaget, og alle holder like høyt nivå. De to andre er Jeanette Hegg Duestad (t.v) og Kathrine Lund (t.h).

Alt for å skape et samhold, som igjen skaper trygghet.

Og slik får man tydeligvis gode skyttere, for i løpet av disse fem årene har Norge fått opp et ungt lag som har begynt å dominere. Stene er bare en av flere nordmenn som vil bli regnet som medaljekandidater i neste OL.

Må øve mer

Det meste av dette er som tatt ut av en psykologibok, konkluderer Myklebust med.

– Jenny er god på forenkling. Hun klarer å gjøre ting enkelt nok for seg når ting koker, sier han.

– Det andre er den beskrivelsen hun har av at hodet blir tomt, og bare går på autopilot. Det kan hun jobbe videre med.

I dag greier nemlig ikke Stene å automatisk mane frem denne «maskin-modusen» i alle konkurranser.

– Men fremover handler det bare om å få automatisert det mer. Da tror jeg hun vil håndtere det også når hun opplever å få «blackout» i finaler, sier Myklebust.

Stene nikker til dette.

– Jeg må bare øve meg mest mulig på det, sier hun, og følger opp med en konklusjon som må sies å være – nettopp – forenkling i praksis:

– Jeg får vel bare sørge for å komme meg til flest mulig finaler, sier hun og gliser.

  • Les mer fra artikkelserien:
Birgit Skarstein

Derfor kan Birgit Skarsteins hemmelige prosjekt endre paraidretten

Birgit Skarstein, pararoing

Les saken

Karsten Warholm og Skagestad

Det har pågått en leteaksjon i norsk friidrett. Hva var galt med et av tidenes talenter?

Sven Martin Skagestad, diskos

Les saken

Sagosen med briller

Det sies at Sagosen spiller som han er synsk. Her får forskerne svaret på hvorfor

Sander Sagosen, håndball

Les saken

Bu tester Stornes

Det ekstreme testregimet har tatt dem fra ikke-eksisterende til verdensledende på ti år

Les saken

VBM – RM – Plakat

En telelinse på andre siden av dalen sikret medaljen

Ragnhild Mowinckel, alpint

Les saken

Riiber tar gentest

Slik ble han verdens beste kombinertløper

Jarl Magnus Riiber, kombinert

Les saken

Tønseth visste ikke hva han gjorde feil – her får han svaret

Didrik Tønseth, langrenn

Les saken

Johann André Forfang

Én økt her kan tilsvare flere hundre hopp

Johann André Forfang, skihopp

Les saken