Pernille og Lina

Pernille Berglund og Lina Mellem Semb på tur med hunden Figo.

Foto: Petter Strøm / NRK

– Han ble kastet 30 meter før han forsvant

Fjellet er livet for Pernille Berglund og Lina Mellem Semb. Men fjellet betyr også døden for dem.

– Burde vi gått etter ham?

– Nei! Du så selv hvor bratt det var.

Det er over en time siden Pernille Berglund og Lina Mellem Semb først prøvde å ringe 113. De har byttet på å bli redd, men har klart å prate hverandre bort fra det og heller fokusert på at de må få tak i hjelp.

Fjellet Trehørningen er 868 meter høyt. De to står på toppen. Mellom dem og midnattssola tygger de bratte fjellene på yttersida av Kvaløya seg ned i Ersfjorden, som ligger stille og fordobler det visuelle inntrykket. Men verken Pernille eller Lina har tid til å ta postkortet inn over seg. De er opptatt med å prøve å signalisere til helikopteret hvor de befinner seg, og ikke minst hvor helikopteret må lete: Noen hundre meter lenger ned, der renna med mose og stein blir så bratt at de ikke klarer å se bunnen.

Helikopteret forsvinner ned i dalen. Når det kommer opp igjen må Lina og Pernille sitte på huk for å unngå vind og stein mens helikopteret prøver å komme i posisjon. Redningsmannskapene strekker ut armene og hjelper damene vekk fra fjelltoppen. Lina og Pernille ser seg rundt når de kommer inn i helikopteret.

– Hvor er Hallvard? Hvorfor har ikke redningsmannskapene tatt han med seg, undres de.

Roen i fjellet

Pernille Berglund (26) er oppvokst på Kvaløya i Tromsø, øya som ligger som en hissig tanngard mellom det åpne havet og Tromsøya. Naturen har vært viktig for Pernille hele livet, men hun så ikke så mye oppover mot fjelltoppene før for noen år siden.

Det startet med de vanlige turtoppene, men hun søkte fort nye utfordringer. Hun begynte å lage en liste over alle fjellene på Kvaløya, så kunne hun hake av ett og ett etter hvert som hun besteg dem. Sommeren 2016 nærmet hun seg målet, og hadde blant annet et av de mest utfordrende igjen: Trehørningen.

Med seg på mange av turene har hun Lina Mellem Semb (27). Lina husker fjellturene med mamma fra oppveksten. Hun var på Store Blåmann som tiåring, 1 044 meter over havet. Det var Pernille som fikk henne med på fjellet igjen, selv om hun sleit med litt høydeskrekk.

– Jeg føler meg alltid bra når jeg kommer hjem fra tur. Jeg har fått frisk luft, bra trening, tankene har fått fly sin vei, og er jeg heldig med været har jeg mest sannsynlig fått sett en fin utsikt. Det gir rett og slett en god følelse, sier hun.

Pernille og Lina

Pernille Berglund og Lina Mellem Semb har begge hund, noe som tvinger dem ut på tur i all slags vær. Her er de med Figo, hunden til Pernilles foreldre.

Foto: Petter Strøm / NRK

Elsket de ekstreme turene

Hallvard Hansen (29) var fyren som alltid smilte og som elsket å være på tur. Livet var komplett så lenge han fikk lage bål. Det startet med fiske- og teltturer, men de siste årene hadde også han latt seg friste av høydemeter. Akkurat som Pernille og Lina, hadde Hallvard startet med de vanligste fjellene, men etter hvert vil han utfordre seg selv ved å søke de mer utfordrende fjelltoppene.

Denne tirsdagen har Hallvard egentlig planlagt å gå på Hamperokken, et krevende fjell på over 1 400 meter. Men når tekstmeldingen fra Pernille tikker inn blir han i ekstase. Vil han være med på Trehørningen, ett av de siste fjellene på Pernilles liste over fjellene hun skal bestige på Kvaløya? En skikkelig utfordring.

Det finnes få turbeskrivelser til Trehørningen. Den vanligste ruta krever at du angriper fjellet fra sjøsida inne i Ersfjorden, men Lina og Pernille har ikke båt. Derfor skal de ta en litt uvanlig rute. Først må de over Tverrfjellet på 675 meter, videre til 1 006 meter høye Middagstinden, før de fortsetter opp på Trehørningen. Hallvard nøler ikke.

Han ankommer parkeringsplassen på Kattfjordeidet etter at Lina og Pernille har gått, men før de har kommet seg til toppen av Tverrfjellet har han tatt dem igjen. Hallvard møter dem med svart jakke og hvitt smil. Som vanlig. I sekken har han en julebrus. Hver jul kjøper han masse slik brus, og gjemmer det for samboeren og dattera. Det er hans lille belønning når han bestiger fjell.

Trehørningen

Vi vandrer med freidig mot

Hallvard, Pernille og Lina er ikke de eneste som har falt for fjellet. Ta en titt på Instagram eller Facebook. Sosiale medier har blitt promoteringsplattform nummer én for Norge. Turfolket er reklamekonsulentene som jobber gratis. Den Norske turforeningen (DNT) er en av organisasjonene som merker økningen av folk som går på tur. For 16. året på rad har medlemsmassen økt, og nå har den passert 300 000.

Espen Nilsen, leder for Tromsø alpine redningsgruppe ser det samme. Da han kom til Tromsø på 90-tallet var lange fjellturer en seriøs greie. Fjellfarerne hadde sekker med ekstra klær, ekstra mat og utstyr dersom de skulle være uheldig. I dag går alle slags folk, også de med lite erfaring, i fjellet.

– Fjellene som tidligere var en seriøs tur hvor folk hadde med seg ekstra klær og kanskje en vindsekk i tilfelle noe skjedde, er nå en tur som gjennomføres av folk med tights og rumpetaske. Marginene blir derfor nå så mye mindre hvis noe uforutsett skjer, sier Nilsen.

Pernille Berglund var selv sånn i starten. En fjellvandrer med tights, og en liten sekk med en energibar og ei flaske vann. Helt til hun for noen år siden endte opp med å bruke nærmer 14 timer på en tur som ikke skulle være så lang. Heldigvis var det godt vær. Etter det har hun alltid med seg luer, votter og en jakke på tur. Selv om det kanskje er 20 grader og strålende sol når turen starter.

Lina Mellem Semb har også hatt en slik opplevelse tidligere. Derfor sjekker hun alltid sekkene til de hun er på tur sammen med, for å se om de faktisk har hørt etter når hun har bedt dem ta med ekstra klær og mat.

Et skjebnesvangert valg

På vei mot toppen av Trehørningen passerer Lina, Pernille og Hallvard små flekker med snø og turkise fjellvann. Noen steder er fjellene bratte, og de må klatre litt mellom loddrette fjellvegger og løse steiner. Når klokka nærmer seg ni på kvelden står de på toppen, seks timer etter at de startet ferden. Fra Trehørningen kan de se Skittentinden som skjærer ned i den speilblanke Ersfjorden, og kjenner varmen fra sola som står rett imot ute i horisonten. Konkurransemannen Hallvard åpner julebrusen og ringer stolt til søstera si.

– Janne, jeg er på et fjell du ikke har vært på, sier han.

De bestemmer seg så for å ta en annen rute tilbake. Det frister ikke å gå over Middagstinden igjen. Fra toppen ser de en rygg som ender i dalen på vestsiden siden av fjellet. Hvis de kommer seg ned dit kan de følge dalen tilbake til bilene. I alle fall ser det slik ut.

Lina og Hallvard

Det er krevende å komme seg opp på Trehørningen. Lina Mellem Semb og Hallvard Hansen er her på vei opp et bratt parti på Middagstinden, som de måtte forsere før de kom til Trehørningen.

Foto: Pernille Berglund

På vei ned havner de i ei renne som er gravd ut av snø, is og vann, dekket av løse steiner og mose. Pernille og Hallvard tar seg ned et lite nivå for å se hvor renna fortsetter, mens Lina setter seg på en stein like over. De liker ikke det de ser, og bestemmer seg for å snu. Renna svinger seg bratt nedover. Underlaget er ikke bare bratt, det ser løst ut også. Og omtrent 30 meter lenger ned ser de ikke hva som venter dem.

Pernille klatrer opp igjen der Lina sitter og begynner å gå tilbake den samme veien som de kom. Lina blir sittende til Hallvard har kommet seg opp. Han tar tak i den samme steinen som Pernille klatret på, med begge hender. Da løsner deler av steinen og Hallvard mister taket. Sammen med småstein kastes han nedover skråningen og forsvinner.

Lina roper etter Hallvard. Pernille snur seg. De hører at steinene som fulgte han smeller i bakken. Langt nede. Før det blir stille.

Trehørningen, 868 moh

Trehørningen, den spisse fjelltoppen litt til høyre i bildet, ligger vest på Kvaløya, med utsikt mot blant annet Ersfjorden og Skamtinden (midt i bildet). Et fjell som krever litt erfaring for å bestige.

Foto: Kim Grønbæk Skytte

Tiden går sakte

Skal de gå etter Hallvard? De har ingen dekning på mobilen og aner ikke hva som venter dem lenger ned. I stedet velger de å komme seg opp til toppen igjen for å tilkalle hjelp.

Litt lenger opp i fjellsiden lyser det fra mobilene at det er 4G-dekning. Men de kommer ikke gjennom likevel. De fortsetter å prøve å ringe 113 hele veien opp. De kommer ikke gjennom før de når toppen av fjelleggen. Men signalet er fortsatt dårlig. Og det finnes to fjell på Kvaløya som heter Trehørningen. Det ene fjellet er 283 meter høyt, og passer fint for småbarnsfamilier. På det andre befinner Pernille Berglund og Lina Mellem Semb seg, drøye 800 meter over havet, med tårer i øynene. Og selv om de kommer gjennom til 113, er signalet for dårlig til å få gitt redningsmannskapene nødvendig informasjon om hvor de er.

De velger å dele seg, og går hver sin vei for å få bedre dekning. Etter en stund kommer Pernille gjennom til 113 på nytt. Ambulansehelikopteret er ennå ikke i lufta, ettersom de ikke vet hvilket fjell jentene befinner seg på. Men nå tar de av.

En drøy time etter at Hallvard forsvant nedover fjellsida hører de motorduren. Helikopteret ankommer på feil side av fjelltoppen, og ser først ikke de to som vinker med turjakkene sine. Tida går så sakte når de endelig får kontakt og får dirigert helikopteret ned der Hallvard forsvant. Og når det kommer opp igjen er det uten vennen deres.

Lina ser fortsatt for seg hvordan Hallvard falt.

– Han kan ikke ha overlevd. Men hva skjer egentlig? Vi kan ikke forlate han der nede, tenker hun når de blir flydd over tanngarden på Kvaløya, over til legevakta på Tromsøya.

Der blir de sittende i flere timer og prate med kriseteam og politi. Klokka er nærmer seks om morgenen den 17. august når de ligger hjemme hos Linas mamma. Nyheten om at det har skjedd en ulykke på Trehørningen har begynt å spre seg. Vennene deres vet at de var der. De siste bildene på sosiale medier fortalte om tre glade unge mennesker på vei ned fra fjellet, og nå får ingen tak i dem. Mens Pernille og Lina prøver å sove, innimellom drømmene om at de faller, lyser mobilene deres lydløst opp av meldinger og ubesvarte anrop.

redningshelikopter på Trehørningen

Dagen etter ulykken, den 17. august, ble Hallvard Hansen hentet ut fra området han døde i.

Foto: Eskil Mehren / NRK

Høydeskrekken tilbake

Skodda har lagt seg over Kvaløya. Pernille er på tur opp på den lille fjelltoppen Nattmålsfjellet sammen med Lina og hunden Figo. Hadde ikke havtåka spist seg innover Ersfjorden kunne de sett bort på Trehørningen, der de sto sammen med Hallvard for et år siden.

Det tok to uker før Lina og Pernille prøvde seg på en ny fjelltur etter ulykken.

– Det var pappa som presset litt på om at vi måtte komme oss tilbake på fjellet så fort som mulig. Men det var ikke noe gøy, sier Pernille.

Lina fikk tilbake høydeskrekken, og den henger fortsatt ved henne. Men fjellet fortsatte å kalle på dem begge. Lina startet med de trygge toppene, de uten stup, med markerte stier og muligheter for barnefamilier, og hun har holdt seg til disse.

Lukta av stein som løsner

Pernille fant også fjellgleden tilbake, og etter det har hun vært mye på tur. Denne sommeren tilbrakte hun blant annet i fjellene rundt Lofoten.

– Jeg tenker mye mer når jeg er på tur. Jeg legger merke til om det er dekning på telefonen eller ikke. Er jeg i luftige partier vurderer jeg hele tiden risikoen for hva som vil skje dersom jeg faller. Og det er ikke lenger nødvendig for meg å gå til toppen. Føler jeg for å snu, så snur jeg, sier Pernille, som også har tatt både klatrekurs og skredkurs. For å kjenne farene i fjellet bedre, og for å føle seg litt tryggere.

Begge to har også har vært tilbake på Trehørningen. Sett skråningen der de mistet vennen sin, og følt at brikkene falt på plass. Fjellryggen de prøvde å følge ned så faktisk trygg ut fra toppen. Og når ulykken først var ute kunne de ikke gjort noe annerledes.

– Jeg er glad vi var to på turen. Det har gjort det mulig å diskutere og prate om hva som skjedde. Dersom jeg hadde vært alene med Hallvard da han falt, og folk i ettertid hadde sagt til meg at jeg ikke kunne gjort noe annerledes, da hadde jeg tenkt at det kan de umulig vite. De var ikke der, sier Lina.

Ragnar Blomseth i Tromsø alpine redningsgruppe deltok selv i arbeidet med å få Hallvard Hansen ut av fjellet dagen etter ulykken.

– Hallvard ramlet omtrent 150 meter i en veldig bratt skråning full av småskrenter. Det var en god vurdering av dem å ikke følge etter han, men heller prøve å tilkalle hjelp, forteller han.

Likevel vil Lina og Pernille alltid leve med følelsene og tankene fra augustkvelden i 2016.

– Jeg tenker på ulykken hver eneste dag. Jeg trenger ikke engang å være på tur, men det dukker spesielt opp igjen hvis jeg ser terreng som ligner på der Hallvard falt. Og jeg blir litt provosert av å se bilder av folk som sitter på fjellkanter eller lignende, sier Lina.

– Kjenner jeg lukta av stein og mose som løsner kommer alt tilbake, men det er ikke nødvendigvis bare negative tanker. Hallvard var en så bra fyr.

Et av de siste bildene

Et av de siste bildene av Pernille Berglund, Hallvard Hansen og Lina Mellem Semb på Trehørningen, før ulykken den 16. august i 2016.

Foto: Pernille Berglund