Kine

Kine vokste opp med en mor med rusproblemer. Barnevernet og Tromsø kommune har nå inngått et forlik som gir Kine én million kroner.

Foto: Petter Strøm / NRK

De voksne sviktet Kine

Kine (28) ble sviktet av altfor mange voksne da hun vokste opp. Det viktigste for henne nå, er å gi barna sine den barndommen hun aldri fikk.

– Hallo?

12 år gamle Kine stikker hodet ut av stuevinduet i andreetasjen på det grå huset. Hun har bursdag, og er spent på hvem som har ringt på døra. På trappa står to damer hun aldri har sett før.

– Hei, vi er fra barnevernet. Er mamma hjemme, spør damene.

– Nei, hun er ute for å fikse noe til bursdagen min, svarer Kine.

Hun har ikke sett mamma i hele dag. Folkene fra barnevernet sier at de kommer tilbake en annen dag, og går. Kine er aleine igjen. På 12-årsdagen sin.

Hun blir sittende og vente på at mamma skal komme hjem. Til slutt må hun bare gå og legge seg. Uten mamma. Kine vet ikke hva hun egentlig forventet seg.

Kanskje bare at noen skulle være der på bursdagen hennes.

Dårlig start

Kine blir født på en dag høstsola titter forsiktig frem på himmelen over Tromsø. Hun blir født inn i en familie barnevernet allerede jobber med. Mamma June har datteren Ane, som snart fyller fire år, fra et tidligere forhold. Bekymringsmeldingene til barnevernet handler om rusmisbruk og dårlig økonomi.

Mamma June møtte Kines far året før Kine ble født, men forholdet mellom dem varer ikke lenge. I rapportene til barnevernet står det at han er grei når han er edru, men han blir aggressiv når han drikker. Han mister jobben, og etter hvert mister han delvis kontakten med barnet sitt. I dag hevder pappa at han sluttet å drikke året før Kine ble født.

– Jeg er ikke voldelig. Har aldri vært det heller, sier han.

Men tidlig på 90-tallet består altså den lille familien av mamma June, storesøster Ane og Kine. Og knapt det.

Kine starter i barnehage, rett over gata for der de bor. De ansatte ser ei glad jente som leker med de andre barna. Men Kine har lange dager. Det er alltid usikkert hvem som henter henne. Er det naboen som kommer i dag, mormor, pappa, eller storesøster Ane? Kanskje kommer mamma for en gangs skyld? Selv om barnehagen stenger klokken fem, blir Kine ofte igjen til nærmere seks før noen kommer og henter henne.

Barnevernet mottar også flere rapporter om husbråk. I tillegg sliter Kines mor med å betale for barnehageplassen.

– Jeg husker veldig lite fra barndommen min, sier Kine, og blir stille.

Men hun husker én gang, da hun klatret opp i et stort tre på baksiden av de kommunale boligene de bodde i. Kine elsket å klatre. Hun klatret så høyt opp at hun ikke klarte å komme seg ned. Storesøster Ane prøvde å klatre opp for å hjelpe henne, men hun kom seg ikke like høyt som lillesøster. Til slutt måtte brannvesenet komme og hente Kine ned.

– Så husker jeg en gang da barnevernet kom på døra. Jeg var fire år og Ane var åtte. Klokka var vel halv ni på kvelden, og de spurte etter mamma. Det var bare Ane og jeg som var hjemme. Vi hadde ikke sett mamma siden vi dro på skolen og i barnehagen den morgenen.

Ane og Kine

STOLT: Storesøster Ane var nesten fire år gammel da hun ble storesøster til Kine. I årene som kom ble Ane klippen i livet til lillesøster. Ane har lest NRKs reportasje om Kine og seg selv, og bekreftet at den stemmer.

Foto: Privat

Kjøttdeig og spagetti

Slik er det ofte. Til stadighet er det ingen som vet hvor mamma er. Blant annet må de to små jentene bo hos mormor i en periode på høsten i 1997. Mamma sier at hun er i Bodø. Etter en stund begynner mormor å lete etter datteren sin, og finner henne på et hotell i Tromsø.

Når mamma June er hjemme, er hun som regel enten full eller ruset. De gangene hun drikker blir hun aggressiv. At Kine har en rosa og en hvit sokk kan være nok til å gjøre mamma forbannet. Når hun er ruset på annet enn alkohol, stresser June rundt i huset, klarer ikke sitte stille.

Derfor må storesøster Ane ofte lage middag, etter beste evne. Som regel kjøttdeig og spagetti. Ane prøver å leke med Kine samtidig som hun gjør leksene sine. Det er som regel Ane som kler på lillesøster pysjamasen og legger henne om kvelden. Det er til og med Ane som må ta Kine med til tannlegen. Da er lillesøster rundt fire år, og har ikke vært hos tannlegen tidligere, til tross for stadige innkallinger.

– For meg var det fint å ha Ane der. Hun tok vare på meg, forteller Kine.

Barnevernet fortsetter å motta bekymringsmeldinger. Skolen forteller at Kine er ei fin jente å ha i klassen, men hun kan vise tøffe holdninger innimellom. Hun gjør ikke leksene sine, kommer mye for seint, og klager på at hun har vondt i magen og er sulten. Igjen er mamma borte fra barna sine.

En annen virkelighet

Barnevernet er på flere besøk hos den lille familien. En sosialkonsulent som besøkte dem i 1995 skreiv i rapporten sin at June virket «ruset på noe», men hun nektet for det selv. Noen meldinger fra barnehagen sier at mamma har virket ruset når hun har hentet Kine, og jentenes tante sier til barnevernet at hun er bekymret for Junes rusmisbruk. Men lite skjer, før June selv tar initiativ til å bli lagt inn på avrusning på seinsommeren i 1997.

– Vi var på besøksuke under oppholdet. Da var mamma slik jeg ville at hun skulle være, hun var interessert i oss, sier Kine.

Rapportene sier det samme. Avrusningen gjør mamma godt. Skolen melder at de ser endringer hos Kine også. Hun leser bra, konsentrerer seg, og det viser seg at hun er flink i matematikk.

På nyåret flytter den lille familien fra Kvaløya til Tromsøya. Overgangen til ny skole går fint for Kine. Hun får flere nye venninner, og den nye skolen beskriver henne som en «normalelev». Enn så lenge.

I april 2000, når Kine er 10 år, innkalles mamma June til et nytt møte med barnevernet. De har fått inn meldinger om at June ruser seg igjen. June stiller ikke på det første møtet som er satt opp. På det andre møtet nekter hun for at hun har et problem. Hun forteller at hun hadde et lite tilbakefall på noen uker, men at hun har kontroll nå. Hun kan drikke alkohol innimellom, men bruker ikke lenger amfetamin og hasj. Hun har søkt jobb på sykehuset. Barnevernsvakta vurderer henne som nykter, og henlegger saken.

De kommende årene fortsetter bekymringsmeldingene å komme inn. Rusmisbruk, barn som blir forlatt hjemme, vold i hjemmet. Kine begynner å falle etter på skolen igjen. Og selv om barnevernet er på stadige besøk, og i stadige samtaler med June, skjer ingenting.

I rapportene står det at mamma nekter for at hun ruser seg fortsatt.

– I virkeligheten var det verre enn noen gang, forteller Kine.

De bor ikke så langt fra Tromsø sentrum og byens natteliv. Flere ganger må Kine og Ane ut for å leite etter mamma i kveldsmørket. De er over alt, Nøden, Ølhallen, Rorbua og Rogers. Dørvaktene slipper jentene inn, selv om søstrene ikke er gamle nok til å være der. Vaktene vet hvilket ærend jentene er ute på. De har sett de to jentene støtte mora si hjem tidligere.

Et manus

På denne tiden begynner Kine å tilbringe mye tid hos venninne sine. Hun ser foreldre som enten er hjemme når jentene kommer fra skolen, eller foreldre som faktisk kommer hjem etter jobb. Det er middag på bordet hver dag.

– Jeg ønsket at vi også kunne ha det sånn. Det føltes urettferdig.

– Snakket du med noen om det?

– Nei.

Hvorfor ikke?

– Skam. Kanskje. Det var bare sånn. Vi unngikk å prate om det. Vi latet som at alt var i orden. Vi tok aldri med oss folk hjem.

Kine

FØLTES URETTFERDIG: – Jeg visste ikke at det var vanlig å få middag hver dag. Hos venninnene sine fikk Kine et innblikk i et familieliv hun selv skulle ønske hun hadde.

Foto: Illustrasjon: Kine Yvonne Kjær

På lik linje med svært mange andre i samme situasjon, er både Kine, storesøster Ane og mamma June blitt gode på å skjule virkeligheten. Jentene holder kjeft. Mamma passer alltid på å rydde i huset før de anmeldte besøkene fra barnevernet. Jentene får på seg strøkne klær, og beskjed om hva de kan si og hva de ikke kan si. Når barnevernet drar, tar mamma som regel frem flaska igjen.

– Det gjorde meg sint å se dem dra, men vi hadde jo gitt dem en forestilling vi hadde fått instruksjoner i på forhånd. Vi hadde et manus å følge, selv på de uanmeldte besøkene.

Hva skjedde de gangene dere ikke fulgte manus?

– Det skjedde ikke.

Kine og Ane

HADDE DET DE TRENGTE: – Vi manglet aldri noen materialistiske ting, forteller Kine (til venstre). Men hun og storesøster Ane fikk ikke den voksne oppfølgingen de hadde behov for da de vokste opp.

Foto: Privat

Tvillinger

Kine er 14 år når hun får sin første ordentlige kjæreste, og det tar ikke lang tid før hun nærmest flytter inn hos familien hans. De kjøper klær til henne, hun lærer seg å ta vare på små barn ved å passe lillesøstera i huset, hun får middag hver dag, hun blir en del av noe hun ikke har vært en del av før.

Et drøyt år seinere flytter Kine og kjæresten inn for seg selv. Barnevernet dekker husleien hennes med 4.500 kroner i måneden. Kine har klart å fullføre ungdomsskolen, men sliter med å finne en vei å gå videre.

Omtrent to år senere har hun fått seg jobb på en dagligvarebutikk. Det er sommer og Kine har vært kvalm i flere uker.

– Kanskje du er gravid, spøker en kollega.

Kine ler det bort. De bruker jo prevensjon. Men likevel kjøper hun en graviditetstest, som hun tar på do på jobb. Allerede før hun har rukket å trekke opp buksa viser testen to streker.

Når kvinner som har vokst opp i familier som er preget av rus blir gravide, er det mange som begynner å stille spørsmål til om de klarer å bli en god mor. Det er jo ingen som har lært dem hvordan de skal være det.

Kine er også redd. Klarer 18-åringen å være en bra nok for tvillingene hun bærer på?

– Alt jeg ville var at mine barn skulle få den mora jeg aldri fikk, sier Kine.

Blodspor

Samtidig nekter hun å gi helt slipp på sin egen mor. Sammen med tvillingfaren flytter hun inn i en leilighet på Tomasjordnes i Tromsø. Kine klarer å fikse mamma June en leilighet i samme område.

– Jeg ville i alle fall vite at jeg hadde gjort alt jeg kunne for å hjelpe mamma, sier hun.

Mamma June har uker der hun klarer å holde seg nykter. Da får hun komme på besøk til Kines lille familie. Bestemor leker med tvillingene. Alt er slik Kine ønsker det skal være. Men så faller June tilbake igjen. Mer alkohol, mer sinne og mer aggresjon.

Kine forlater tvillingfaren. Hun finner en ny mann, Kenneth, med én sønn fra før. De flytter sammen i en leilighet under Kines nye svigermor. Kenneth og Kine planlegger bryllup. Kines mor drikker.

– Hver gang hun ringte var hun sint, og ville krangle. Men jeg klarte ikke la være å ta telefonen, forteller Kine.

I den siste samtalen deres sier mamma June at hun ikke kommer i Kines bryllup, før hun legger på. Noen dager seinere sitter Kine i sin egen leilighet og bretter klær, da storesøster Ane ringer. Hun har fått en telefon fra en av mammas venninner, som lurer på om det er sant at June er død.

Kine forter seg bort til storesøstera, som ikke bor langt unna mora. Så kommer presten på døra.

Senere på dagen går Kine og Ane går inn i mamma Junes leilighet. Blodsporene går fra gangen og hele veien til stua. En åreknute i spiserøret hennes sprakk kvelden i forvegen. June prøvde å sende tekstmeldinger til en kompis for å be om hjelp, men meldingen kom aldri frem. June blødde i hjel.

– Det er stygt å si det, men jeg var glad hun slapp å lide mer. Mamma hadde det ikke bra. Og jeg slapp å bekymre meg for henne mer, sier Kine.

Campingvogn og Legoland

Alt står i Kines barnevernsmappe. Samtalene mellom barnevern og mamma. Samtalene barnevernet hadde med Kine, rapportene fra barnehagene hun gikk i, skolene hun gikk på. Minnene Kine ikke husker så mye av selv. Hun mener hun har fortrengt mye av det.

Og det gikk ikke opp for henne at det var flere som hadde sviktet henne, før hun fikk se mappen selv, i voksen alder.

– Jeg vil ikke si at jeg er bitter, men jeg er i alle fall ikke imponert over den jobben som ble gjort da jeg vokste opp. Jeg stolte jo på de instansene som har vært involvert i oppveksten vår, men da jeg så rapporten innså jeg at ting kunne vært helt annerledes, dersom noen hadde tatt tak, sier hun.

Kanskje kunne Kine hatt en utdanning nå. Kanskje hadde hun ikke hatt angst for å sitte med ryggen mot døra, angst for å ha folk bak seg på gata. Kanskje hadde hun ikke slitt sånn med tanker om at hun ikke er god nok, som mor, som kone, som menneske.

For det var ingen som sa til henne at hun var god nok da hun var liten.

Hun valgte til slutt å gå til sak mot Tromsø kommune og barnevernet, litt for sin egen del, men også for barnas skyld.

– Jeg ønsket å få en avslutning på saken, og for å se om vi fikk noen til å innrømme at de faktisk hadde gjort en feil. Men det var barna som gjorde at jeg orket å holde ut.

I sitt tilsvar i saken skriver Tromsø kommune følgende:

Tromsø kommune erkjenner at barneverntjenesten ikke bidro med tilstrekkelige tiltak for å bedre omsorgssituasjonen til [Kine]... I et retroperspektiv ser barnevernstjenesten at [Kine] burde vært fulgt opp på en bedre måte.

Tromsø kommune

I august i år inngikk partene et forlik. Kine fikk en erstatning på litt over én million kroner.

Pengene har hun blant annet brukt på bil. Snart skal Kine, mannen Kenneth og barna deres kjøpe campingvogn, for å kunne kjøre til Legoland i sommer. I tillegg vil Kine ta utdanning. Sykepleier. Kanskje ender hun opp som jordmor til slutt.

Kine og advokaten

VIKTIG Å BE OM HJELP: Advokatfullmektig Johan Angell førte saken til Kine mot Tromsø kommune og barnevernet. Han sier det finnes mange lignende saker der ute, og at det er veldig viktig at folk i Kines situasjon i alle fall forhører seg med fagfolk om de har en sak, dersom de tror de ikke har fått den hjelpen de burde fått.

Foto: Petter Strøm / NRK

Julegrana

Et ord som går igjen i rapportene fra en av psykologene som har jobbet med Kine er «løvetannbarn». Barn som overlever, til tross for en vanskelig oppvekst. Kine beskrives også som en hardhaus. Ei jente med jernvilje.

Kanskje det er derfor Kine velger å ta med barna til Tromsø sentrum når julegrana tennes i begynnelsen av desember. Kine sliter på det fullstappede torget. Det er umulig å stille seg slik at hun ikke har noen bak seg. Kine begynner å tenke på hvor sjanseløse de er dersom noen kommer dundrende med en buss eller en lastebil. Det er ingen steder å løpe. Hun har med seg to barn som er redde for hunder. Og rundt dem står det hunder over alt.

Likevel pusher hun barna frem mot grana. Hun klapper hundene for å vise barna at det ikke er noe å være redd for. Hun holder ut, fordi hun vil gi barna opplevelser som hun aldri fikk. Hun vil ikke at hennes barndom skal påvirke hennes egne barn.