Et lite helvete på vei mot himmelen

– Kjempebra jobba! Nå har du ikke langt igjen!

De har dyre sykler med tykke dekk, og kommer nedover mot meg langs den godt nedtråkkede stien. Nedover. Jeg løper oppover. Tror jeg. Er ikke helt sikker på hva dette kan kvalifiseres som.

Og jeg klarer ikke se på dem, eller smile. Jeg nikker bare, og kjenner at gråten presser på i halsen.

Egentlig har jeg lyst til å be dem reise en viss plass. Eller bare sette meg ned og gråte, og håpe på litt trøst.

Når de har passert meg er jeg alene igjen. Petter har forsvunnet.

Hendene på knærne nå, prøv å puste nå, Oda. Det er ikke særlig lurt å begynne å hyperventilere midt i skogen.

Dette er historien om hvordan to personer kan oppleve en av de nye trendene blant norske mosjonister helt forskjellig.

Petter og de små fristelsene

Det eneste jeg har vunnet som idrettsmann er femtedivisjon med Fotballklubben Lokomotiv Tromsø.

Ellers har jeg alltid vært én i mengden. Også da jeg sluttet å spille fotball, og ble litt mer aktiv som løper. Aldri blant de raskeste, heller aldri blant de tregeste.

Men nå hadde jeg løpt nok på måfå. Jeg trengte et mål. Og det måtte være noe som var helt nytt for meg.

For når den eneste du konkurrerer mot, sånn egentlig, er deg selv, så er det litt kjipt å tape.

Jeg visste ikke at fjelløp var en greie, før jeg intervjuet Emelie Forsberg, en av verdens beste i denne rare idretten, som handler om å løpe fortest mulig opp og ned fjell. Gjerne flere i slengen.

Hun skulle arrangere et eget fjelløp i Tromsø, Tromsø Skyrace, sammen med kjæresten Kilian Jornet. Den menneskelige fjellgeita. Mannen som løp opp på Mount Everest på 26 timer i 2017.

Da jeg selv var på tur mot fjellheisen i Tromsø med familien i fjor, kom feltet til en av distansene til Tromsø Skyrace pesende forbi. De skulle løpe over 30 kilometer, opp og ned to fjell.

Men det var ikke maskiner som passerte oss, det var smilende mennesker som stoppet for å ta bilder, hilste høflig og koste seg i godværet.

Og ved fjellheisen hadde de plassert den første drikkestasjonen, med skåler fylt med potetgull og smågodt.

Bare synd at jeg hadde problemer med leggene, og ikke klarte å løpe mer enn fem kilometer i slengen.

Det beste Oda vet

Av alle ting jeg kan gjøre på fritiden, er fjelltur det beste. Å gå rolig opp, nyte utsikt og vakker natur. Å kombinere det med trening, slik at jeg kan løpe ned, er egentlig helt perfekt.

Forslaget fra Petter om å løpe Tromsdalstinden Skyrace, mellomdistansen på Tromsø Skyrace, var egentlig uaktuelt. Halve opplevelsen med å gå og løpe i fjellet forsvinner jo når det er flere hundre som skal samme vei. Hvor blir det av stillheten, liksom?

Jeg er et konkurransemenneske. Men jeg liker ikke slike konkurranser.

Likevel kunne det jo være gøy å utfordre seg selv.

– Og de har smågodt på drikkestasjonen, sa Petter.

– Skal jeg være med på dette, må vi løpe sammen, sa jeg.

– Ja, klart. Vi følger hverandre hele veien. Vi løper ikke ifra hverandre.

– Lover? Jeg har ikke mental styrke til noe slikt. Og er i alle fall ikke godt nok trent.

– Ja, lover! Men vi må starte treninga. Én løpetur sammen, hver uke. Minst.

Umiddelbart etter å ha meldt meg på, kjente jeg magen knyte seg.

Kilian og nordmennene

– Skyrunning har ikke vært så stort i Norge før, men de siste årene har det begynt å vokse. Jeg tror dere innser at dere egentlig er skapt for dette. Dere går jo så mye i fjellet ellers, så hvorfor ikke delta i et løp, spør Kilian Jornet retorisk.

Mens han trasket frem og tilbake i slippersene sine på The Edge i Tromsø, for å gjøre de siste forberedelsene til den første konkurransen i årets Tromsø Skyrace, ble han stadig stoppet av folk som ville ha et bilde sammen med han.

Sammen med kjæresten, svenske Emelie Forsberg, bodde Kilian i Lyngen, en kommune litt lenger nord i fylket, for noen år siden. Fjellene i Nord-Norge var perfekte å trene i. Rett fra havet og opp på toppene.

Kilian og Emilie ville vise omgivelsene frem for resten av skyrunning-eliten. Hvert år blir de 200 plassene til den lengste distansen, Hamperokken Skyrace, utsolgt på minutter. I år hadde de fjernet deltakergrensa for Tromsdalstinden Skyrace, mellomdistansen. Over 450 mennesker skulle løpe de 33 kilometerne.

For noe har skjedd med norske mosjonister. I alle fall en del av dem.

– Vi ser en tendens til at stadig flere løpere søker seg brattere og lengre, sier redaktør i Runner's World Norge, Sara Skarabot Pedersen.

I 2003 var Bergen Ultra, eller Trolløpet som det het den gangen, det eneste ultraløpet i Norge.

Denne sommeren skulle det, ifølge Kondis.no, arrangeres 49 såkalte ultraløp, løp som er lenger enn en maraton, både langs veier og stier.

I tillegg har en mengde andre fjelløp dukket opp, som Tromsdalstinden Skyrace, som «bare» er 33 kilometer, men med 2 000 høydemeter å forsere. Mange av disse løpene blir fort utsolgt.

– Jeg tror det er flere grunner til denne utviklingen. Når det gjelder ultraløp, både på vei og i naturen, tror jeg det handler om folks ønske om å utfordre seg selv. Men når det gjelder fjelløping, tror jeg også det handler en del om naturopplevelsen du får på kjøpet, sier Sara Skarabot Pedersen.

– I tillegg tror jeg slike løp er mer som en tur enn en konkurranse for mange. Det er ikke like vanlig å spørre hvor fort du løp når du har gjennomført et fjelløp. Det at du har gjennomført er imponerende nok i seg selv, og det fokuset tror jeg betyr en del for noen løpere, fortsetter hun.

Vinnertiden i Tromsdalstinden Skyrace har de siste årene ligget på rundt tre timer. Det kunne vi ikke byr oss om. Målet måtte være å gjennomføre uten å ha det helt forferdelig.

Men det var lettere sagt enn gjort for ei fjellgeit som ikke har løpt så mye, og en som har løpt en del, men som ikke har brukt fjellet noe særlig.

Så hvordan i alle dager skulle vi forberede oss til dette?

Tipsene til Hans Kristian

– Slike løp er ikke noe du bare kan trene deg opp til i løpet av en måned. Det handler om å bli vant til å være flere timer ute i fjellet. Du må lære deg å spare krefter opp, og du må lære deg å løpe riktig ned, slik at beina ikke kramper seg, sier Hans Kristian Smedsrød.

Han var skøyteløper da han var ung. Nå er han en av Norges beste ultraløpere, med egen podkast. I fjor ble han beste nordmann på Hamperokken Skyrace. I år kan han ikke løpe selv på grunn av skader.

– Du må tenke på hva du skal spise og drikke i løpet av konkurransen. Det er kjipt å legge ned masse trening, og få selve løpet ødelagt på grunn av mageproblemer.

– Også er det en fordel å bli kjent med løypa. Der kan dere jukse litt, ettersom dere bor i Tromsø og kan trene i fjellene dere skal konkurrere i.

Petters brennende legger

Bli kjent med løypa, ja. Oda er fra Finnsnes. Hun har vært på Tromsdalstinden én gang. Jeg er fra Tromsø, og burde har vært på Tromsdalstinden tidligere. Men i løpet av mitt 33 år lange liv har jeg aldri kommet meg til toppen. Jeg har vært nesten halvveis og snudd. Det ble for tungt. Da var jeg rundt 18 år.

Vi hadde altså en ganske heftig tur foran oss. Som alle seriøse idrettsfolk måtte vi ha delmål i treningen.

Et av delmålene under treningen burde jo være å komme seg opp på «Tinden».

Det andre delmålet mitt var å klare å løpe opp på Rødtinden. Det 450 meter høye fjellet ligger nokså rett bak huset mitt. Et yndet turfjell i Tromsø. Men det er rimelig bratt, og jeg har aldri klart å løpe opp der uten å gå eller å stoppe.

Men for å klare å fullføre Tromsdalstinden Skyrace med til sammen 2 000 høydemeter, burde 450 meter være grei skuring.

Da er det sykt hvor fort det begynte å brenne i leggene da bakken ble brattere. Og Rødtinden er bare en eneste lang bakke.

Odas smertefulle delmål

Mitt delmål var litt annerledes. Jeg har gått mye i fjellet. Men ikke løpt så langt. Derfor tenkte jeg at en halvmaraton kunne være mitt delmål. Litt for kroppens skyld, mest for det mentale. Jeg hadde vært inne på tanken, og bestemte meg for at alle mine løpeturer gjennom våren skulle være dedikert til delmålet.

Men løpeturene ble aldri lengre enn ei mil. Halvmaraton er dobbelt så langt.

Et døgn før halvmaratonen meldte jeg meg på, etter å ha utsatt det i to måneder.

Hva skulle jeg spise? Hva skulle jeg drikke?

Jeg rakk så vidt å planlegge det før startskuddet gikk.

Etter tre minutter innså jeg at jeg måtte slå følge med noen. En løper med et tempo som tilsvarer mitt eget. Så jeg festet blikket mitt til to refleksgule jakkeermer.

Etter én mil kjente jeg høyre kne svikte. Smerten slo som kniver inn mot kneskåla fra alle kanter for hvert steg jeg tok. Tårene presset på.

Skal jeg gi meg? Skal jeg stoppe? Skal jeg bare drite i hele greia?

Så fikk jeg øye på refleksmannen igjen. Han var foran meg, bak meg, og rett ved siden av meg. Det var bare å bite tennene sammen og følge på.

– Du puster for ofte. For mye. For tungt. Du må telle til fire. 1, 2, 3 og på det fjerde trekker du pusten dypt, sa refleksmannen.

Han skulle bare visst. Jeg hadde nok med kneet mitt.

Men vi møttes igjen i mål.

Jeg takket for inspirasjonen, og beklaget samtidig for at jeg en lengre periode nærmest løp arm i arm med ham.

– It's ok! But you have to work on your breath. Count to four, svarte refleksmannen.

Det viser seg at han egentlig heter Rob Schmidt, er 74 år, fra Nederland. Han har løpt 166 maraton i sitt liv. Nå løper han «bare» halvmaraton.

Jeg hadde aldri løpt en halvmaraton tidligere, før i dag.

Hadde det ikke vært for Rob, tror jeg ikke at jeg hadde klart å fullføre.

Mens vi delte en banan og et glass brus midt på torget i Tromsø sentrum, kjente jeg meg virkelig stolt.

Men så begynte kneet mitt hyle om oppmerksomheten. Hadde jeg lagt lista for høyt?

Petter og Cola

Bilen som bryter med bruset fra elva ser ut som svigerfars grå Hyundai. Litt vanskelig å se i støvet fra den tørre grusveien.

– Der er du!

– Begynte du å bli bekymret?

Kanskje ikke så rart. Jeg sa jeg skulle bruke rundt halvannen time. Nå nærmer det seg to. Det er skyfritt og 24 grader i Beiarn i Nordland. Halvliteren med vann jeg hadde med meg ble tømt for lenge siden.

Svigerfar sa at det kanskje var to mil hvis jeg sprang opp elva, snudde ved brua, løp ned til bygda og tilbake til hytta.

GPS-en på klokka passerte to mil for 2,5 kilometer siden. Den siste halvtimen har jeg ikke klart å nyte den grønne elva som siger rolig forbi, hakkespetten som jobber inne i skogen, eller stillheten som kun sporadisk blir brutt av en bil med et knippe fiskestenger på taket.

Jeg har kun tenkt på Cola, at knærne mine stivner for hvert steg, og at brystvortene mine garantert blør under den gjennomvåte singleten.

– Skal du sitte på tilbake til hytta?

– Nei, jeg må fullføre.

Idioti! Det føles ikke som at det er noen vits i å prøve en gang. Så kjørt som jeg er nå, etter to timer med løping. Hvordan skal jeg klare fem timer i på fjellet om bare noen uker?

Oda og kneet

Historien om halvmaratonen min endte med en søvnløs natt og tre uker i ro.

Samtidig fikk jeg stadige meldinger fra Petter. Han løp lenger og lenger for hver gang. Finlandsfjellet, Rødtinden igjen, liten tur på Fløya. Snakket om næring under skyracet, og sånne ting.

Jeg satt fortsatt på sofaen.

Rådene jeg fikk fra andre var mange: Overbelastning. Ta det med ro. Få det sjekket. Dra til legen. Ikke løp mer. Asfalt er det verste.

Kneet gjorde vondt. Tanken om å avlyse skyrace ble mer og mer realistisk.

Etter fire uker tok jeg meg en ny fjelltur. På bursdagen min. Jeg smilte på toppen.

Da jeg kom ned til hybelen min ved foten av Fløya. skulle jeg sette meg ned i sofaen. Da hogg knivene i kneet til igjen.

Én måned igjen til skyracet, og der satt jeg i to uker til før kneet mitt var smertefritt.

– Vi burde forresten komme oss på Tromsdalstinden, Petter.

– Helt klart. Men det passer ikke for meg i dag. Kona skal på Zumba. Hva med fredag?

– Da drar jeg til Finnsnes.

Petters delmål

– Kom igjen!

Det er flaut å snakke høyt til meg selv, men av og til må jeg gjøre det. Som når jeg ser toppen av Rødtinden, og har løpt hele veien.

Eller løpt og løpt, tripping er vel ordet. Men turene i snø og vind, den vakre turen i Beiarn, som ble til en varm kamp med meg selv, løpeturene til jobb før alle andre i huset har våknet, har gitt resultater. Leggene brenner ikke lenger.

Nå er det bare det bratteste partiet igjen, så er delmålet i boks.

– Så kom igjen! Du er snart oppe!

Det er ikke Tromsdalstinden. Det er så vidt det er Fløya, det første fjellet vi skal forsere i skyracet, men det føles faen så godt, der jeg står på toppen og prøver å finne luft og balanse.

Odas for og imot

Løpe mye i fjellet i sommer har jeg ikke gjort. Bli kjent med løypa har jeg ikke rukket. Planlegge hva jeg skal spise under løpet? Må vi virkelig det?

Det er to dager til Tromsdalstinden Skyrace. Jeg har endelig rukket å se skikkelig over tipsene til Hans Kristian Smedsrød, og innser at jeg har gjort fint lite av rådene han kommer med.

Steinen i magen vokser seg større. Kan jeg skylde på kneet mitt, droppe hel dritten av helsemessige årsaker?

Det er ikke vondt nå, men det kommer garantert til å smelle i løpet av 33 kilometer i fjellet.

Skyrace: Himmel og helvete

Oda: Hva er dette? Skal vi løpe sammen med alle disse menneskene? De ser så spreke ut. Neonklær, drikkevester, små capser og kompresjonsstrømper. Jeg har en lyseblå sekk med noen bananer og litt vann med meg.

Petter: Endelig. Det er sikkert noe jeg kunne gjort annerledes i forkant. Det får jeg hente igjen i hodet. Fjellheisen, Fløya, Bønntuva, Tromsdalstinden og tilbake. Let's go.

Oda: Dette tempoet kan jeg klare å holde. Det er jo mange som går, og de går ikke så veldig fort heller. Snart er vi jo på toppen med Fjellheisen. Der er den første drikkestasjonen. Er jeg litt tungpusta? Nei da, det er flere rundt meg som puster tyngre.

Petter: Går det ikke litt sakte her?

Oda: Petter snakker om at vi snart er på 400 meters høyde. Han har fått GPS-en til å funke på pulsklokka si. Bra for han.

– Hvis dere skal gå og melde fra om høydemeter hele veien så kan dere bare drite i det. Det er uaktuelt, svarer jeg.

Jeg må gå litt. Ingen vits å bruke alle kreftene på den første mila. Bare la dem løpe litt fra seg, de venter nok på toppen.

Petter: Wow! Se på dette landskapet, da. Det er som å være med i Ringenes Herre.

Jeg prøver å huske hvordan filmmusikken var. For noen omgivelser. Også så deilig det er å løpe på det myke grønne underlaget her. Litt kjipt at Tromsdalstinden ligger innhyllet i skyer og tåke, da. Skulle gjerne likt å se hvor langt det er igjen til toppen.

Oda: Shit!? Krampe i begge leggene! Og vi har ikke startet på Tromsdalstinden ennå. Like greit at vi ikke ser toppen i all tåka, så kan jeg bare konsentrere meg om å ta et steg av gangen uten at beina knyter seg så veldig mye mer.

Petter: Faen, det er kaldt på fingrene. Men beina føles bra, da. Og nå er vi på toppen. Bare synd utsikten er ikke-eksisterende første gang jeg er på Tromsdalstinden.

– Vi må ta oss litt müslibar før vi løper nedover igjen. Hvordan er formen, Oda, spør jeg.

– Jeg har vondt fra midjen og ned, men ellers går det greit.

– Og i hodet?

– Nei, der går det greit. Enn så lenge.

Petter: To blide mennesker i gule refleksvester peker oppover i skogen, og sier at vi skal opp der.

– Må vi, spør jeg og ler.

Siste motbakke for i dag. Det var bratt ned fra Tromsdalstinden. Litt kjørt i lårene, kjenner jeg. Men denne bakken er jo ikke så bratt. Jeg klarte jo å løpe opp her da jeg var her for noen år siden. Skal jeg bare prøve? Ja, kjør.

Oda: Hvor er Petter? Han var jo her nettopp. Og hvor er løypa? Er det den som går oppover der? Det er jo ei dame som løper der oppe. Jeg får fortsette litt denne veien. Faen. Har han bare stukket? Dette klarer jeg ikke.

– Heia! Heia, roper det reflekskledde paret som peker bort fra traktorveien og opp i skogen igjen.

Ikke se på dem. Bare nikk og fortsett. Skal vi opp der? Hvor lang er den bakken, egentlig? Og hvor er Petter?

Petter: To kompiser med turklær og tørre panner smiler til meg og roper:

– Kjempebra jobba! Nå er det ikke langt igjen!

Det har dere rett i! Det er kjempebra jobba. Jeg har nesten løpt tre mil i fjellet. Sykt bra! Og så koselig det er med alle som heier oss fram. Kom igjen nå, der ser du Fjellheisen. Så skal du bare ned og inn til byen igjen. En liten godteribit på drikkestasjonen, kanskje?

Oda: Nok en person kommer opp på sida av meg. Denne gangen ei dame.

– Hvordan går det, spør hun.

Det vil hun ikke vite. Jeg kan ikke se på henne. Da begynner jeg å strigråte, og hun må sitte her til noen kommer og henter meg. Bare løp du. Ikke bry deg om meg.

Petter: Hele familien min venter på oppløpet.

– Der er pappa! Heia! Heia, roper kona mi.

Ungene våre starter å løpe ved siden av meg. Hundre meter igjen nå. Dette går så bra. For en maskin jeg har blitt. Ingen kramper, ingen vonde knær. Jada! 5 timer og 42 minutter. Ikke kjempefort, men drit i det. Du klarte det!

Oda: Kniver i knærne. Tre kilometer igjen. Selvfølgelig måtte det komme nå. Når jeg har den bratteste nedoverbakken igjen. Og hvor går løypa? Hvor er de forbanna teipbitene?

Og der står det enda en fyr å klapper.

– Du trenger ikke klappe for meg, sier jeg.

– Jo, jeg klapper for alle! Dere har jo gjort en kjempejobb!

What ever. Over brua nå. Er det virkelig så langt til mål? Der står Petter og gauler.

– Heia! Heia! Du er en maskin!

– Ikke snakk til meg nå.

– Men tenk, du klarte det jo! Gratulerer.

– Ja, ja, aldri mer.