Gutt i klasserom

Diagnosen gjorde at Alexander ikke alltid forstod det som foregikk rundt ham i klasserommet.

Foto: Kine Yvonne Kjær / Illustrasjon

Norsk skole gjorde smarte «Alexander» til skoletaper

«Alexander» var raskere enn moren i hoderegning og lærte seg engelsk ved egen hjelp. Likevel ble han skoletaper.

April, 2016: Den jevne duren av flymotoren som tar Mia Anneli og sønnen Alexander sørover, bort fra familien i Tromsø, er en sterk kontrast til uroen, sjokket og sinnet som hun føler. Men de har ikke mer å tape.

Alexander har blitt 12 år og har det siste året hengt stadig lengre etter klassekameratene faglig.

Det er ikke rettferdig, tenker moren, det skal ikke være sånn. Hun vet godt at alle mennesker er forskjellige. Noen liker teori og passer godt inn på skolen. Noen suger til seg læring, ser nye løsninger og drar verden fremover teknologisk. Andre får ikke ut potensialet sitt i skolesystemet.

Skolen mente at Alexander ikke hadde potensialet til å lære like mye som gjennomsnittsbarna gjør.

Men moren vet jo at han liker å lese. Og han har lært seg engelsk gjennom å spille dataspill med barn over hele verden, se filmer og lytte på musikk. Han lærer ting av seg selv – hvorfor lærer han så lite på skolen da?

Sjokkbeskjeden

Våren 2009: «Ettermiddagskonserter er undervurdert», tenkte Mia Anneli idet hun og søsteren gikk i konsertlokalet for å høre Mari Boines melodiske røst.

Det var ikke ofte hun gikk tidlig på konserter, men denne ettermiddagen tok mannen ansvar for de to små sønnene mens Mia Anneli og søsteren fikk kvalitetstid sammen.

Underveis ringte telefonen, og hun gikk ut av konsertlokalet for å svare. Beskjeden som kom veltet Mia Annelis indre verden over i kaos og sorg.

Barnepsykologen i andre enden av telefonen ga henne svaret på utredningen av hennes åtte år gamle sønn Alexander.

Den tøffe kampen for rettferdighet starter.

Et annerledes barn

Da Alexander gikk i barnehagen, skjønte Mia Anneli at han skilte seg ut fra de andre ungene. Andre foreldre i barnehagen så at gutten ofte satt alene i gangen. Og han lekte oftest alene.

Da Alexander var seks år, var det en spent gutt som skulle begynne på skolen. Han gledet seg til å lære å lese, for tall hadde han god peiling på allerede. Klokka også. Andre ting var ikke riktig like enkle å forstå. Han var ofte utenfor, men merket det ikke selv.

Det tok en stund før Mia skjønte at skolegutten hadde falt utenfor gruppen. Læreren så en urolig gutt som hadde problemer med å konsentrere seg og sitte stille, men da Alexander kom hjem fortalte han at han følte seg utrygg på skolen og at han bare måtte gå ut for å sjekke at det ikke brant i skolekorridoren.

Etter hvert ble det klart at han ofte kom i konflikt med andre elever. Han slo.

Små situasjoner kunne utarte fordi Alexander ikke skjønte det sosiale spillet.

Læreren ville medisinere ham

Foreldrene forsøkte å snakke med Alexander, å få ham til å skjønne at man ikke skulle banne, at det ikke er greit å slå andre selv om de erter. Men hvordan får man en som kanskje ikke kan forstå, til å forstå?

Sønnen ble uroligere. Alexander brukte lang tid på å sovne, det hadde han slitt med helt siden han var liten gutt. Han ble liksom aldri trøtt, og måten de fikk ham til å sove på var ved at Mia holdt ham i hånden og beroliget ham helt til han sovnet. Men han sov sjelden godt. Midt på natten våket foreldrene ofte av at de hørte roping fra rommet hans, der han kjempet mot mareritt han ikke våknet av.

Barnepsykiatriske fagmiljøer ble koblet inn og gjorde en grundig utredning av Alexander, der de blant annet testet språket og motorikken hans, hukommelsen, læringsevnen og hvordan han fungerte sosialt. Testene fra utredningen viste at sønnen hadde ADHD.

Psykiaterne la frem flere tiltak som de mente kunne fungere, ett av dem var å gi ham medisiner. Læreren ville at de skulle prøve medisinering med en gang, noe som irriterte Mia. For hvordan kunne læreren vite at akkurat medisinering var det tiltaket som ville fungere best for hennes sønn? Medisiner gir ofte bivirkninger, og slik moren så det var det naturlig at medisiner var det siste som ble prøvd.

I møter med skolen fikk Mia Anneli en stadig sterkere følelse av at skoleledelsen var mest opptatt av hva som var enklest for dem, ikke hva som var best for sønnen. Som mor til en sønn som trengte spesiell oppfølging, ble hun skeptisk til om det videre samarbeidet ville fungere. Familien bestemte seg derfor for å overflytte sønnen til en annen skole som de hadde hørt mye positivt om. De håpet at den nye skolen ville fungere for sønnen.

Til å begynne med fungerte den nye skolen fint.

Sønnen fikk en egen assistent som var en god person å snakke med, og ikke minst: Som kunne forklare for åtteåringen hvorfor de andre ungene reagerte på noen av tingene han sa eller gjorde. Men med skolearbeidet gikk utviklingen helt i stå. Alexander fikk med seg det som ble sagt i klasserommet, men klarte ikke å holde følge skriftlig.

Da han ble større, beskrev han det slik: «Jeg hadde kommet lenger enn dem faglig. Men så satte jeg på pauseknappen, og fant aldri startknappen igjen».

Det tok lang tid før moren oppdaget at sønnen hang etter.

På leting etter hjelp

På kveldene brukte Mia Anneli mye tid på å lete etter forskning som ga gode resultater for trening av hjernen. I en bok kom hun over begrepet «nevrofeedback», en metode der man bruker dataprogrammer for å endre hjernebølgene til personer med angst, depresjoner – eller ADHD. Selv om forskning på metoden tilsa at det var usikkert om nevrofeedback fungerte som behandling ved ADHD, var Mia villig til å ta sjansen.

Behandling med nevrofeedback ble gitt noen få steder i Norge, men behandlingsstedene hadde ett års ventetid. Det var for lenge, mente moren, og fikk anbefalt et senter i California som hadde kapasitet. Noen måneder senere hadde begge foreldrene fått fri fra jobbene sine og sønnene permisjon fra skolen.

Kunne dette føre til at sønnens lærevansker ble mindre?

Mens snøen lavet ned i Tromsø i november, befant familien på fire seg på Californias solfylte kyst. De trakk inn ny luft, på flere måter. To ganger om dagen forlot familien leiligheten de leide. Foreldrene gikk til fots langs fortauene mens guttene suste av gårde på hver sin splitter nye sparkesykkel, på vei til nevrofeedback-senteret.

Der fikk eldstesønnen elektroder festet til hodet som målte hjerneaktiviteten hans. Så ble han satt til å løse oppgaver i et dataprogram.

Forskerne hadde sett at én type hjernebølger er assosiert med våkenhet og oppmerksomhet. De gjør dem i stand til å konsentrere seg og analysere konsekvenser av handlinger. Hos personer med ADHD dominerer hjernebølger som er assosiert med uoppmerksomhet og spontanitet. Dataprogrammet som Alexander øvde seg på, var utformet for å roe ned hjernen.

Han ble presentert for enkle oppgaver på skjermen. Elektrodene målte hjernebølgene hans og når de ble roligere, viste skjermen bilder som hjernen oppfattet som belønning. Dermed lagde hjernen flere og flere av de positive bølgene.

Det tok ikke lang tid fra sønnen begynte med treningen, til foreldrene merket den første forskjellen.

Nattesøvnen til Alexander ble bedre, han sovnet tidligere og våknet uthvilt.

Noe hadde skjedd.

Fremskrittet

Brødre

Brødrene fikk et enda nærmere forhold etter oppholdet i USA.

Foto: Privat

Aha-opplevelsen kom en kveld da familien var på restaurant. Etter middag fikk guttene hvert sitt sukkerspinn. Lillebror kastet seg glupsk over den søte fristelsen og jafset den raskt i seg, og de små fingrene nappet til seg storebrorens rosa kliss og puttet den i munnen.

«Nå smeller det!», tenkte mamma.

I en hvilken som helst tilsvarende situasjon ville Alexander raskt straffet broren. Men nå ble han bare lei seg og sur, uten å slå eller dytte.

Mot slutten av oppholdet sa lillebror til moren at han hadde fått en snillere storebror.

Men for eldstesønnen var det ikke bare positivt å oppleve at hodet og tankene begynte å endre seg.

Etter hvert som hjernen til Alexander roet seg fra den konstante alarmberedskapen som ADHD-diagnosen gir, fikk han en ny forståelse av seg selv og hvordan andre oppfattet ham. Dette var helt nytt for alle i familien, for sønnen hadde aldri brydd seg spesielt mye om hva andre syntes.

Men etter opptreningen med nevrofeedback kunne han orientere seg utover i den sosiale verdenen og se hvilken rolle han hadde fått på grunn av oppførselen sin. Innsikten gjorde ham lei seg. For første gang innså Alexander at han ikke hadde noen nære venner.

For man kan trene hjernen, men man kan ikke trene bort ensomhet.

Resultatene uteble

Vel tilbake i Tromsø fikk familien gode nyheter fra skolen. Sønnen var merkbart roligere.

Spesielt var det enklere å få god kontakt med gutten, og assistenten sa at Alexander hadde fått en større forståelse for mellommenneskelige forhold.

Men selv om guttens oppførsel ble bedre etter oppholdet i California, så var hans posisjon som bølle sementert etter alle årene med mobbing og konflikter med de andre elevene.

Når han ble stengt ute av klasserommet, gjorde han det samme med andre elever. Når lærerne tok ham hardt i armen fordi han ikke oppførte seg, lærte han at det var sånn man reagerte når noe gjorde noe galt, og gjorde det samme mot andre elever.

Da han ble 12 og startet på det siste trinnet på barneskolen, fikk han en alternativ skoledag i uka med undervisning borte fra skolen. Han hadde god fremgang faglig og sosialt, men så snudde det igjen. Han rømte jevnlig fra skolen.

Slåssing med andre elever og mye kjefting i skolegården skjedde oftere og oftere.

I samtaler med foreldrene nevnte skolens representanter at sønnen kanskje burde flytte til en skole som ikke hadde så stor vekt på teoretisk innhold. Da begynte det å skurre for Mia Anneli.

Alexander scoret over gjennomsnittet på intellekt i utredningen, han knuste blant annet moren i hoderegning.

Etter at de kom hjem fra USA, fikk de gjort en ny kartlegging av ham. Utviklingen var bemerkelsesverdig.

Fra å ligge langt under gjennomsnittet på mange av områdene de testet, som arbeidsminne og prosesseringshastighet, lå han nå innenfor normalområdet.

Men disse endringene viste seg av en eller annen grunn ikke i skoleresultatene.

«Nå kommer vi»

Mia vurderte å starte prosessen for å få revurdert ADHD-diagnosen. Men da ville de ekstra ressursene som Alexander hadde på skolen, blitt fjernet. Til det hang han for langt etter faglig, derfor slo hun tanken fra seg.

Møtene med lærerne og skoleledelsen førte ingen vei, følte Mia Anneli. Tiltakene som familien og skolen ble enige om, ble ikke fulgt opp selv om alle var enige om at forutsigbarhet var en viktig forutsetning for Alexander.

Fordi han fungerte dårlig i sin egen klasse og han fortsatt havnet i klammeri med sine jevnaldrende, ble han flyttet til et klassetrinn med elever som var flere år eldre. Hjemme ga Alexander uttrykk for at han ikke trivdes med ordningen, han følte seg utrygg. Skolen syntes ordningen fungerte fint og ville gjerne fortsette med den. Men Mia Anneli reagerte sterkt på at sønnen var enda mer utrygg enn før. Hun klagde skolen inn til fylkesmannen, og fikk medhold i at det ikke ble gjort tilstrekkelig fra skolen for å legge til rette for at Alexander.

Men klagen ga ingen endringer. Familien innså at dersom skolehverdagen noensinne skulle bli bra for sønnen, måtte de ta tak selv.

Da tolvåringen kom hjem og fortalte at han var blitt tilbudt å teste en elektrisk sigarett av en av elevene i tiende, rant det over for Mia. Dette er galskap, tenkte hun.

Å flytte til en ny skole i nærområdet var aldri et alternativ. Nå var familien villige til å gå langt for å få et godt skoletilbud til eldstesønnen, og betale hva som helst.

Søsteren til Mia bodde for tiden i Helsinki, der datteren gikk på den internasjonale skolen. Hun hadde derfor hørt mye godt om skolen, og bitt seg fast i et utsagn fra søsteren om at på den skolen hadde ingen spesialundervisning. Dessuten viste internasjonale undersøkelser at Finland har et av verdens beste skolesystemer.

Fokuset på denne skolen og andre finske skoler var at alle elevene, sterke som svake, skulle få individuelt tilrettelagt undervisning.

Mia grep telefonen, ringte til søsteren sin i Helsinki og sa «nå kommer vi».

Alt endrer seg

April, 2016: Flyet går inn for landing i et flatt landskap. Helsinki. Her bor Mias søster og niese. Søsteren har ordnet dem en toroms leilighet i en labyrint av blokker et lite stykke unna sjøen. Veggene er hvite og tomme og leiligheten har to senger, tv-møbler, et kjøkkenbord og tre stoler. Noe mer trenger de ikke.

Det er sønnens hode de har kommet for å fylle, ikke leiligheten.

Ektemannen og yngstesønnen er igjen i Tromsø, og familien er innstilt på å møtes en langhelg nå og da, alt etter økonomi. Det er det tyngste med å reise.

Men nå må de gi sønnen en mulighet til å få ut det potensialet som de vet at han har. En norsk skole er ikke et alternativ, for nå har sønnen blitt så gammel at tiden holder på å renne ut.

Omtaler av det finske skolesystemet gir håpet de trenger. Opplevelsen til familien var at i norsk skole ga diagnosen rett til ekstra ressurser på skolen. Men ordet ressurs følges ikke av krav om at undervisningen skal gis av lærere med kompetanse innen spesialpedagogikk.

Ofte er det ufaglærte assistenter som skal undervise dem som har aller størst behov for lærere med spesialkompetanse.

Arbeidsgiveren til Mia synes det er en god idé at hun får erfaring fra et av kontorene i utlandet, og i sentrum av Helsinki er det plass til henne. Mia kontakter den internasjonale skolen i Helsinki og får beskjed om at Alexander kan starte der om noen dager. Skolepengene blir betalt med lånte penger.

Om dette ikke lykkes, har de ikke penger til et nytt forsøk.

Alle elevene er unike

Flaggborg

Flaggborgen viser alle nasjonalitetene ved den internasjonale skolen i Helsinki. Her er alle unike, men ingen er spesielle.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Første skoledag på ny skole, igjen. Den store, grå murbygning midt i den finske hovedstaden har et alvorspreg, både på utsiden og innsiden. Her blir lærerne tiltalt ved etternavn og i gangene registrerer Mia summingen av elever som prater på engelsk, finsk og mange andre språk.

Undervisningen gis på engelsk, og de sju timer lange skoledagene inneholder fag som «science», «humanities» og «arts».

Lærerne er informerte om at sønnen hennes ble ansett som en krevende elev og at han har ADHD. Men de forsikrer henne om at de skal finne ut av hva som er hans læringsstil, slik de gjør med alle nye elever.

Alle lærer på ulike måter og sønnen din er ikke spesiell, sier de til henne.

I likhet med de andre, er han unik.

Sønnen blir tatt imot av en lærer, og Mia forlater skolen.

Hun sitter alene ved kafébordet og drikker en kopp kaffe, hele tiden klar til løpe til skolen for å hente sønnen.

Men ingen ringer. Når sju timer har gått, går hun til skolen, der hun møter en blid gutt som forteller at dagen har gått bra.

Inspirasjonstavle

Lærerne er flinke til å rose elevene, gjerne i form av plakater på oppslagstavlene.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Men fra læreren får hun høre at det faktisk oppstod en situasjon. Alexander ble stresset fordi han følte at han ikke taklet alt det nye rundt seg. Dermed gjorde han som han pleide i Tromsø: Han løp ut av skolen, fant seg et tre og klatret høyt opp, vekk fra alt som skremte ham.

Men ingen sinte stemmer fulgte etter. Læreren kom tuslende etter og snakket til ham med rolig stemme. Spurte om utsikten fra treet, og hva det var som virket skummelt på skolen.

Kanskje han ikke skulle starte dagen i klasserommet, kanskje det var bedre å lese litt for seg selv på biblioteket først? Alexander var beroliget da han klatret ned fra treet og ble med inn på skolen igjen.

Mia visste ikke da at dette var den siste gangen sønnen skulle rømme.

Lærerne stilte krav

På den finske skolen endrer alt seg. Allerede i løpet av den første uka blir Mia Anneli og Alexander innkalt til et møte med lærere, helsesøster, spesialpedagog og skolepsykolog, der de blant annet diskuterer sønnens læringsstil for å få undervisningen tilpasset hans behov. Han skal få hjelp til å hente igjen kunnskapen han har gått glipp av i Tromsø.

Også i Norge har elevene en lovfestet rett til å få tilpasset undervisning. Men familiens erfaring var at det ikke ble skilt mellom begrepene «individuelt tilpasset undervisning» og «spesialundervisning». For å få rett til spesialundervisning kreves det ofte en diagnose, som kan ta lang tid å få.

I Finland følger det ikke ekstra ressurser med en diagnose, og dermed har skoleverket fokus på tidlig innsats. Å sette inn ekstra læringsressurser i barnehagealder og tidlig skolealder koster langt mindre for skoleverket enn å la elevens læringsproblemer eskalere til det blir et stort problem når eleven blir eldre. Dessuten fører det til at færre barn trenger spesialundervisning når de når de øvre klassetrinnene.

Endelig fremgang

I Norge får flere og flere unger spesialundervisning jo eldre de blir, mens i Finland er grafen motsatt. Og Mia Annelis erfaring er at selv om Alexander fikk spesialundervisning i Norge, ble det ikke formulert en målsetting om eleven skulle oppnå med spesialundervisningen.

I Finland er dette noe av det første som skjer.

Først fokuserer lærerne på at Alexander skal lære seg å lære. Han blir ikke målt på karakterer, men på innsats i timene. Ved middagsbordet forteller han at han liker at lærerne stiller krav til ham. I Norge følte han at de ikke hadde tro på at han kunne lære så mye, og da ga han opp selv.

Men nå lærer han raskt og får gode tilbakemeldinger fra lærerne.

De tar hensyn til at han er tryggere når han får presentere oppgavene muntlig, så til å begynne med slipper han de skriftlige prøvene.

I stedet for tavleundervisning, fokuserer skolen på å lære elevene å finne gode kilder for å innhente kunnskap på internett og å lære kildekritikk. Det passer Alexander fint.

Lærerne gir ham konkrete oppgaver han skal løse, dermed kan Alexander drive selvstudium i skolebiblioteket, der også andre elever sitter og jobber med sitt.

Han tar ansvar for leksene, leverer oppgaver til rett tid og interesserer seg for fagene.

Brikkene faller på plass for Mia Anneli. Alexander lærte seg jo mange ting på egen hånd mens de bodde i Tromsø.

Skolearbeid på den finske skolen

Fremskrittene kom fort da Alexander fikk individuelt tilpasset opplæring i Finland.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Mye av kunnskapen om data plukket han opp selv, engelskkunnskapene ble også gode fordi han plukket opp ord og uttrykk fra filmer, spill, musikk og chatting med utenlandske venner.

Det var lærdommen fra den norske skolen som ikke sank inn, kanskje fordi ingen hadde tatt hensyn til at han har en annen læringsstil enn de fleste andre elevene.

Karakterheftet etter det første halvåret er oppløftende. Tre av åtte i noen fag, fire av åtte i andre. Han, som alltid har ligget nederst, nærmer seg gjennomsnittet!

Et par måneder senere har snittkarakteren økt, nå har han flere seksere.

Tilliten han får fra lærerne, gir ham stor respekt for dem. Dessuten har han fått seg venner.

– Mamma, hvorfor flyttet du meg ikke fra den forrige skolen før, spør han en ettermiddag.

Endelig opplever Alexander den suksessen han drømte om i første klasse.

Hva nå?

Mai, 2017: Sommeren og skoleslutt nærmer seg, og det gjør også hjemreisen til Tromsø. Familien har ikke lengre råd til den økte utgiften med skolepenger, leilighet og reiser frem og tilbake fra Helsinki for å møtes. Vil den positive utviklingen fortsette hjemme i Norge?

Når han igjen begynner på norsk skole, skal han begynne i niende klasse. Med seg i sekken fra Finland har han betydelig mer selvtillit og kunnskap enn han hadde for ett år siden.

– Nå gleder vi oss til å reise hjem, smiler Mia Anneli.

Kampen er ikke over enda, men nå har de overvunnet det største hinderet på veien. I Norge har sønnen fått plass på en skole som sier at de vil gi sønnen samme undervisning som han fikk i Finland, og moren føler seg trygg på at han vil få en god fremtid.

Mia Anneli vil fortsette arbeidet for at sønnen skal få utvikle sin læringsstil og at han skal få oppleve både suksess og trivsel på skolen.

Fordi det fungerer – for ham.

Mia Finnestrand

Mia Anneli er nå trygg på at sønnen vil få en god framtid.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

«Alexander» er ikke guttens ordentlige navn. De omtalte skolene har fått tilbud om å kommentere saken, men har valgt å takke nei til det.