Hammeren treffer meiselen. Små bokstaver tar form på veggen. Steinhuggeren som til daglig jobber ved Nidarosdomen i Trondheim fikk lyst å bygge noe på tunet hjemme i Klæbu.
Atle Elverum (55) har aldri sett på seg selv som spesielt romantisk. Kona Bente ler, for kanskje er det nettopp romantisk Atle er.
Fikk en idé
Det begynte med at han tok med seg steinrester hjem fra jobben i Nidarosdomen. Han ønsket å bruke avkapp som ble til overs fra restaureringsarbeidet på nasjonalhelligdommen til noe nyttig.
Litt kleberstein ble med i bilen hver dag. Til slutt hadde han en hel steinhaug i hagen på gården i Klæbu, utenfor Trondheim. I byggesøknaden til kommunen stod det at han skulle bygge et vognskjul.
Men det skulle bli noe helt annet.
Fra kjøkkenvinduet fulgte kona arbeidet. Stein for stein. Hver dag jobbet Atle minst fire timer med det litt udefinerbare prosjektet sitt.
– I starten tenkte jeg at han skulle bygge seg et uthus for å ha et steinhuggerverksted. Da fundamentet ble litt tydeligere, så jeg at det tok form som et helt annet bygg, forteller kona Bente Fanavoll Elverum.
Hun ser bort på mannen og innrømmer at hun ble litt irritert over at mannen hele tiden var så opptatt med byggingen.
Atle begynner å nynne å Vømmøl-klassikeren «Det er itj nå som kjæm tå sæ sjøl».
– Tiden er der uansett om du ligger i sofaen og drar deg, eller gjør noen ting, svarer han.
Ifølge «regnskapet» hennes tok det Atle 11.000 timer å fullføre prosjektet sitt, fordelt over elleve år. Resultatet ble et kapell på gårdstunet, med navnet Nymo kapell.
Spesiell beskjed
Da kapellet var ferdig var det en høytidelig seremoni, og det ble vigslet av tidligere biskop i Nidaros Tor Singsås.
Da Singsås gav Atle Elverum ordet under vigslinga fikk Bente vite at kapellet var en gave til henne.
– Da ble jeg ganske paff, sier Bente og smiler til mannen.
– Det er jo ganske naturlig. Hun har jo gitt meg noe av det fineste jeg kan få og det er jo barna våre, kapellet er ingenting imot det, sier Atle Elverum og ser bort på kona.
Historie i morgen
Sjubarnsfaren Atle har hatt mange hjelpere.
Yngstegutten Magne liker å lempe stein og mure. Han har faktisk lyst til å bli steinhugger, som faren.
– Og her har datteren min hugget navnet sitt, hun var ikke så gammel da. Jeg syns det er fint når ting hugges inn i veggen. Det som hugges inn i steinen i dag er allerede historie i morgen.
Over døra er det hugd i stein. Kapellet er dedisert til kona Bente.
Romansk rundbuestil
Kapellet er bygget i romansk rundbuestil. Det har mange likhetstrekk med Nidarosdomen, hvor Atle har hentet mye av inspirasjonen fra.
– Alt i kapellet har en mening. Vi mennesker liker orden og system, sier Atle.
Han har reist mye og sett mange historiske bygg. De tre vise menn som ligger under samme pledd har han laget etter inspirasjon fra Burgund i Frankrike.
Steinhuggerfestival
Selv om Atle har brukt mye av fritiden sin på kapellet de siste elleve årene, har han også fått litt hjelp. Kolleger, venner og familie har bidratt.
En sommer arrangerte han også sin egen steinhuggerfestival på gården. Da kom det folk fra Europa og andre steder i Norge for å hjelpe til.
– Vi skar i tre og hugget i stein. De laget blant annet stikkbjelkehodene som henger sammen med taksperrene, forteller Atle og peker på fargerike dragehoder som henger oppunder taket.
Det er tradisjon med slike figurer i sakrale rom. Gjennom årene har det vært flere teorier om at drager og trollignende figurer skulle holde det onde ute og ikke ta hevn over å bli utestengt.
Hva skal kapellet brukes til, er ikke helt klart. Det er nok litt i fineste laget til å være et vognskjul.
– Det hadde jo vært artig om ungene ville gifte seg her en dag, men vi skal ikke legge noe press på dem, sier sjubarnsfaren.
Atle har forhåpninger om at kapellet også skal kunne brukes til kunstutstillinger, konserter, seremonier og festligheter.
– Det er litt spesielt å tenne lys i egen kirke, Atle? sier Bente.
Hun står ved alteret sammen med mannen.
– Kapell, retter Atle henne.
– Kapell, ja, men se så fint det ble. Ikke mange kan bygge seg et eget kapell, fastslår hun.