– Hvordan balansere i vann? spør Dilshad «Dilo» Sharo.
– Mener du flyte? Jeg kan vise deg etterpå, men dette er et godt redskap for å få bedre flyteevne – altså for å flyte bedre.
Forsker og universitetslektor ved NTNU, Jon Sundan, peker på den hvite og røde redningsbøyen.
– Er vi klare?! gliser læreren til de rundt 15 våtdraktskledde innvandrerne som sitter i sanden.
Noen rynker litt på nesa, andre svarer med tommel i været og rungende «JA!», før de vasser ut i innsjøen Ånøya i Skaun.
Mange sliter med traumer
Dilshad «Dilo» Sharo fra Syria smiler bredt når han trekker hetta godt over hodet.
– Jeg kan ikke svømme så mye – vil lære nå, sier han.
For nå er han i trygge omgivelser, med lærere og godt utstyr. En helt annen situasjon enn for noen år siden, da han gikk om bord i en båt i Tyrkia. Underveis i ferden over Middelhavet ble båtmotoren ødelagt, og Sharo klarte ikke styre seg fra å tenke på hvor ille det kunne gå.
Aller mest fryktet han for livet til de mange barna om bord. Hvordan skulle han kunne redde dem fra drukningsdøden?
– Mange fra andre kulturer sliter med vann. De som har krysset Middelhavet har ofte traumer, forklarer førstelektor og forsker ved NTNU, Egil Galaaen Gjølme.
– Det å lære dem å være komfortable i vann er viktig for at de skal kunne ta del i norsk samfunnsliv. Jeg føler et sterkt samfunnsansvar.
Må lære mer enn å svømme
Hvert år siden 2011 har innvandrere druknet i Norge. Trolig er enda flere involvert i alvorlige ulykker, slik de to brødrene, nylig familiegjenforent i Norge, ble tatt av strømmen i Nidelva i Trondheim. Det finnes ikke statistikk over ulykkene som ikke ender med død.
For å forebygge drukning, må folk kunne langt mer enn bare å svømme selv, fastslår Jon Sundan fra NTNU:
– Svømming er selve grunnstenen, men de må også håndtere kaldt vann og vite hva de skal gjøre når de får kuldesjokk. Slikt lærer de ikke i en svømmehall – de må utendørs.
Skaun kommune og NTNU har startet et opplæringsprogram for innvandrere på voksenopplæringen. Poenget er at de, med praksis og teori, skal lære å ferdes i og ved vann.
Forskerne skal finne ut om slike vannkurs hjelper. Hvis resultatene er gode, vil opplegget spres til flere kommuner landet over.
I båt for første gang siden flukten
Ikke alle dristet seg ut i vannet under det første vannkurset i Ånøya, deriblant syriske Rana Al Shathly.
– Senere, smiler hun.
– Det er litt kaldt. Og jeg er ikke klar. Også er det Ramadan, jeg kan ikke svelge vann.
Al Shathly har vært så lite som mulig ved det våte element siden flukten over Middelhavet. Den gamle båten rommet 320 personer, men burde ikke hatt flere enn 100 om bord, ifølge Al Shathly. Høye bølger gjorde ferden til et mareritt.
– Jeg er redd vann. Jeg liker ikke være nær sjøen eller gå i fjæra.
Til tross for manglende deltakelse under vannkurset, nådde Al Shathly en milepæl. For første gang siden båtflukten, satte hun seg i en båt. Denne gangen i en litt ustødig robåt.
Hun innrømmer at hun ble litt redd i starten, men at hun etter hvert følte seg ganske trygg i robåten.
– Skal du lære å svømme nå?
– Nja ... Ja. Nå har jeg lyst til å lære å svømme.