Anton på sykehus
Foto: Privat

Et lite gisp

De opplevde alle småbarnsforeldres mareritt da sønnen Anton (2) satte en skrue fast i halsen og sluttet å puste.

Stjørdal 4. juledag 2016 kl. 20.22:

Maj-Britt Østby hører samboeren rope fra barnas soverom i etasjen under. Hun skjønner med en gang at noe er alvorlig galt. Mens hun ringer 113, løper hun ned trappa.

Ut fra barnerommet kommer pappa Jan Helge Haugen bærende med en gispende gutt i armene.

  • Hør nødsamtalen ved å trykke på teksten nedenfor

113

– Han er blå!
– Ja, har han fått noe i halsen eller?
– Ja!
– Legg ham over og så slår du hardt i ryggen mellom skulderbladene.
– Vi gjør det.

På vei ned trappa har hun allerede fortalt adressen og alderen til sønnen Anton, som nå ikke puster lenger.

Anton (2)

Anton som toåring.

Foto: Privat

Toåringen er blå i ansiktet og spreller. Ambulansen er på vei, men panikken begynner å bre seg. Foreldrene vet at han har noe fast i halsen, men de vet ikke hva.

Pappa Jan Helge gjør alt han kan for å få ut gjenstanden. Han legger Anton fremover på fanget og slår hardt i ryggen. Ingenting skjer. Han snur ham opp ned og dunker videre. Instruksjoner får de fra AMK-operatøren over telefonen som står på høyttaler.

– Prøv å legg ham over hånda di eller over foten din, så slår du hardt med hodet ned, så slår mellom skulderbladene og oppover mot hodet.
– Ja, vi gjør det! Skal vi begynne med munn til munn-metoden eller?
– Er han våken ennå?
– Nei! Han er borte.
– Ja, da legger du ham ned, så tar du hjertekompresjoner.

Barn i 2-årsalderen puster normalt rundt 25 ganger per minutt. Nå har ikke Anton pustet på snart to minutter. Sprellingen stopper opp når han mister bevisstheten. Den blå kroppen blir helt slapp i farens armer og øynene glir igjen. Far og mor ser på hverandre og begge tenker det samme; sønnen kommer til å dø.

Storebror Emil (5) blir vitne til alt. Han skjønner ikke hva som skjer, men ser på foreldrene at det er alvorlig. Han begynner å gråte.

Du tenker på tiden og teller sekunder. Barnet ditt har ikke pustet og timeglasset renner ut.

Maj-Britt Østby

AMK

I andre enden av nødsamtalen sitter en som er trent og drillet på å hjelpe i en akutt situasjon. Hun vet at det er avgjørende om foreldrene kan førstehjelp.

– Hjelpen er alltid litt for langt unna i slike situasjoner. Ting går så fort og situasjonen er så marginal at det trenger ikke å gå bra, sier AMK-operatør Margrethe Svarliaunet.

Her på Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) i Namsos har hun jobbet i ni år.

AMK-operatør Margrethe Svarliaunet i Namsos

AMK-operatør Margrethe Svarliaunet får som oftest ikke vite hvordan det går med dem hun veileder over nødtelefonen 113.

Foto: Kjartan Trana / NRK

– Noen hendelser er mer spesiell enn andre, forteller Svarliaunet.

Kveldsvakta fjerde juledag i fjor er en av arbeidsdagene trebarnsmoren husker best.

– Personlig synes jeg det er de verste hendelsene, når et barn har fått noe i halsen. Tiden går så fort.

Det var et livløst barn vi holdt på med.

Maj-Britt Østby

Gispet

Tilbake i Stjørdal opplever Maj-Britt Østby at alt rundt henne blir borte, men hun er fast bestemt på å ikke gi opp.

Hun fokuserer på arbeidsoppgavene og legger Anton i fanget, tvinger opp den fastlåste munnen hans, gir han noen slag i ryggen og hører et lite åndedrag.

Etter to minutter med førstehjelp har gjenstanden i halsen flyttet seg litt og hun ser at ryggen til sønnen beveger seg.

– Har du gjort det? Puster han?
– Han puster så vidt.
– Ja, kjempebra.
– Ja, han puster, men han puster veldig tungt.
– Hva har han i munnen? Hva har han nedi der?
– En spiker.
– En spiker?!

Utover gulvet ligger det flere små skruer. De tilhører en heisekran som storebroren fikk i julegave noen dager tidligere. Nede på soverommet til brødrene har en uskyldig lek blitt til alvor.

Foreldrene vet det ikke ennå, men skruen har kilt seg fast mellom stemmebåndene til sønnen. Den sitter bom fast og Anton hiver etter pusten.

– Han puster veldig, veldig tungt.
– Puster veldig, veldig tungt.
– Du kan høre pusten hans her nå. (Tung pust og surkling)
– Ikke prøv å putt fingrene i munnen, for da kan dere dytte det lenger ned.
– Bare ligg i ro, Anton. Det går bra.
– To minutter unna nå. Det kommer to ambulanser.

Foreldrenes førstehjelp har gjort at noe luft passerer skruen i halsen. Nå håper de at den holder seg slik.

Maj-Britt blir sittende helt stille med Anton i armene til hjelpen kommer.

– Han puster i hvert fall nå.
– Han puster.
– Ja
– Dere har gjort en kjempejobb.
– Ja, den er her. Nå kommer hjelpa, Anton. Kom igjen.

Ambulansen

Etter åtte og et halvt minutt er ambulansen på plass utenfor familiens hus i Stjørdal. Anton får oksygen, men skruen klarer de ikke å få ut fra toåringens luftrør.

Sirener avbryter julefreden når Anton hastes til sykehus. Sammen med ham i ambulansen sitter mamma. Hun vil at sjåføren skal kjøre fortere.

Hjemme er storebror igjen sammen med pappa. Emil forteller faren at han så lillebroren hadde flere skruer i munnen. Maj-Britt får SMS om dette og forteller det videre til legen.

Operasjon

På St. Olavs hospital blir Anton lagt i narkose slik at legene får fjernet skruen mellom stemmebåndene, men de vet at det kan være flere nede i lungene. De tar røntgen og leter grundig i bronkiene.

Utenfor har foreldrene fått beskjed om at den første skruen er ute, men tiden går og ingen kommer ut fra operasjonssalen. Kan det ligge flere skruer i lungene til Anton?

– Dette er noe jeg håper småbarnsforeldre slipper å oppleve. Det verste var da jeg måtte forlate ham på operasjonsbordet, forteller Maj-Britt Østby.

Endelig – rundt midnatt kommer Anton ut fra operasjonsstua. Legene fant aldri flere skruer.

Anton ligger i dyp søvn, men foreldrene er der

Sønnen ligger i dyp søvn, men foreldrene er der til han våkner neste dag.

Foto: Privat

Eirik Skogvoll er overlege ved St. Olavs hospital og behandlet Anton da han kom inn til akutten i desember i fjor. Han mener foreldrenes innsats var helt avgjørende for at Anton overlevde.

– Dette er alle foreldre og legers mareritt. Når små barn setter noe i halsen er de avhengig av umiddelbar førstehjelp av noen i nærheten, sier Skogvoll.

Hadde Anton vært uten oksygen i et par minutter til, ville hjertet ha stoppet og han kunne fått hjerneskader eller mistet livet.

Eirik Skogvoll er overlege ved St. Olavs hospital og professor i anestesi ved NTNU

Eirik Skogvoll er overlege ved St. Olavs hospital og professor i anestesi ved NTNU.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

Men bare fire av ti nordmenn tør å utføre livreddende førstehjelp i livstruende situasjoner, viser en undersøkelse gjort av Respons Analyse på oppdrag fra Røde Kors.

Av dem som vegrer seg for å gi hjelp, svarer hele åtte av ti at de er redde for å gjøre vondt verre mens halvparten er usikre på hva de skal gjøre.

– Mange er flinke, men ikke alle. Noen kan det grunnleggende, men det er vanskelig å tenke rasjonelt i slike situasjoner. Jeg føler at de som har gått kurs klarer å utføre instruksjoner enklere og bedre, forteller AMK-operatør Margrethe Svarliaunet.

– Det viktigste er å ringe etter hjelp og prøve. Det verste er å ikke gjøre noe.

Skruen

Et halvt år etter hendelsen har Maj-Britt Østby fødselspermisjon fra jobben som politi. Hun er hjemme med sin tredje sønn Syver (8 md.) og har fått god tid til å tenke på det som skjedde.

Hun har tatt vare på flere gjenstander fra sykehusoppholdet. En opprevet supermann-nattdrakt viser at tiden var knapp.

Nattdrakten til Anton

Denne nattdrakten hadde Anton på seg kvelden fjerde juledag.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

Maj-Britt Østby skrur opp lokket på et lite plastglass, ut triller en liten skrue.

– Det er ikke akkurat store tingen, men den satt bom fast i luftrøret hans. I dag havner slike gjenstander i søpla.

Etter den skremmende opplevelsen har Anton snakket mye om det som skjedde. Hvor mye han husker og preges av det, er foreldrene usikre på.

– Da jeg skulle sove litt, så fikk jeg skruen i halsen, forklarer Anton mens han sitter på pappa Jan Helge Haugen sitt fang.

Lekeskrue

Denne skruen satt fast mellom stemmebåndene til Anton. Brødrene hadde klart å løsne skruene fra en lekeheisekran mens de lekte på barnerommet. – Det er nok foreldres verste mareritt, sier Maj-Britt Østby.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

Treåringen

Anton er nå frisk og rask, og har blitt en bestemt treåring. Og det takket være at begge foreldrene har hatt opplæring i førstehjelp gjennom jobb. De visste hvordan man skal reagere i en slik situasjon.

– Jeg har tenkt mange ganger på hva jeg skal gjøre hvis barna mine får noe i halsen, og hvordan. Da tror jeg at du er et steg foran hvis det faktisk skjer, sier Maj-Britt.

Maj-Britt Østby og sønnen Anton (3)

Maj-Britt Østby og sønnen Anton (3) hjemme i stua på Gjevingåsen i Stjørdal.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

I undersøkelsen til Røde Kors svarte over halvparten at de har over tre år gamle førstehjelpskunnskaper, men åtte av ti er positive til å ta førstehjelpskurs dersom det blir obligatorisk gjennom arbeidsplassen. Overlege Eirik Skogvoll mener alle som passer barn må kunne grunnleggende førstehjelp.

– Det er det viktigste av alt, for de er alltid i nærheten. Enten det er småbarnsforeldre, barnehagepersonale eller nære slektninger. Det å få ut fremmedlegemer er utrolig viktig kunnskap, legger han til.

Lykke

Tilbake på AMK-sentralen i Namsos sitter Magrethe Svarliaunet. Som oftest vet hun ikke hvordan det går med dem hun har veiledet over telefon. Denne gangen ringte de henne fra St. Olavs hospital og fortalte om det lykkelige utfallet.

De har alle vært med på å redde Antons liv.

– Det var kjempegodt å høre at det gikk bra denne gangen, sier Svarliaunet.

Det var godt å få støtte og faglige råd underveis, men jeg husker ingenting av det som ble sagt.

Maj-Britt Østby om nødsamtalen
Brødrene Anton (3) og Emil (5)

Anton og storebror Emil er nå uadskillelige og har et nært forhold. – Anton må være sammen med storebroren, og sier hele tiden «Emil’n min», forteller moren.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

Med minstebror Syver på 8 måneder i huset passer hele familien i Stjørdal på at små leker ikke er i nærheten.

– Vi rydder vekk alle små ting og tenker også på hvilke leker vi gir bort til andre, selv om man ikke skal bli overhysterisk, forteller Maj-Britt Østby.

Syver åler seg fremover på gulvet i stua og vil gjerne være med å leke sammen med brødrene. Han strekker seg etter en lekebil fra kurven, men får streng beskjed hos eldstemann Emil.

– Nei, den kan du få i halsen.