– Her skulle det vært et betonggulv, men det er bare sand å se.
Rektor David Ocansey står i ruinene av det som en gang var barneskolen i landsbyen Totope, ved kysten av Ghana.
Han peker oppgitt mot den nakne veggen der tavlen en gang hang. Nå er det bare et skall igjen av skolebygningen. Sanden har overtatt klasserommene.
– Det er sjøen som graver vekk kystlinjen vår, og driver sanden inn over land, forklarer rektoren.
Han forteller at det en gang var flere kilometer med dyrket mark mellom havet og skolen. Nå er det bare få meter mellom ruinene han står i og bølgene som slår mot stranden.
– Det har gått mye fortere de siste årene. Jeg mener det skyldes klimaendringene, sier han.
Feiekost som våpen
I morgengryet går barna på rekke og rad til skolen, med feiekoster i hendene. Hver dag koster de sand fra skolegården vekk fra den nye skolebygningen. Det er dette skolebarna kan bidra med, i kampen mot en farlig fiende.
Den nye skolen er bygget rett bak ruinene av den gamle. Myndighetene har laget en sanddyne for å beskytte bygningen, men rektoren mener det ikke er nok.
– Sanden fortsetter å trenge inn overalt, forteller Ocansey.
Han er ikke alene om å være bekymret. Langs hele kysten av Vest-Afrika, fra Mauritania til Gabon, fører erosjon til at hjem, skoler og kokosplantasjer blir ødelagt. Millionbyer som Accra og Lagos, er også truet av erosjon og flom.
I snitt forsvinner over en meter av denne kystlinjen hvert år. Enkelte steder har strandlinjen forskjøvet seg med flere hundre meter i løpet av kun ett år.
Utviklingen går raskere der mangroveskog fjernes. Skogen har virket som en buffer, og beskyttet landområdene fra havets krefter.
Moderniseringen får også noe av skylden. Bygging av demninger og havneanlegg, fører til at jordmasser som vanligvis tilføres kysten, aldri når så langt.
Forskere advarer også mot at klimaendringer øker erosjonen. De peker på at havet stiger, og at mer ekstremvær fører til at bølgene graver seg raskere inn i landmassene.
Avhengig av kysten
I landsbyen Totope er de avhengig av inntekten fra fisket, og av å bo i nærheten av sjøen, men erosjon truer livsgrunnlaget deres.
Fiskebåtene duver i bølgene. Fiskerne stuper fra ripa og svømmer inn til stranden. Sammen drar de dagens fangst i havn.
Kvinnene kommer gående i det gylne morgenlyset med tomme, flettede kurver på hodet. Kurvene skal fylles med fisk, og bæres den lange veien til markedet.
– Det er en tøff jobb, men vi klarer det, sier Anita Obedi, mens hun løfter den fulle kurven opp med sterke hender.
Landsbyen ligger mellom havet og lagunen, på en stripe av land som blir smalere for hver dag.
Over 30 prosent av innbyggerne i Vest-Afrika bor langs kysten.
Professor Kwasi Appeaning Addo ved Universitet i Ghana sier til Foreign Policy at erosjonen er en tidsbombe.
– I Vest-Afrika er all infrastruktur og økonomisk aktivitet sentrert rundt kystområdene. Når havet fortsetter å stige, truer det våre inntektskilder og vår eksistens, sier han.
I april i år vedtok Verdensbanken å bidra med 210 millioner dollar til å finansiere prosjekter som skal beskytte lokalsamfunn langs kysten av Vest-Afrika, mot erosjon.
Planen er å gjennomføre tiltak som bygging av sanddyner, gjenoppretting av mangroveskog og etterfylling av sand på strender.
Barndomshjemmet begraves i sand
– Dette var soverommet til moren min. Det er trist å se det slik.
David Larweh Puplampu kryper inn gjennom døra til det som en gang var barndomshjemmet. Nå er det fylt av sand. Kun noe av veggene står igjen.
– Når jeg står her i det som var soverommet til mor, tenker jeg på livet slik det var, sier han og blir fjern i blikket.
Han frykter at ruinene av barndomshjemmet snart vil forsvinne.
– Sju av nabohusene ligger allerede under sanden. Vi har blitt et hjemløst folk, sier Puplampu.
Den eldre mannen er født og oppvokst her. Han kan ikke se for seg et annet liv.
– Jeg liker sjøbrisen, sier han og smiler mens han nyter en tallerken med bønner og stekte kokebananer.
Hverdagslivet går på et vis sin vante gang. Barna leker med selvlagede fiskebåter i sanden. Geitene leter forgjeves etter mat.
– Litt etter litt vil landsbyen vår bli dekket av sand og tatt av sjøen. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss, sier han.