Heltene som skys som pesten

– Når jeg kommer hjem fra jobb, orker jeg ikke å gjøre noe annet enn å se på dårlig TV. Jeg så akkurat alle Bridget Jones-filmene! Men jeg orker ikke gjøre noe annet. Jeg er bare utslitt.

Dawn (43) har jobbet som intensivsykepleier i New York i 13 år. For to uker siden fikk hun sin første pasient med covid-19. Nå jobber hun bare med koronasmittede. Hun og kollegene står midt i den verste helsekrisen i moderne tid.

Fuglesang og sirener

Det er egentlig den fineste tiden på året. Våren. Tiden da alt våkner til liv igjen etter å ha ligget i dvale gjennom en lang vinter.

Men det er lite som vitner om liv og glade vårdager.

– Det er den vakreste tida på året i New York. Det er så stille her nå, vi blir oppmerksomme på all fuglesangen. Fuglesang og ambulansesirener er de eneste lydene vi hører.

Som helsearbeider får Dawn og kollegene applaus fra balkonger og vinduer i New York hver kveld klokka 19. Men når de går på gata i sykehusuniform, krysser fremmede veien for å unngå dem. Ingen venner tør møte dem, mange av legene og sykepleierne har flyttet fra familiene sine og bor alene, for ikke å smitte sine kjære. I Italia var sykehusene sentrale smittekilder.

– Vennene mine legger hilsener og kaker utenfor døra mi, men de tør ikke hilse på meg. Folk krysser gaten hvis de ser en sykepleier eller lege. Jeg forstår hvorfor, men det er ensomt.

Hvordan håndterer dere situasjonen?

– Alle gjør det på sin måte. Noen trekker seg helt inn i seg selv og er stille, mens andre er avhengig av nyhetsfeeden hele døgnet. Noen klarer å slappe av og vi prøver å se humoren i det hele. En av kollegene mine, en bitter homofil fyr som snakker som en gammel sur dame, tok et dypt pust og sa han gjerne vil ha covid-19 for å gå ned i vekt. Selv drikker jeg vin.

På sykehuset der Dawn jobber er likhuset allerede fullt. De har fått ekstra lastebiler med kjøling for alle som dør. Nasjonalgarden er i ferd med å bygge et provisorisk likhus like ved. Smitten sprer seg raskt i den tettbygde storbyen.

Der USA ser toppen av korona-isfjellet, begynner Spanias helsevesenet å kollapse.

Spania: Messehaller blir sykehus

Tapasbarene er lukket. Turistene er borte. Madrids vanligvis yrende gateliv har stilnet.

Nesten alt er stengt. Bortsett fra sykehusene.

Spania er et av landene som er hardest rammet av koronaviruset og har flest døde etter Italia. Over 12.000 mennesker er omkommet.

– Det er skremmende, sier den 24 år gamle sykepleieren Gema Barranco De Dios til NRK.

Den store messehallen i Madrid er nå omgjort til et provisorisk sykehus. Der jobber Gema og hun føler på presset.

– Det er et stort ansvar å jobbe i helsevesenet nå. Alle stoler på deg. Du kan ikke svikte dem, sier Gema.

Forrige gang messehallen Ifema ble tatt i bruk av helsemyndighetene, var under terrorangrepet i 2004. Da ble den brukt som likhus.

Nå er hallen på 10.000 kvadratmeter blitt Spanias største sykehus med 1300 senger. Pasientene ligger på senger på rekke og rad i den enorme hallen. Mange har de viktigste eiendelene i en plastpose bak senga. Noen er over 90 år, andre er i 20-årene.

Det ser ut som et feltsykehus, og flere helsearbeidere i landet omtaler kampen mot koronaviruset som «vår generasjons krig».

Men det er ikke soldater som står i frontlinjen. Det er Gema og hennes kollegaer verden rundt.

– Du må gjøre ditt ytterste hele tida. Nå er helsearbeidere en av de viktigste yrkesgruppene i landet, sier Gema.

Isolerer seg fra familien

Det er en krevende jobb. Helsevesenet er i ferd med å kollapse. Mange leger og sykepleiere har knapt tid til å gå på do. Det er stor mangel på beskyttelsesutstyr og Spania er et av landene hvor flest helsearbeidere er smittet. Over 10.000 har fått påvist sykdommen, ifølge myndighetene.

– Det er krisen i landet mitt og resten av verden som bekymrer meg mest. I tillegg er det familie og venner som er syke. Følelsesmessig er det veldig vanskelig, sier 24-åringen, som allerede har seks venner som er smittet av korona.

– Når jeg kommer hjem, er jeg så mentalt utslitt at jeg gråter. Det eneste stedet jeg kan gjøre det, er hjemme. På jobben må jeg være rolig og vise at kampen fortsetter til dette er over, sier Gema, som bor sammen med broren og foreldrene.

Faren er 64 år, har kroniske sykdommer og er i risikogruppen. Derfor må Gema unngå direkte kontakt med familien så mye som mulig når hun er hjemme.

– Jeg er mest mulig alene på rommet mitt og vi unngår all fysisk kontakt. Det vi frykter mest, er ikke selv å bli syke. Det er å komme hjem og smitte familien, sier Gema.

Frankrike: Vi er snart oversvømt

Verden er full av helter, og bildet er det samme, uansett hvor du snur deg.

– Vi er i ferd med å bli oversvømt. Det er flere og flere syke. Nå står vi midt i det. Vi er fylt til bristepunktet.

Guillaume Lebreton jobber som hjertekirurg på Frankrikes største sykehus, Hopital de La Pitié-Salpêtrière i Paris. Det er ett av rundt 30 sykehus i den franske hovedstaden. Nå er alle operasjoner som kan utsettes satt på vent. For å sørge for å holde noen senger klare til nye pasienter, er allerede innlagte pasienter blitt sendt med tog til andre deler av landet, der det er færre syke. Eller til Tyskland, der de har kapasitet ved flere sykehus.

– Vi har mange syke pasienter, men vi har snart ikke nok senger. I begynnelsen var vi ganske optimistiske, «vi skulle organisere oss bedre enn italienerne» tenkte vi. «Vi kommer sikkert ikke til å få de samme problemene», men så i løpet av noen få dager endret det seg, sukker Lebreton på telefonen når NRK ringer ham i Paris.

Bruker timer på å snu pasienter

Det store sykehuset har over 2000 sengeplasser spredt i rundt 90 forskjellige bygninger. Nå er driften lagt om, og nye team er satt sammen. Så å si alle jobber med Covid-19-pasientene nå. Og herregud så fort folk blir syke.

– I begynnelsen har de litt feber. Vi gir dem litt ekstra oksygen og så ser det gjerne ut som det skal gå litt bedre. Men den sjette eller sjuende dagen hender det at det blir brutalt alvorlig. Plutselig må de intuberes og få pustehjelp.

Siden de operer færre nå, har sykehuset satt sammen team som blant annet jobber med å snu pasienter. De må legges på magen slik at de lettere får puste og snus en gang iblant så de ikke får liggesår. Det er en komplisert oppgave fordi pasientene er koblet til forskjellige maskiner. Fem til sju leger og sykepleiere må til for å få jobbe forsvarlig gjort.

– Vi bruker flere timer hver dag bare på å gå og snu pasienter, sier Lebreton.

Som i USA og i Spania, opplever også Frankrike at de ansatte på sykehuset blir smittet.

– Det stresser meg. Plutselig er det enda en som tester positivt, som blir tungpustet og får feber og må holde seg hjemme. Så vi blir også berørt og blir jeg blir bekymret.

Dødstallene er «krigstall»

Sykehuset er et av de største i Europa og de har hatt et stort lager med beskyttelsesutstyr. Men nå begynner det å bli tomt i hyllene.

– Vi har kanskje hatt mer enn mange andre sykehus. Men nå mangler vi masker, rensesprit, beskyttelsestøy, og jeg frykter vi snart er tomme for visse medikamenter.

– Jeg har aldri vært med på noe lignende. Vi jobber ikke med noe annet for tiden. Jeg er veldig bekymret. Vi trodde ikke det kunne bli så ille. Denne uka døde det 500 på ett døgn. Det er krigstall, det er helt syke tall.

Lebreton beklager at han er pessimistisk, men sier han frykter at det kan bli like ille i Norge. Han avslutter med en advarsel:

– En delvis karantene, slik dere har i Norge, det holder ikke. Man må sørge for at alle holder seg inne. Man må kutte all kontakt, men familie og alt. Det kan ikke gjøres halvveis. Der er det helt svart/hvitt.

Libanon: Sterk i stormen

Hver morgen når hun går til jobb, tenker den libanesiske legen Soha Fakhreldine på hvordan hun skal holde seg sterk den dagen. Ikke bare fysisk sterk, men også moralsk sterk.

– Det er vår plikt for pasientene som har tillit til oss, og som håper på det beste ut fra det vi gjør. Og tro meg: mange ganger er det pasientene selv som inspirerer og viser legen hvordan man er sterk midt i stormen.

Den siste måneden har en ny type pasienter kommet til intensivavdelingen i fjerde etasje på Rafiq Hariri-sykehuset i byen, der Fakhreldine er på jobb seks dager i uken. Universitetssykehuset er det første som tok imot Covid19-pasienter i Libanon, og Fakhreldine arbeidsdag er svært annerledes nå enn det den var for bare en måned siden. Det er andre forholdsregler å ta for å forhindre smitte. Det er en annen type – og ofte mer redde – pasienter.

– Jeg ser til pasientene daglig, og forsøker å gi dem forsikringer og informasjon så de forstår situasjonen sin. Mange av pasientene er deprimerte og trenger ekstra omsorg, sier hun.

– Det vanskeligste er når vi har veldig alvorlige tilfeller der alle behandlingsformer har vært begrensede og ikke vært effektive.

Mareritt om smitte

Selv nettene har vært annerledes for Fakhreldine siden koronaviruset kom til Libanon.

– Jeg har begynt å ha mareritt om at familien, søskenbarn og venner er smittet av Covid-19 og at de smitter meg. Jeg har også grått mye om natten, spesielt etter det italienske scenarioet – det var veldig vanskelig å se. Jeg har hatt mareritt om at det scenarioet en dag skal komme til Libanon.

Libanon var tidlig ute med å ta kraftige grep for å forhindre smitte. Skolene ble stengt allerede i slutten av februar. De siste tre ukene har hovedstadens gater ligget øde, forlatte etter et portforbud. Alle innbyggere skal holde seg hjemme, og hæren er blitt sendt ut i gatene for å passe på at portforbudet overholdes.

Fakhreldine tror at de kraftige sosiale tiltakene har virket: det er færre pasienter som blir innlagt på intensivavdelingen etter at portforbudet ble iverksatt, sier hun. De offisielle sykdomstallene i landet er relativt lave: 508 bekreftede smittede og 17 døde. Men mørketallene er trolig store, testkapasiteten begrenset.

Redde

Venner og familie støtter Fakhreldine, er stolte av jobben hun gjør. Men en del er også redde for henne, at hun skal bli smittet, at hun skal smitte dem.

– Så jeg holder meg for meg selv i sykehushybelen min, og møter ingen. Jeg har ikke sett familien min på 25 dager.

– Min frykt for å bli smittet er en normal menneskelig følelse. Men det vil ikke hindre meg i å gjøre jobben min, i å være på frontlinjen i å forsvare landet mitt. Det er det betyr å være lege.

Skriver ut sovetabletter

Tilbake i New York, der det bare blir verre. Der er det ingen som føler seg trygge, for de har sett hva som har skjedd i Italia, Frankrike, Spania og resten av verden. Det er en skrikende mangel på utstyr, både for helsearbeidere og pasienter.

– Vi er ikke trygge. Vi vet at utstyret vårt ikke er bra nok. Vi jobber med syke pasienter, men har ikke nok munnbind. Vi vet vi bruker de vi har for lenge, men vi har ikke noe valg, sier Dawn, som tror dette kommer til å prege kollegaene hennes i lang tid.

– Noen av oss har allerede tegn på posttraumatisk stressyndrom.

Selv sliter hun med å få sove. Heldigvis har hun har en hund og en hjelpsom veterinær.

– Veterinæren min skriver ut sovetabletter til meg! De er offisielt til hunden min, for tordenvær, står det på resepten. De ble overrasket på apoteket, men ga meg sovepillene, ler Dawn.

Hva håper du på nå?

– At jeg ikke mister noen jeg er glad i. Verden kommer ikke til å bli den samme etter dette. Jeg håper bare vi lærer noe.