I Ghana danser kistebærerne med de døde

Kisten med den døde, gamle damen løftes opp av fire veltrente menn med rosa tversoversløyfer. Det som så skjer, ville aldri blitt godtatt i et norsk kapell.

Heftige afrorytmer pumper ut av høytalerne. Kistebærerne danser bortover gaten med kisten på skuldrene.

Femtemann danser foran, med duvende hofter og trente trinn. Begravelsesfølget klapper og synger med.

– Vi gir den døde en siste dans. Det er vår måte å hedre den som har gått bort på, sier kistebæreren Alfred Nii Commey Armah. Svetten renner.

Gradestokken viser 29 pluss, men det virker varemere i fuktigheten fra Atlanterhavet.

Dansen avsluttes ikke før kistebærerne bøyer seg ned, og klapper i takt mens de legger seg ned på bakken. Kisten vibrerer på fire mager.

Festen

I Ghana er begravelsene ofte en større begivenhet enn et bryllup. Begravelsen varer i fire dager. Gravfølget skifter antrekk etter hvor i ritualet man er.

Selve festen er en stor sosial begivenhet. Det flørtes og drikkes. Kontakter knyttes.

– Å begrave den døde er langt fra er det viktigste, sier norske Hilde Opoku. Hun bor og arbeider i hovedstaden Accra.

– Skal du opp og fram i dette landet bør du innom to-tre begravelser i løpet av helgen, sier hun.

Slekt og venner kommer langveisfra. Vertskapet serverer mat og drikke. Ofte leier de inn et orkester eller en DJ. Opoku sier at begravelsene også er viktig for den lokale økonomien.

– Tenk på alt som skal på plass av catering, overnatting, suvernirer med den dødes bilde og navn på, spesialsydde klær og innleide gråtekoner, sier hun.

Begravelsesagent Gabriel Tetteh forteller at folk bruker stadig mer penger på begravelsene. Han sier at prislappen fort kan komme på 30 000 kroner, og at fattige ber familien om hjelp, eller tar opp lån.

– I Ghana mener vi at den døde fortjener en skikkelig fest, sier Tetteh.

«Den siste brudekjole»

Begravelsen er ikke bare en fest, den er også en videreføring av gamle ritualer og tradisjoner.

I døgnet før kistebærerne byr opp til dans, våker slektningene over den døde. NRK ble invitert inn.

På sengen ligger den døde kvinnen. Hun ble 84 år.

Den gamle damen er nysminket og stivpyntet i det som kalles «den siste brudekjole», et hvitt, langt antrekk, med bølgende skjørt.

Rundt sengen står flere hvitkledde kvinner, og en mann med hatt med sølvpaljetter.

Veggene er kledd med blonder og blinkende lys.

– Mange gruer seg for å se den døde, så vi pynter rommet for at det ikke skal være så vanskelig å gå inn der, forteller Ebenezer Laryea som er barnebarnet til den avdøde kvinnen.

Han sier han var den som stod bestemoren nærmest, som fulgte henne til legen, som tok seg av henne.

– Jeg er lei meg for at hun har gått bort, men rådene hun ga meg skal jeg ta med meg videre i livet, sier han.

Ved sengen står en kvinnelig slektning og vifter med en pengeseddel:

– Del disse pengene med alle du møter på din vei og ta vare på resten. Kjøp mat og vann for beløpet, sier hun, mens hun legger seddelen ved siden av liket.

Laryea forteller at dette ritualet er tradisjonelt ment som en hjelp til å finansiere transporten til det hinsidige.

Så blir NRK vennlig vist ut av rommet, mens den døde kvinnen legges i kisten av polert tre.

Denne kisten minner om de som brukes i norske begravelser, men i andre begravelser i Ghana er kisten i seg selv en attraksjon.

Fantasikister

– Jeg lager denne kisten til en eiendomsmogul. Familien ville at kisten skulle se ut som et hus.

Snekker Reginald Anang jobber konsentrert med en to meter lang kopi av et hus. Han har et enkelt verksted i en bakgård i kystbyen Teshie.

Her viderefører 24-åringen en stolt håndverks-tradisjon fra sin farfar. Anang lager såkalte «fantasy coffins», fantasikister. Det er bare fantasien som setter grenser.

– I denne ananas-kisten skal en bonde begrves. Dette er en sko til en tidligere fotballspiller, og her er en gitar til en musiker, sier Anang.

Tradisjonelt ble kistene laget slik i troen på at deres kjære fortsatte med sine yrker også i livet etter døden. Nå er det mer en siste honnør for jobben de gjorde.

Anang peker på en påkostet utgave med vinger og ørnehode, malt i gull, laget for et familieoverhode. Kistresnekkeren smiler og sier at kistene hans bringer glede inn i sorgen.

– Synet av mine storslåtte kister mildner sorgen, sier han.

Ghaneserne begynte ikke med slike fantasikister før på 1960-tallet, men tradisjonen har røtter langt tilbake i tid fra større deler av Vest-Afrika. Døde høvdinger ble båret til begravelsen på forseggjorte plattinger, gjerne formet som dyr eller fugler.

Snekkeren Anang vet hva han ønsker seg til sin egen begravelse:

– En kiste formet som en hammer, sier han og smiler.

På kirkegården

Rundt 70 prosent av befolkningen i Ghana er kristne. Vi følger dansen med kisten til nærmeste kirke.

Seremonien her minner om en norsk minnstund, med taler og sang. Deretter går ferden til kirkegården. Graverne kaster jord på kisten, mens et hornorkester passerer rett ved med et annet begravelsesfølge.

– Dette er det tyngste øyeblikket, sier barnebarnet. Sorgen setter seg i ansiktet til Ebenezer Laryea. Øynene blir fuktige av tårer.

Han står alene igjen ved graven. Kisten dekkes av jord. Så finner han fram mobiltelefonen, og haster videre. Festen venter.