– Denne uka har vært absolutt preget av at Thorvald er borte, at han er død. Det var en veldig spesiell uke fordi det var et viktig toppmøte i Nato som jeg visste at Thorvald ville at jeg skulle gjennomføre.
Og så rakk jeg hjem til ham etter møtet torsdag kveld og fikk snakket med ham og tatt farvel. Og så døde han morgenen etterpå.
– Hvordan var det å gjennomføre det toppmøtet og få det i havn samtidig som du visste at han lå for døden?
– Det var en ekstra belastning, men det som gjorde det mulig å håndtere det NATO-møtet samtidig som Thorvald var syk, det var først og fremst at jeg visste at søsteren min Camilla og resten av familien var hjemme i Oslo rundt Thorvald, Anja og barnebarna var der.
– Men jeg opplevde at han ventet på meg og holdt ut til jeg kom hjem. Så hadde vi vår siste veldig fine samtale den kvelden.
De siste timene
– Hva var det siste du sa?
– Det var godt natt, fordi jeg var der til han la seg, da han lå i senga og skulle sove. Jeg kysset ham på pannen og sa god natt, og så dro jeg hjem. Så kom jeg tilbake morgenen etterpå, og han døde da med hele familien rundt seg.
– Han døde jo i stua i Mogens Thorsens gate, der han hadde bodd i veldig mange år, med verandadørene oppe og han så ut over Oslofjorden og ut mot verden og med familien rundt seg. Han døde med dørene oppe og med utsikt over Oslofjorden og den store verden. Hvis man først skal dø, tror jeg ikke det er noen bedre måte å dø på enn den måten Thorvald døde på.
Ville dø hjemme
– Han sa jo at han ville dø hjemme. Han var ordentlig syk i en veldig kort periode, hadde ikke smerter og var helt klar. Han var veldig glad for at alle var rundt ham, alle han var glad i, og at han fikk være der hjemme og se ut over den fantastiske utsikten fra leiligheten og ut i den store verden.
– Når var det du ble klar over at han var så syk?
– Det skjønte jeg de siste par-tre ukene. Det var et kortvarig sykeleie. Han var 87 år gammel. Han hadde hatt en kreftsvulst som var operert for en del år siden, det var vellykket. Men så kom det tilbake nå i vår, og da gikk det raskt.
Barndom full av kjærlighet
– Hvordan var barndommen med Thorvald?
– Jeg hadde en fantastisk barndom, ikke minst takket være Thorvald. Han mente at man ikke kunne gi barna for mye kjærlighet, for mye oppmerksomhet og for mye selvtillit. Han mente at det var så mye vrient og vanskelig der ute i verden, så hjemme skulle det være hemningsløst med kjærlighet og varme.
– Han var en veldig god forteller, han fortalte eventyr og skrøner. Men de skled etter hvert over i fortellinger om virkeligheten. Det var litt uklart for meg om Israels Golda Meir, som var statsminister på 1960-tallet, om hun var en virkelig person eller en eventyrperson.
– Han fortalte om krigen så godt at jeg nærmest trodde jeg hadde opplevd krigen i Norge. Han formidlet storpolitiske begivenheter som eventyr for barn.
Mye reising, men lite borte
– Han hadde jo en travel karriere mens du vokste opp. Hvordan kombinerte han den med å være til stede som far?
– Det er mange barn som opplever at foreldrene jobber mye og reiser mye, og det gjorde mine foreldre. Men han var veldig til stede når han var til stede, og jeg opplevde ikke at han var mye borte, selv om han beviselig var mye ute og reiste.
Far Thorvald passet på
– Så var han en du alltid kunne komme til og få råd hos?
– Ja altså, Thorvald var der alltid, han var der hele livet. Han var der selvfølgelig når jeg var barn og bodde hjemme, men han passet jo på meg etterpå også. Han ringte jo hele tiden for å passe på at jeg hadde sykkelhjelm, at vi hadde brannvarslere, at vi hadde nok livvester i båtene.
– Han tok oss i å jukse litt skjønner du, at vi hadde brannvarslere, men at de ikke var skrudd opp eller at batteriene ikke var på plass. Så etter hvert måtte jeg da trykke på den brannvarsleren for å vise at den virket og sende bilder av at jeg hadde på meg svømmevest.
– Dette kom jo også mere med årene, for jeg husker at jeg som barn aldri syklet med hjelm. Men rundt tjue, når jeg hadde flyttet hjemmefra, da måtte jeg bruke hjelm. Ikke minst fordi Thorvald sjekket at jeg gjorde det. Han ble mer og mer en «hønefar».
Mye på telefonen
– Han var god til veldig mye, ikke minst på telefonen. Vi snakket sammen så godt som hver dag, også her i Brussel. Noen ganger snakket vi om alvorlige ting, om sikkerhetspolitikk og Nato. Han trodde veldig på internasjonale institusjoner. Men vi snakket også veldig mye om hverdagslige ting, hvordan været var i Oslo, om hva han hadde spist til middag og sånne ting.
– Poenget var at han hørte på stemmen min om jeg hadde det bra, eller om jeg hadde det ikke bra. Så jeg kunne ikke si at jeg hadde det bra hvis jeg ikke hadde det bra, fordi det ble avslørt med en gang. Han var veldig god til å lese mennesker, til å lese meg, bare ved å høre stemmen min på telefonen.
– Thorvald var lei seg mot slutten
– Jeg opplevde jo at jeg etter hvert også leste han ganske bra, ikke minst da han begynte å bli syk. Selv om han sa at han hadde det bra, så hørte jeg at han etter hvert ikke hadde det så bra og begynte å bli lei seg.
– Jeg kjenner ikke et menneske som har så mye glede i seg som Thorvald, er så optimistisk, uansett hvor vanskelig verden er og livet er, sier Jens Stoltenberg og snakker et øyeblikk i nåtidsform, som om faren fortsatt var i live.
– Men de siste ukene så var også Thorvald lei seg, fordi han forstod at det livet han var så glad i gikk mot slutten.
– Ville ikke dø
– Han ville ikke dø?
– Nei, han sa jo at han hadde levd et langt og innholdsrikt og fantastisk liv, men nettopp derfor så ville han så gjerne leve enda mer. Han hadde et veldig fint liv med Anja, den nye kjæresten sin, med barn og barnebarn.
– Han reiste rundt i Norge og holdt taler og levde et veldig aktivt liv helt til det siste. Han holdt 1. mai tale på Eidsvoll, og det syntes han var helt storslått. Jeg tror forsamlingen syntes det var fint, men han syntes det var kjempefint.
– Det at det var så mye opplevelser helt til det siste, gjorde at han selvfølgelig ville leve lenger.
Samarbeidet om bok
– Og i 2012 lanserte dere boka «Samtaler» sammen. Hvordan var det å samarbeide far og sønn?
– Nei, det var fint det. Thorvald og jeg var på mange måter like. Vi trodde på de samme politiske verdiene. Thorvald var en mer og mer engasjert sosialdemokrat jo eldre han ble. Men vi var også ganske forskjellige.
– Fram til da hadde jo han drevet med internasjonal politikk og rus. Han hadde bak seg et lang liv med sikkerhetspolitikk i FN, Nato og slike ting. Mens jeg hadde drevet innenrikspolitikk, med økonomi, pensjon og litt klima.
– Men vi fant sammen i troen på kompromisset, at noe av det fineste som finnes er å komme fram til løsninger som forener, som balanserer ulike hensyn mot hverandre. Det var Thorvald en mester i å gjøre. Jeg kommer aldri til å bli som han, men jeg har i hvert fall latt meg inspirere av det han har stått for.
– Kranglet aldri
– Jeg kan aldri husket at jeg har kranglet med han. Jeg kan knapt huske at han var streng mot meg som barn.
– Men vi var nok uenige noen ganger. Han var nok enn større idealist enn jeg er. Han mente kanskje enda mer at en skulle gi penger til alle gode formål, mens jeg mener at en må passe på og holde igjen og sånn.
– Hva er ditt sterkeste barndomsminne etter ham?
– Jeg har så mange gode barndomsminner, men det jeg kanskje husker aller best, er når jeg var dødssyk, på et sykehus i Beograd i Jugoslavia. Jeg hadde fått stafylokokker, fordi Karin (moren, journ.anm.) hadde vært i en trafikkulykke hvor hun ble veldig alvorlig skadd.
– Jeg var dødssyk på dette sykehuset, og Thorvald ga meg blod. Han lå i sengen ved siden av, og han satt ved sengen min i flere døgn og passet på at vi bare brukte engangssprøyter, som han hadde skaffet fra Norge. Jeg tror at det bidro til at jeg lever i dag.
– Han lærte meg å lese
– Så lærte han deg å lese?
– Ja, han lærte meg å lese. Jeg gikk på Steinerskolen. Det er en fantastisk skole, de mente at jeg var et kunstnerbarn, jeg var veldig god med farger og med eurytmi – det er sånn at du danser bokstaver. Det var det jeg var opptatt av, mens lese og skrive, det var noe som ikke hastet.
– Når jeg gikk i fjerde klasse, begynte Thorvald å lure på om jeg snart skulle lese. Men læreren sa at det hastet ikke, fordi jeg var så god på farger og eurytmi. Da begynte Thorvald å lære meg å lese. Jeg leste bare én linje, så leste han resten av kapittelet. Etter hvert så leste jeg én side og han resten av kapittelet.
– Men da var jeg allerede ganske gammel, og den første boka jeg leste ordentlig var «Det vil helst gå godt» av Max Manus om sabotasjeaksjonen i Oslo. Etterpå gikk vi rundt på Fillipstad, på Honnørbrygga, og så der Max Manus hadde sprengt skip og båter.
– Ingen Thorvald å ringe
– Hvordan blir det å ikke kunne ringe til ham lenger?
– Det blir et enormt tomrom, et stort savn. Men det er jo livets gang, alle opplever at foreldre dør. Jeg visste at det kom til å skje på et tidspunkt. Likevel har jeg vært overraskende lite forberedt på det. En ting er å vite det med hodet, en annen ting er å forstå det med hjertet og hele seg at «nå er ikke Thorvald der lenger».
– Jeg ringte han ofte fra bil. Nå sitter jeg i bilen og tar meg i å se på telefonen og tenke at «nå er det på tide å ringe Thorvald», og så er det ikke noen Thorvald å ringe.
– Hvem ringer du da?
– Nei, det er ingen som kan fylle det tomrommet, så da kan det hende jeg ringer en jobbtelefon mer. Så snakker jeg selvfølgelig med søsteren min, Camilla og med familien. Men det er en annen type samtaler.
Setter pris på omtalen
– Hvordan er det å lese alt det pene som er skrevet om faren din i dagene etter hans død?
– Det er bare hyggelig. Jeg synes det er hyggelig, men jeg er helt sikker på at Thorvald ville ha syntes det var fantastisk hyggelig. Han satte veldig stor pris på all den takknemligheten, all den oppmerksomheten som ble uttrykt til Karin da hun gikk bort, som likestillingsforkjemper og den kvinnen hun var.
– Han var veldig glad for alt det positive som ble sagt og skrevet om Nini da hun døde, og jeg er helt sikker på at han ville satt pris på alle de godordene han får nå.
Rart å komme etter Thorvald
– Jeg reiser rundt i verden og treffer mennesker som har drukket kaffe med Thorvald, vært sammen med Thorvald og fått klemmer av Thorvald. De husker Thorvald.
– Og det er jo alt fra presidenter og regjeringssjefer til de som serverer kaffen, som Thorvald har tullet med, flørtet med og som husker Thorvald. Det er jo litt rart å komme etter Thorvald, for de synes nok det er hyggelig å treffe meg, men de savner Thorvald, og ofte så sier de at de skulle ønske Thorvald var her.
– Har du følt at det er store sko å fylle?
– Ja, men jeg har ikke følt det som noe vanskelig. Jeg har tvert imot bare følt det som hyggelig. Jeg har aldri kunnet kopiere Thorvald, jeg må være meg. Når jeg kommer rundt og treffer fantastiske mennesker som husker Thorvald, så er det bare en glede, enten det er i Pentagon i Washington DC, eller det er på et fylkesårsmøte i Arbeiderpartiet. Noen av dem som serverer kaffen, eller noen av de damene der som han dansa med om kvelden.
– De sier «det er fantastisk å danse med deg, Jens, men det var enda hyggeligere å danse med Thorvald i 1985». Det er bare hyggelig.
Vil ikke kopiere faren
– Du har jo også fått ros for hvordan du taklet Donald Trump på Nato-toppmøtet. Det betyr vel at det bor «litt Thorvald» i deg også?
– Han er min far, og jeg er hans sønn. Jeg har helt sikkert lært mye av han, mer enn det jeg er klar over. Men igjen, han er ett menneske, jeg er et annet menneske. Jeg kommer aldri til å prøve å bli Thorvald.
– Du har snart sommerferie, hvordan blir den første sommeren etter Thorvald?
– Det blir å føle på tomrommet og det savnet. Og så er det veldig mye trøst i det at så mange viser omsorg og trøster. Akkurat nå er det ikke noen ulempe å være offentlig person, fordi det er så mange som gir uttrykk for medfølelse. Det er bare hyggelig.
– Så vet jeg at jeg er ikke den eneste som har mistet sin far. Det er en del av livets gang, og da må man leve med det.
- LES MER: Thorvald Stoltenberg er død