Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Norsk gullrush sett fra utlandet

BERLIN (NRK): «Hvorfor slår Norge oss?». Denne meldingen tikker inn fra min tyske nabo i Berlin, en morgen i februar. Etterfulgt av et vennskapelig «haha».

Vinter-OL. Olympiske leker i Pyeongchang 2018. Langrenn kvinner

Marit Bjørgen ble historisk da hun vant 30-kilometeren i Pyeongchang. Hun sikret seg til sammen to gull-, en sølv- og to bronsemedaljer under OL, og ble dermed den utøveren som har flest medaljer i vinter-OL.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Vi er midt i vinter-OL. Norske idrettsutøvere gjør storeslem i Pyeongchang. Og det er deilig å være norsk i Tyskland, sole seg i medaljeglansen og den positive oppmerksomheten. Og som nordmenn flest: like godt ta store deler av æren for seierne selv. Det selv om man personlig overhodet ikke har hatt noe med innsatsen å gjøre, er langt unna, og går på bar asfalt her i Berlin.

For det at vi vinner så mye, det har vel ikke bare med utøvernes egen utrettelige innsats, nitide trening gjennom mange år og forsaking av alt annet å gjøre? Har det vel?

Det har vel også noe med det enkle faktum at vi rett og slett er nordmenn? Har det ikke?

At man kan bli litt middels ko-ko og romantiserende over eget hjemland, når man bare bor lenge nok i utlandet, er ikke noe nytt.

OLYMPICS-2018-XCTY-TSPR/

Johannes Høsflot Klæbo (t.v.) tok med seg tre gullmedaljer før han reiste hjem fra Sør-Korea. Lagsprinten i langrenn vant han sammen med Martin Johnsrud Sundby.

Foto: KIM HONG-JI / Reuters

Stolt tradisjon

Allerede i 1772 dannet patriotiske norske studenter Det Norske Selskab i København med hyllingsdikt av den norske bonden. Der hjemme. Lysår unna dem selv og akademias irrganger.

Eller de rundt 4,5 millioner norskamerikanerne i Midtvesten, hvor mange omtrent fortsatt går med bunad til hverdags, og spiser lutefisk hver søndag.

Det er altså bare å følge på, i denne stolte tradisjonen av nordmenn i utlandet, som både med og uten falsk beskjedenhet egentlig er kjempestolte av hjemlandet sitt.

Tidenes medaljeskred hjelper ikke akkurat på ydmykheten.

Og når vi kommer fra et bitte lite land som Norge, med god historisk samvittighet, er vi vel også så privilegerte at vi kan koste på oss denne nasjonalromantikken? I hvert fall hvert fjerde år?

Marit Bjørgen kommer hjem etter OL.

Marit Bjørgen og Ragnhild Haga tilbake på norsk jord etter suksess i vinterlekene i Sør-Korea. Haga hadde to gullmedaljer med seg i bagasjen. I sitt første OL ble hun gullvinner på 10 kilometer fri teknikk og bidro i tillegg sterkt til norsk gull på stafetten.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Stinkefinger

Særlig når lille Norge kappes mot kjempen Tyskland om å ta flest medaljer i Pyeongchang.

Norge og Tyskland har kaptes i OL før. Alle som husker «The best winter games ever», også kjent som Lillehammer-OL, husker vel også hvordan den tyske skihopperen Jens Weissflog viste «Stinkefinger», altså fingeren, til det norske publikummet i Lysgårdsbakken.

Under lekene i Sør-Korea er imidlertid kampen om å toppe medaljestatistikken mer vennskapelig enn som så.

Riktignok får vi like mange gull, hele fjorten hver.

Men Norge tar likevel førsteplassen, med 39 medaljer sammenlagt, mens Tyskland kommer på andreplass med sine 31.

Og hvordan er det mulig?

Norge med sine rundt 5 millioner innbyggere, mot Tyskland som kan plukke utøvere fra et utvalg på over 80 millioner?

håvard

Skøyteløper Håvard Lorentzen tok med seg både gull og sølv hjem fra Sør-Korea.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Det store spørsmålet

Det er nå ikke lenger kun naboen min som spør om hvordan et av verdens tynnest befolkede land kan gjøre det så godt i OL, at de til og med slår Europas kjempe.

I mediene i både Tyskland og Østerrike, som også er velstående og har gode forutsetninger for vintersport, stiller de seg det samme spørsmålet.

Ikke overraskende kanskje, ser de systematiske tyskerne først og fremst på hvordan vi nordmenn organiserer oss, for å finne svaret.

Olympiatoppen blir trukket frem som det store orakelet.

Mediene beskriver hvordan sponsorer, fagfolk, trenere og utøvere har samarbeidet siden 1988, og om gode stipendordninger til utøverne, slik at de kan fokusere på sporten på heltid.

De 6000 astmamedisinene som er med på lasset til Pyeongchang, nevnes også og tyske Spiegel skriver at vi tydeligvis er et astmatisk folkeslag.

Men oppsummert, er det fantastisk for et norsk hjerte å følge OL-sendingene på tysk tv, når kommentatorene stadig utbryter: «hva er det disse nordmennene er laget av?»

Og i fullt alvor spør: «må man være nordmann, for å hoppe så langt?»

TOPSHOT-SKI JUMPING-OLY-2018-PYEONGCHANG

De norske hopperne tok medaljer i alle konkurransene i OL, og høydepunktet ble gullet i lagkonkurransen.

Foto: CHRISTOF STACHE / AFP

– De går ut, uansett vær!

Den østerrikske avisa Der Standard har hentet inn sin landsmann og vår hopptrener Alexander Stöckl, for å forklare det norske skiidrettsvidunderet.

For han må vel vite? Han har jo hengt med disse mystiske vikingene der oppe i nord, helt siden 2011.

Og østerrikeren Stöckl leverer varene, slik vi nordmenn liker det, også her:

«Til tross for alle distraksjoner som vår tid bringer, så er tiden som tilbringes i naturen, den aller viktigste for nordmennene», forklarer Stöckl.

Og han fortsetter:

«Familiene går ut, uansett hvilken årstid det er. Uansett, hva slags vær det er. Dessuten vokser nesten alle nordmenn opp med ski på beina. Ofte ser man at høy velstand kan redusere sportslige ambisjoner, men ikke her. Sport er en naturlig del av livet. Uten at den er påtvunget.»

Og dette er jo som om vi nordmenn skulle ha sagt det selv. For dette passer jo rett inn i det selvbildet vi liker å ha.

Men, det smarteste er jo alltid å få andre til å skryte av deg, istedenfor at du gjør det på egne vegne.

I Spiegel forklarer de den norske suksessen på denne måten:

«Om vinteren er det pålitelige snøforhold, og barna har ikke annet valg enn å sette på seg ski. Det ville ikke engang falle nordmennene inn, å ikke gjøre det.»

Kjetil André Aamodt følger opp i samme stil, når han blir spurt av den østerrikske avisa Salzburger Nachrichten, om den norske gulloppskriften, i artikkelen med den nydelige tittelen:

«Gull, gull, gull – hvorfor Norge gjør rent bord i OL.»

– I Norge er det åtte måneder vinter, hva skal vi ellers gjøre der? Det er en selvfølge at norske foreldre tar med barna sine på sport, vekk fra datamaskiner og mobiltelefoner, forklarer Aamodt avisa.

ragnhild

Ragnhild Mowinckel tok sølv både i storslalåm og utfor.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Ingen ekstra pølse

Og på den tyske sportssiden sport.de, skriver de enda mer som vi nordmenn elsker å lese.

«Lille Norge har bare en brøkdel av innbyggerne til sportsnasjonene Tyskland og USA. Likevel har de langt mer suksess, og det er ingen tilfeldighet», skriver de.

De trekker frem det gode samholdet mellom utøverne, og skriver at det er en lagånd som er helt unik.

At det er uvanlig å se hvordan de som konkurrerer mot hverandre, likevel gleder seg på hverandres vegne, og trøster hverandre dersom det ikke går bra. Slik vi for eksempel ser at «dronningen» Marit Bjørgen gjør, skriver de.

De forteller om det utrolige at Kjetil Jansrud skammet seg da han kjørte ut i storslalåm. At han sa det handlet om respekten for de fire plassene som Norge hadde i dette OL-rennet, og at hjemme i Norge satt det flere kvalifiserte løpere som gjerne ville ha hatt hans plass.

De tyske sportsjournalistene, mener det er utrolig at en mann av Kjetil Jansruds kaliber, som tross alt hadde vunnet både bronse i super-G og sølv i utfor i dagene før, likevel ikke så på seg selv som verdig startplassen i storslalåm, etter denne utforkjøringen.

Og de trekker konklusjonen om at ydmykhet, beskjedenhet og lagånd er forklaringen på at lille Norge dominerer i Pyeongchang.

Samtidig siterer de Aksel Lund Svindal som sier at: «uansett hvor god du er, er det ingenting som tillater deg å ødelegge samholdet til laget.»

Og sportssiden legger begeistret til at selv ikke en superstjerne som Lund Svindal, venter seg en «Extrawurst», direkte oversatt: en ekstra pølse. Altså det tyske uttrykket for særbehandling.

OLYMPICS-2018-ALPS-M-DH/

Aksel Lund Svindal sikret Norge det første utforgullet i OL.

Foto: ERIC GAILLARD / Reuters

Landsmoderen

Til og med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland trekker de frem, for å forklare det norske vidunderet.

Hennes nyttårstale fra 1992, der hun vektla verdiene om arbeidsmoral og om å lykkes sammen, preger fortsatt landet i dag, mener de.

Så alt dette som de tyske og østerrikske mediene allerede har skrevet om og hyllet oss nordmenn for, det kan jeg jo egentlig referere til når min kjære nabo spør om hvorfor vi slår landet hans.

Men, istedenfor så velger jeg å bruke den såkalte norske beskjedenheten, og si med all ydmykhet og med mitt aller norskeste jeg: «Du, det viktigste for oss, er egentlig at vi slår svenskene.»

Og dét er jo ikke så langt unna sannheten, det heller.

SISTE NYTT

Siste nytt