Bli med på besøk hos fjellgorillaene i Uganda

– Er det noen som er forkjølet her?

Viltvokteren Wilber Tumwesigye ser nøye på hver og en av oss. Vi sitter som skoleunger foran rektor i landsbyen Nkuringo, sørvest i Uganda.

Han forlanger ærlige svar. Jeg kjenner på litt rusk i halsen, er ikke nesa litt tett? Det er nok bare pollenallergi. Den er ikke smittsom.

En uskyldig menneske-forkjølelse kan være nok til å ta knekken på en fjellgorilla på 250 kilo, en av verdens mest utrydningstruede dyrearter. På syttitallet var det bare et par hundre igjen.

Det er bare i Virunga-fjellene de holder til, på grensen mellom Uganda, Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo, og her, noen mil lenger ord, i den nesten ugjennomtrengelige regnskogen Bwindi.

Dit er vi på vei.

Gladnyhet

Denne våren har det kommet gode nyheter.

Den siste tellingen viser at bestanden for første gang på lenge er på over 1000 fjellgorillaer.

Og denne dagen skal vi prøve å finne Nkuringo-familien, 14 gorillaer mellom ett og førti år.

– Regelen er at dere skal holde en avstand på minst 7 meter, er Wilbers siste formaning.

Han glemte å nevne at fjellgorillaene selv gir blaffen i slike regler. Senere på dagen kom de rullende tett forbi oss i løvskrattet nedover den bratte skråningen mot bunnen av regnskogen.

Wilber gir oss hver vår vandrestav.

Markos fra Mexico

Regntiden er nettopp over. Landskapet er irrgrønt. Gjestehuset og gorillasenteret ligger på en vel 2000 meter høy åskam. De skogkledde åsene mot sør og vest er inngangen til regnskogen Bwindi.

Det er dit vi skal, men før vi kan gå opp, må vi gå ned. Turen beskrives i guidebøkene som den mest krevende av de ulike gorillaturene i Uganda. Det var det ikke alle av oss som var klar over før start.

For eksempel Markos, den galante meksikaneren med kulemage under fotovesten. Han runder snart 70 og puster tungt gjennom en velpleid bart allerede før start. I stropper på kryss og tvers over vesten henger det en rekke kameraer og metervis med linser. Alt det nyeste og dyreste man kan få tak i, ifølge kona. Ville han klare dette?

Åtte turister er maks antall som kan være med i hver gruppe. Ingen barn. Aldersgrensen er 15 år.

Gorillaindustrien er regulert, og tillatelsene dyre. Her i Uganda er prisen 600 dollar per person, cirka fem tusen kroner. I Rwanda er prisen mer enn det dobbelte.

Det handler om å skaffe inntekter til statskassen, og finansiere jobben for å verne arten.

Våre hårete slektninger

Vi går forbi gule solsikker, frodige maisåkre og grønne ertestengler. Skjorta klistrer seg fort til kroppen. Maskaraen renner. Høyden merkes på pusten.

– Hold ut, sier Wilber. Snart møter vi våre fettere!

Er det de menneskelige egenskapene som gjør oss så fasinert av fjellgorillaene?

Våre nære slektninger i dyreriket er intelligente, har sterkt utviklede sanser, kommuniserer med lyder og subtile bevegelser, kan lage verktøy og le en trillende latter.

Da forskere fant ut at aper som blir kilt, begynner å le, ble det et bevis på at latteren har eksistert siden lenge før vi mennesker ble mennesker. Vi har ledd i mist ti millioner år.

I Bwindi nasjonalpark holder over 400 av Afrikas siste tobente kjemper til. Området er på litt over 300 kvadratkilometer.

12 av familiene kan besøkes av turister. Selve tilvenningen tar to år, skogvokterne besøker gorillaene i flere timer hver dag for å gjøre dem vant til å ha mennesker rundt seg.

Det finnes også fjellgorillafamilier som kun er gjenstand for forskning, og familier som lever helt uten mennesker i nærheten.

Fjellgorillaer overlever ikke i fangenskap. Derfor er det ekstra viktig å ta vare på dem der de er.

De lokale heltene

Geværet er på plass på viltvokteres skuldre. En går foran, en går bak. Det kan hende vi møter skogelefanter. Hvis de angriper så skytes det i lufta, bare for å skremme.

Men altfor mange gorillaer kjenner lyden av skudd. Rwanda, Kongo og Uganda er alle land som har vært gjennom blodige konflikter.

Virunga, Afrikas eldste nasjonalpark i Kongo, ble nylig stengt i en periode for turister, etter at to britiske turister og deres kongolesiske sjåfør ble bortført.

De kom til rette etter noen dager, men livet til viltvokteren som prøvde å beskytte dem, var ikke til å redde.

Bevæpnede opprørsgrupper kontrollerer områder rundt parken, og 175 viltvoktere har blitt drept i kampen for å beskytte gorillaenes rike.

Gorillaene i Virunga er også truet av krypskyttere og av internasjonale selskapers jakt på olje, ypperlig beskrevet i den Oscar-nominerte dokumentaren Virunga fra 2014.

Likevel er det nettopp herfra de oppløftende tallene kommer. At gorillaene øker i antall her, sier mye om heltene som jobber for å passe på dem, dag og natt.

– Vi venter fortsatt på de siste tallene fra Uganda, sier Wilber, mens han skuer utover krattet på jakt etter gorillafamilien.

Han er sikker på at antallet øker også her, i landet som flere ganger har blitt kåret til Afrikas tryggeste turistland.

Kamp om plassen

Sett fra luften ser Bwindi-regnskogen der gorillaene holder til, ut som en grønne liten lunge, i et landskap dominert av landbruk.

Og det er nettopp kampen om plassen som er den fremste trusselen mot fjellgorillaene. Lokalbefolkningen hogger skog for brensel, tømmer og for å få mer dyrket mark. Fattige mennesker som gjør det de kan for å overleve.

– Jeg takker gorillaene for at mine tre barn får gå på skole, sier bæreren Luke.

Skolepengene tjener han på å løpe opp og ned bakkene med turistenes bagasje på ryggen. Han sier han synes det er verdt strevet, så ber han meg være stille. Vi nærmer oss gorillafamilien.

Sølvryggen

Spenningen øker. Alle hvisker. Bortsett fra Markos som gir beskjed til hodekameraet sitt:

– GoPro, film nå!

Så er det bare lyden av macheten til Wilber som bryter stillheten. Han baner vei gjennom tett kratt og høyt gress.

Så ser vi ham. Et blåsvart fjes midt i havet av klorofyll. Sølvryggen. Sjefen i flokken.

Han strekker en hårete hånd med fem fingre opp etter bambusbladene, vurderer dem, putter dem elegant i munnen, klør seg litt bak øret, og ser ikke ut til å la seg affisere det minste av åtte måpende turister.

Gruppens lederhann har fått navnet Rafiki, som betyr «venn» på kiswahili.

– Så vakkert, sier Markos og glemmer et øyeblikk å ta bilder.

Jeg hvisker at jeg er enig. Så forsvinner Rafiki videre inn i krattet, og vi følger etter.

Lukten av te

Regnskogen er ikke inngjerdet, men det er plantet en stripe med te mellom dyrkede jordlapper og gorillaenes rike.

De store dyrene liker vanligvis ikke lukten av te, forteller Wilber. Gorillaene bruker halve dagen til å spise opp til 40 kilo blader og bark, men også frukt, insekter og snegler.

Vi står i tett buskas og ser blader og greiner røre på seg, først der fremme, så på begge sider, så bak oss. Vi er omringet av gorillaer.

Greiner brekker. Bladverket viker. To svarte nøster kommer rullende nedover. Jeg skvetter da en av dem passerer på en halvmeters avstand.

Så kommer mødre og søstre sakte etter. De tar seg god tid gjennom løvverket.

Sju-meters regelen ser de ikke ut til å bry seg om. Det klikker fra kameraer og pulsen er høy.

Skogfolket

Dette er potensielt farlige dyr. Det vet ikke minst Batwa-folket, skogfolket, som tidligere ble kalt pygmeer.

De har bodd med gorillaene her i tusener av år, til hele folket ble drevet ut av skogen da myndighetene gjorde hjemmet deres om til nasjonalpark i 1991.

Dagen før hadde vi blitt guidet rundt i skogen av Batwa-folk. De fortalte om hvordan de listet seg rundt gorillaene når de luktet eller hørte kjempeapene, og gjorde alt de kunne for å ikke komme i deres vei.

En hadde selv sett at onkelen fikk en arm revet av i møte med regnskogens konger. Men også hvordan gorillabarn uforvarende kunne havne i dyrefellene deres.

.

Øyekontakt

Rafiki strekker sin lange kropp og viser fram sin blanke sølvrygg, tegnet på modenhet og erfaring. Barna leker, og jeg tror de ler. Gorilladamene høster av trærnes blader og bark.

Jeg fester familieidyllen til kameraets minnebrikke, men skvetter til og trykker på stoppknappen da en insisterende stemme bak meg kommanderer:

– Stopp filmingen! Stopp filmingen!

Det er Markos som snakker til hodekameraet sitt. Gorillaene bryr seg ikke, heldigvis.

Rafikis halvbror er også en sølvrygg, men holder seg i bakgrunnen. Han får jevnlig juling av storebror når han prøver seg på damene, foreløpig.

Jeg setter meg ned på huk og studerer de to som møysommelig renser pelsen til hverandre. Så løfter den ene blikket og ser meg inn i øynene. Da er det der, øyeblikket som blir til en liten evighet. Det er oss to i ett sekund, vi som har 98 prosent av genmaterialet til felles.

Gorillaen ser bekymret ut. De kan le, men vet også hva tristhet er. Det er vår plikt å sørge for at de får litt mindre å sørge over.

«Det flyvende helikopteret»

Etter en time er eventyret over. Superfotografen Markos tar seg til knærne og kaster inn håndkleet. Svetten drypper fra den uflidde barten. Viltvokteren kaller opp flere bærere, besetningen på det de kaller «det flyvende helikopteret».

Etter en halvtime kommer tolv karer småløpende nedover de stupbratte åssidene med en flettet båre. Markos legger seg taust til rette, og de tolv bytter på å bære ham opp igjen.

Midtveis oppover lia står en gutt midt i en liten kornåker. Den ligger langt fra hjemmet. I flere uker har gutten jobben med å holde villsvin unna om natten. Om dagen passer han på at fugler, geiter og gorillaer ikke ødelegger grøden.

Heller ikke her er møtet mellom natur og kultur friksjonsfritt. Derfor er det ekstra viktig at pengene fra gorilla-turismen kommer flest mulig til gode.

Etter et par timer med nær makspuls oppover stupbratte, irrgrønne solvegger, er jeg selv tilbake der vi startet for nesten åtte timer siden. Markos sitter og vurderer de 1200 bildene han tok.

– Det er mest løv, men etter en runde med Photoshop er det nok et par som kan vises fram, sier meksikaneren.

Markos smiler til bildet av en gorilla som ser bekymret tilbake på ham.

• Les også: Verdens siste gjenlevende nordlige hann-stumpneshorn nærmer seg døden
• Les også:
• Les også: «Løvenes Konge»-trær kollapser – kan skyldes klimaendringer