Nehaya (9), Muntaha (12) og Shoroud (13)
Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Tre søstre, tre barnebruder

LAHAJ-PROVINSEN, JEMEN: Tre søstre på 13, 12 og 9 år. To er allerede gift, den tredje forlovet. I Jemen giftes halvparten av jentene bort før de fyller 15.

– Du skal gifte deg, sa faren.

Det var en setning uten spørsmålstegn, så 12-årige Muntaha svarte med stillhet.

Egentlig drømte hun om å bli lærer, eller lege, som Aya, den 20-årige nabojenta som ofte kom innom for å advare faren mot å gifte bort døtrene sine for tidlig.

Moren sa at Muntaha var intelligent, at hun kunne blitt noe, om familien bare hadde penger. Nå var hun nødt til å forberede seg på et annent type liv: Moren tok henne til side og sa at hun måtte være beredt på alt det et ekteskap innebærer av plikter og ansvar. Mest av alt måtte hun forberede seg på å bli gravid.

Litt senere snakket Muntaha med storesøsteren Shoroud (13), som hadde giftet seg to måneder tidligere og visste hva det dreide seg om. De satt på det skitne gulvet i et hus uten møbler, i rommet der foreldrene og ti barn spiste og sov.

– Ekteskap er forferdelig, advarte storesøsteren.

– Vi eier ikke nåla i veggen, vi har ikke noe valg, svarte 12 år gamle Muntaha.

Noen dager senere var hun gift, fraktet til en ektemann på 25 og hans svigerfamilie, til et nytt liv, uten skole, og med plikter og følelser hun ikke kunne forestilt seg på forhånd. I dag, et knapt år senere, snakker hun ikke så mye om den tiden. Hun kaller det det «vanskelig» og «annerledes».

Tre søstre på 13, 12 og ni år. To er allerede gift, den tredje forlovet. I Jemen giftes halvparten av jentene bort før de fyller 15.

Tre søstre

Dette er en historie om tre søstre. Shoroud Rashad (13), Muntaha Rashad (12) og deres 9 år gamle lillesøster Nehaya Rashad. De bor på landsbygda i Jemen, et sted der fattigdommen er stor og barneekteskap utbredt.

Shoroud og Muntaha giftet seg i fjor; nå er begge høygravide med sine første barn. Lillesøster Nehaya er neste jente ut, hun er nettopp blitt forlovet med en mann som heter Ahmed.

– Faren vår giftet oss bort fordi han ikke hadde råd til å fø oss, sier Shoroud.

– Jeg ville gått i fjerde klasse nå, hvis ikke faren vår tok oss ut fra skolen. Jeg hadde store drømmer, sier Muntaha.

Nehaya sier ikke så mye. Hun svarer «vet ikke» til spørsmål om når bryllupet skal skje, og hun nikker alvorlig til spørsmål om hun har møtt sin forlovede.

Men dette er også en historie om Aya Mohammed (20), som forsøker å endre det hele. Den unge kvinnen fra samme landsby, aktivist og medisinstudent, som kjemper mot barneekteskap ved å gå fra dør til dør og fra skole til skole i hele området.

En etter en har hun sett Shoroud og Muntaha blitt giftet bort, men hun fortsetter å komme til den lille husmannsplassen på slettene.

Aya Mohammed (20) er aktivist og medisinstudent som kjemper mot barneekteskap ved å gå fra dør til dør og fra skole til skole i hele området

– Hvorfor gifter du dem bort, Rashad? spør hun jentenes far, Rashad Matter.

– Jeg har ingen penger, og jeg har ti døtre, svarer han.

Rashad

- Jeg gråt da de giftet seg, sier Rashad om døtrenes bryllup.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Aya klarte ikke å redde Shoroud, Muntaha eller to eldre søstre fra skjebnen som barnebrud, men hun fortsetter å snakke med Rashad. Hun konfronterer ham aldri, men sier stille og diplomatisk at jentene trenger en barndom, at kroppene deres ikke er rede for å føde barn. Hun har merket seg at Rashad ikke har stengt døren, han fortsetter å snakke med henne.

Kanskje er det håp for 9-årige Nehaya.

Valgufrihet

Fattigdom er rumlingen i magen til en mor som går til sengs.

Den er infeksjonen i et øye som varer så lenge at barnet blir blindt.

Den er drømmene som en jente aldri våger å formulere.

Den er oppkastet på gulvet, stanken i sovemattene, fluene i ansiktene, parasittene i drikkevannet, melet som går tomt.

Og den er jaet til en far når friere ber om døtre som ennå ikke er voksne.

– Hvis vi hadde hatt penger, ville vi aldri ha giftet dem bort. Jentene mine er smarte, de kunne ha blitt leger eller ingeniører, hvis vi kunne gitt dem skolegang. Men vi har ikke noe å tilby. Hvis de blir syke, har vi ikke råd til medisiner, sier jentenes mor, Namah Hassan.

– Det gjør meg trist. Jeg gråt da de giftet seg fordi det ikke var rett, sier far Rashad.

Familien

Muntaha og Sharoud er del av en søskenflokk med ti døtre. I en fattig familie der de ofte legger seg sultne.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Han bruker livet på å jobbe på jorder som ikke er hans, for å fø en familie som er altfor stor. Da frierne kom, hadde han to regnestykker i hodet. Bare det ene gikk opp.

  • En ugift datter = en munn å fø.
  • En gift datter = en mindre munn å fø + en medgift som kan holde familien gående en stund.

Noen ganger må man ofre en finger for å redde en hånd, og det var det pappa Rashad gjorde. Problemet var at det aldri var nok. Han startet med ti fingre; nå er det bare seks igjen, men hånden er ennå ikke reddet. Melet er tomt, og Nehaya (9) er neste.

Økende problem

Barneekteskap var utbredt i Jemen også før krigen. Men med krigen og den humanitære krisen – som FN-sjef Antonio Guterres har kalt den verste i verden – har det økt.

Mer enn to tredjedeler av jentene blir giftet bort før de fyller 18, sammenlignet med rundt halvparten før konflikten startet, ifølge Unicef. Noen jenter blir giftet bort så unge som 8 eller 9 år, og rundt halvparten blir giftet bort før de fyller 15.

Fattigdom er en hovedårsak. 80 prosent av Jemens familier trenger humanitær hjelp for å overleve, og 80 prosent av familiene låner penger bare for å fø barna, ifølge FN.

Manglende utdannelse er en annen grunn. Kun 65 prosent av Jemens voksne befolkning kan lese eller skrive. Blant dem er mange som ikke har vært i nærheten av å fullføre et barneskoleløp. I dag står to millioner barn utenfor skolen.

Stridsvogn

Krigen i Jemen har ført til flere barneekteskap. Også der Muntaha og Shoroud vokste opp raste kampene. I en grøftekant ligger en ødelagt stridsvogn.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

– Hvis et samfunn er utdannet, vil de kjenne farene ved barneekteskap. I tillegg kommer fattigdommen. Hvis en mann har hus, penger til mat og gode helse og utdanningstjenester, vil han ikke gifte bort datteren når hun er 14, 13 eller 12, sier nabojenta Aya, hun som kjemper mot barneekteskap, og har forsøkt å få jentenes far bort fra å gifte dem bort.

– Etter krigen er alt blitt verre.

Fra en velstående og velutdannet familie, er hun ikke selv i faresonen. Men hun har det på nært hold, der hun bor.

– Da jeg gikk på skolen, oppdaget jeg hvert år etter ferien at klassevenninner var forsvunnet. De var giftet bort. Da jeg var 15, døde en av mine beste venninner i barsel da hun skulle ha tvillinger. Hun mistet ikke bare barndommen sin da hun ble giftet bort, hun mistet livet.

Da bestemte hun seg for å gjøre noe, og hun begynte å snakke med foreldrene, informere om risikoen. Noen ganger sier mødrene: «Ja, men jeg ble også giftet bort tidlig.»

Da svarer Aya: «Men vil du at datteren din skal leve samme liv som deg?»

Og her, på landsbygda der livet er hardt og strevsomt, gledene få, spesielt for kvinner, er svaret alltid nei. Det blir Ayas inngang. Noen ganger klarer hun å endre jentenes skjebne.

To søstre, to liv

Noen valg spiller liten rolle. Når pappa Rashad velger hvilken geit han skal slakte, når han velger hvilken turban han skal sette på hodet for å holde svetten unna øynene, når han velger hvilket jorde han skal jobbe på først, får det ingen større konsekvenser for hvordan livet utvikler seg. Uansett hva han gjør, vil familien hans våkne i fattigdom, og, en lang, slitsom dag senere, legge seg i fattigdom.

Valget av ektemann, derimot, har fått betydning for hele resten av livet til døtrene. Her, på landsbygda, er skilsmisse uhørt. Her, på de konservative slettene, er jenta alltid underlagt mannen.

Ett valg fungerte greit, i hvert fall etter forholdene: Rashad Ali (25) har et sympatisk, åpent ansikt. Han hjelper Muntaha med å koke te hjemme hos foreldrene, og han så egentlig etter en eldre brud.

Muntaha og ektemannen

Muntaha og ektemannen Rashad Ali (25). Han så egentlig etter en eldre brud.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

– En eldre brud er mer ansvarsbevisst og forståelsesfull, sier han.

At han likevel giftet seg med Muntaha (12), skyldes følelsene hun vekket i ham.

– Jeg forelsket meg i henne.

For storesøster, 13 år gamle Shoroud, er det annerledes. Ektemannen ber henne dekke seg til: Hun må plassere en niqab foran ansiktet når hun går ut. Han vil ikke at hun skal snakke med NRK, og når han trekker henne bort, er bevegelsene raske og sinte. Familien sier han er streng og tverr, at det ofte er konflikter. Han bestemmer det meste i Shorouds liv.

To søstre, to helt ulike liv.

– Etter at de giftet seg, kommer de hit og forteller meg at de er slitne, at de ikke får hvile. Men hva kan vi gjøre? Vi har ikke råd til å fø dem, sier moren.

– Her på gården var jeg sulten. Det var hardt arbeid med mange søsken. Men jeg følte meg trygg, sier Shoroud.

Husmoren

Støvet tar seg inn i stråhytta fra ørkenen utenfor. 12-åringen Muntaha koster plastmatten som dekker gulvet i hytta hun deler med ektemannen. De bor på samme tomt som hans familie, en halv times kjøring fra hennes familie. Blant de aller fattigste regnes likevel ikke avstand i kjøretid, den regnes i gåtid, og for Muntaha er familien langt unna.

Muntahas hytte

Muntaha bor i en stråhytte sammen med ektemannen. Svigerfamilien bor på samme sted.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

På en madrass i hytta ligger svigerinnens barn, en baby på noen måneder, som Muntaha passer i dag.

– Hva tenker du om at du selv skal bli mor snart? spør Aya (20), barneekteskapsmotstanderen som er kommet for å sjekke hvordan Muntaha har det i sitt nye liv.

– Jeg er glad for å få en baby, men jeg er også bekymret over ansvaret.

– Hva er det du er bekymret for?

– Jeg bekymrer meg fordi babyen trenger melk, og vi trenger penger til det.

– Hva mer?

– Babyen kommer også til å trenge klær, for det vil være som å ha en dukke.

12 år, syv måneder gravid.

Et valg

Det skjer noe med pappa Rashad. Alle samtalene med Aya, de har forsterket tanker han allerede hadde. Jentene med sine store mager og små kropper, det er noe farlig ved det, som han ikke visste før.

Det er ikke riktig, det han gjør.

– Jeg har bestemt meg for å vente med å gifte bort de andre døtrene mine, erklærer han, en dag han sitter i en døråpning med formiddagssolen i øynene.

Bryllupet til 9-årige Nehaya blir utsatt.

Aya smiler. Håpet hennes, holdt i live gjennom dialogen med Rashad, var ikke ubegrunnet.

– Jeg kunne ikke gjøre noe for å forhindre ekteskapet til Shoroud (13) og Muntaha (12), men jeg er veldig glad for at Nehaya (9) får mer tid.

Ingen vet hvor mye mer tid.

Ingen vet hvor pengene kommer fra neste uke.

Melet er ennå tomt.

Men et barn får være barn. Inntil videre.