Influensavdeling på Walter Reed Hospital under spanskesyken.

Influensavdeling på Walter Reed Hospital under spanskesyken.

Foto: Harris & Ewing / Library of Congress

Hedmans siste sommer

Dette er fortellingen om en av de mest grusomme epidemiene i menneskets historie og en ung mann fra Rana i Nordland.

Hedman Karlsen fra Rana kommer ikke til å overleve sommeren. Men det aner han ingenting om da han i juni 1918 – 19 år gammel – går om bord i D/S Yngve med kurs for Longyearbyen.

Han kommer fra trange kår. Moren er av såkalt reisende slekt, faren er svensk. Store deler av oppveksten tilbringes på flyttefot. Moren spiller lirekasse, mens faren jobber som blikkenslager. Slik forsørger de Hedman og de åtte søsknene. Etter hvert begynner familien å drive en fjellgård ved Kallvatnet i Rana, et øde og karrig sted der snøen ligger fra oktober til juni.

19 år gammel har imidlertid Hedman fått en sjanse som kan ta ham ut av fattigdommen en gang for alle. Han har fått jobb som gruvearbeider i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet ble stiftet to år tidligere, etter at staten kjøpte opp amerikanske Arctic Coal Company fra John Munroe Longyear.

Første verdenskrig gjør at kullprisene er høye, og gruvearbeiderne på Svalbard tjener svært godt. Lønna er så god at du på få sesonger kan tjene nok penger til å kjøpe gård eller fiskebåt. Framtiden er med andre ord lys for Hedman. Trolig kjennes også Svalbard som en trygg avkrok i en urolig verden.

Kullstransport mellom gruva og kaia, 1918

Kulltransport mellom gruva og kaia i Longyearbyen, 1918.

Foto: Hentet fra dagboken til Sigurd Westby / Norsk Polarinstitutt

På kontinentet har krigen krevd millioner av liv, storparten unge menn. Krigen er heller ikke det eneste som sprer frykt og død sommeren 1918. En influensaepidemi er i ferd med å feste et dødelig grep om verden. Sykdommen kalles spanskesyken eller den spanske, og skal i siste ende ta langt flere liv enn krigen.

Antagelig dør mellom 20 og 40 millioner av sykdommen i de to årene epidemien herjer. De høyeste anslagene regner at hele 50 til 100 millioner må gi tapt for spanskesyken. Totalt blir en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder smittet. Hvis de høyeste anslagene stemmer, har ingen epidemi – hverken før eller siden – tatt flere liv.

Da Hedman går i land i Longyearbyen er det enda ikke meldt om noen tilfeller av spanskesyken i Norge. Likevel skal det bare ta noen uker før smitten finner veien til det knøttlille gruvesamfunnet, halvveis til Nordpolen. Til 19 år gamle Hedman fra Rana.

Det hele startet i en annen del av verden – med en influensasyk fugl.

En epidemi blir til

I 1997 dro den svensk-amerikanske forskeren John Hultin til Brevig i Alaska, for å grave opp liket av en kvinne som døde av spanskesyken nesten 80 år tidligere. Her hadde permafrosten bevart den døde kroppen så godt at Hultin kunne ta lungeprøver.

Disse gjorde forskerne i stand til å rekonstruere spanskesykeviruset, og slik fikk vi svar på et av de største spørsmålene rundt sykdommen: Vi får vite at spanskesyken var en fugleinfluensa. Altså en sykdom som i sin opprinnelige form rammer fugler – særlig vannfugler som ender og måker.

Normalt sett smitter ikke influensa mellom fugler og mennesker, men mutasjoner kan gjøre virus i stand til å krysse artsbarrieren og deretter smitte mennesker imellom. Det kan skje ved at vannfuglene smitter en høne eller gris med influensa, som allerede er syk av et annet virus. Da kan fugleinfluensaen blande seg med dette viruset. Slik kan det oppstå et fugleinfluensavirus som er i stand til å smitte både til og mellom mennesker.

Så – hvor var denne influensasyke fuglen som startet det hele? Dette er et mysterium med flere mistenkte, men Spania er ikke ett av dem.

Det er tilfeldigheter som ligger til grunn for at influensaen ble nettopp den spanske syke. Spania er nemlig nøytrale under første verdenskrig. Mens andre land unngår å skrive om sykdommen av frykt for å ødelegge krigsmoralen, er spanske aviser fulle av nyheter om influensaen som snart rammer en tredjedel av landets befolkning. I slutten av mai 1918 blir dessuten den spanske kongen – Alfons XIII – alvorlig syk av influensaen, noe som bidrar til å skape et bilde av at Spania er særlig hardt rammet av spanskesyken; eller franskesyken – som spanjolene kaller den.

Det finnes også forskere som mener at spanskesyken ble til nettopp i Frankrike – nærmere bestemt i de franske skyttergravene. Der vasser folk i sykdom og skitt, og lever tett på både hverandre og husdyr – da særlig griser og fjørfe.

Andre har ment at Midtvesten i USA er et mer sannsynlig arnested for smitten. I mars 1918 oppstår nemlig det første registrerte tilfellene av spanskesyken her – i den militære treningsleiren Funston i Kansas.

Den tredje teorien er kanskje den som de seinere årene har høstet mest støtte. Den peker mot øst, mot en merkelig sykdom som sprer seg langs Den kinesiske mur, seinhøsten 1917.

En tyske skyttergrav, nord i Frankrike, okkupert av britiske soldater, juli 1916.

En tyske skyttergrav, nord i Frankrike, okkupert av britiske soldater, juli 1916. Første verdenskrig spilte en viktig rolle i spredningen av spanskesyken.

Foto: Ernest Brooks

Den kinesiske sykdommen?

Det starter som en luftveisinfeksjon, men utvikler seg brått til en ekstremt hissig lungebetennelse. Snart begynner folk å dø. I mange tilfeller tar det bare en eller to dager. Slik arter den seg – epidemien som i november 1917 herjer nord i Kina.

På få uker sprer smitten seg hundrevis av kilometer, fra landsby til landsby langs Den kinesiske mur. Britiske og franske leger i Beijing frykter at det dreier seg om lungepest, og anbefaler myndighetene å innføre karantener. De avviser imidlertid dette, sier sykdommen kun er en alvorlig utgave av den årvisse «vintersykdommen».

Men – kanskje er dette verken vintersykdom eller lungepest.

Flere forskere mener sykdommens forløp tyder på at det heller er snakk om det første utbruddet av influensaen som snart skal få navnet spanskesyken. Sykdommen som de neste to årene skal ta millioner liv verden over.

Dersom smitten kom fra Kina, kunne kanskje den dødelige influensaen forsvunnet inn i glemselen, uten å etterlate seg noe større notis i historien – om det ikke var for at verden er i krig.

En offiser gir beskjed til kinesiske arbeidere, våren 1918.

Frankrike og Storbritannia hadde et umettelig behov for kinesiske arbeidsinnvandrere under første verdenskrig. Her er en offiser avbildet med to kinesiske arbeidere, våren 1918.

Foto: Ministry of Information First World War Official Collection

Da første verdenskrig startet sommeren 1914 trodde mange at den ville være unnagjort til jul. I stedet utvikler det hele seg til en fastlåst skyttergravskrig, der millioner av unge menn slaktes ned. For å frigjøre soldater til kamp, rekrutterer derfor franske og britiske myndigheter titusenvis av kinesere til arbeid bak forsvarslinjene.

Bare i 1917 og 1918 reiser 94.000 kinesere til Frankrike og England. Reiseruten går fra Weihaiwei nord i Kina – en havn britiske myndigheter leier under krigen – over til Vancouver i Canada. Deretter krysser de Canada med tog, før de tar båt fra Halifax over til Europa. Dersom smitten kom fra Kina, var muligheten for haik over til både Amerika og Europa sjeldent gode under første verdenskrig.

I alle tilfeller skyller den første bølgen av spanskesyken over verden våren og sommeren 1918. De første skandinaviske sykdomstilfellene oppstår i Norge – nærmere bestemt i Kristiania – 15. juni. Mest sannsynlig kommer smitten med båt fra Skottland.

Omtrent samtidig går Hedman Karlsen i land i Longyearbyen, klar til å starte sitt nye liv som gruvearbeider. Han har da under to måneder igjen å leve.

– En motesykdom

Det spesielle med spanskesyken er at den – i motsetning til andre influensavirus – rammer samfunnets sterkeste og friskeste hardest. Det er særlig mennesker mellom 20 og 40 som meies ned av viruset, uten at forskerne vet helt hvorfor. Dødsraten er høyest blant menn mellom 25 og 29 år.

Men in an Alberta field wear masks during the Spanish flu, Fall 1918, Canada.

Arbeidere med munnbind i Alberta i Canada, høsten 1918.

Foto: wikimedia commons

Storparten av disse dør under den andre bølgen av spanskesyken, som starter i august 1918. Da har sykdommen fått sitt grusomme preg. Det starter som en vanlig influensa, med høy feber, intens hodepine og smerter i rygg og nakke. Så kommer blødningene. Kraftig neseblod er vanlig. Mange blør også ut av endetarmen og i indre organer som lunger, nyrer og mage – noe som får dem til å kaste opp blod. Enkelte får så store bloduttredelser i huden at den nesten ser svart ut.

Det er likevel en ekstremt hissig lungebetennelse som oftest tar livet av folk. I et brev til en venn skriver den skotske militærlegen Roy Grist at han aldri før har vært vitne til noe liknende. Han beskriver hvordan lungebetennelsen på kort tid fester et kvelende grep om pasientene hans. Maktesløs er han vitne til at blåfargen gradvis sprer seg i huden til den syke, et sikkert tegn på at det er lite oksygen i blodet.

«Da er det bare snakk om timer før døden inntreffer (…) det er rett og slett en kamp for luft inntil de kveles. Det er grusomt.» skriver Grist «Man kan tåle å se en, to eller 20 menn dø, men å se disse stakkars jævlene falle som fluer (…) Vi har i gjennomsnitt hatt 100 dødsfall om dagen (…) I flere dager manglet vi kister og da samlet likene seg i voldsomme hauger.»

Soldater rammet av spanskesyken i militærleieren Camp Funston i Kansas, mars 1918.

Soldater rammet av spanskesyken i militærleiren Camp Funston i Kansas, mars 1918.

Foto: U.S. Army photographer

Siden spanskesyken i særlig grad slår unge voksne i bakken, blir mange barn foreldreløse i kjølvannet av epidemien. I oktober beskriver Skotfos Avis sykdommens herjinger slik:

«Brutalt bryter den ind i hjemmene og søndersliter de ømmeste baand, skiller ægtefeller, og barna fra sine foreldræ og far eller mor fra sine barn og bringer fortvilelse og sorg rundt om. De sterkeste unge mænd knækkes i løpet av faa døgn og legges på likstraa. Nu ler ingen letsindig og overlegent av spanskesyken længer! Nu stilles man ansigt til ansigt med døden!»

Når avisen skriver at ingen lenger ler letsindig og overlegent av spanskesyken har det sammenheng med at sykdommen under sommerepidemien framstår som relativt harmløs.

Selv om smitten raskt sprer seg til hele landet, er dette første utbruddet relativt mildt og dødstallene er ikke særlig høye. Enkelte kaller til og med spanskesyken for en «motesykdom» – noe man bruker som unnskyldning for å ta noen dager fri.

Til og med Hedman Karlsen beskriver seg selv som bare «litt syk», da han smittes med spanskesyken i slutten av juli.

Hedman dør

Hedman hadde passert et nåløye da han ble ansatt som gruvearbeider på Svalbard. Det er tross alt bare omkring 130 mennesker som har fått jobb i Longyearbyen sesongen 1918/1919. Storparten er menn mellom 20 og 40, kun en håndfull er kvinner.

Når han ankommer Longyearbyen i juni installeres han i arbeiderbrakkene, der fire eller seks mann bor på rom sammen. Han rer opp sengen med sengetøyet han har med seg fra fastlandet – det er nemlig krav om at alle gruvearbeiderne må stå for sengetøy selv. Antagelig fordi det slites ut i løpet av en sesong, vannmangelen på Svalbard gjør at mange gruvearbeidere aldri vasker sengetøyet.

Svalbard Longyear city

Longyearbyen, 1919.

Foto: Gunnar Horn

Et annet krav gruvearbeiderne må passere for å bli ansatt, er helsekontrollen. Det er viktig å ha gode lunger og sterke knær, dersom du skal takle å krype i trange gruvegangene og puste kullstøv. God psykisk helse og mage av lær er også essensielt. Førstnevnte er nødvendig for å takle isolasjonen fra omverdenen når siste båt går til fastlandet på høsten. Sistnevnte for å takle at kosten gradvis forverres utover vinteren.

Stålhelse er likevel ikke nok til å stå imot spanskesyken, som finner veien over ishavet i juli 1918. Den 27. juli skriver ingeniør Sigurd Westby i dagboken sin: «Nå begynder Spansken å melde seg for alvor, foreløbig 12 sykmeldte.» Dagen etter er 14 nye sykemeldte. Neste dag var det bare et par og 20 mann i gruven, 50 mann må til legen om kvelden. De neste dagene blir stadig flere sengeliggende.

En av dem er Hedman. I starten kjenner han seg imidlertid ikke så dårlig. Søndag 4. august sender han et telegram til faren sin – Alfred – i Rana. «Litt syk» skriver han «haaber det bedre». Dagen etter går det også telegram fra Longyearbyen til Kristiania om at epidemien er på tilbakegang. Enda er halvparten av arbeidsstokken sykemeldt, men nå er arbeidet i gruvene i gang igjen.

Så snur det for Hedman. Brått rammes han av den hissige lungebetennelsen spanskesyken er kjent for. Han dør på ettermiddagen den 8. august, som det første offeret for spanskesyken i Longyearbyen. Siden skal ti mann til dø av sykdommen på Svalbard.

Pasient med spanskesyke får behandling ved militærsykehuset i New Orleans høsten 1918.

Pasient med spanskesyke får behandling ved militærsykehuset i New Orleans høsten 1918.

Foto: Navy Medicine

Kan en influensapandemi ramme igjen?

I Norge ble nesten halvparten av befolkningen på 2,6 millioner smittet av spanskesyken, og av dem døde omkring 15.000 mennesker. Gravide ble ofte rammet av komplikasjoner som følge av smitten, slik at det også var en økning i tallet på aborter og dødfødsler i 1919.

Mange fikk dessuten andre sykdommer i kjølvannet av spanskesyken – hjerteproblemer, lungetuberkulose og nyresykdom var vanlig. En del fikk også Parkinsons sykdom og hjernebetennelse.

I internasjonal målestokk var dødeligheten i Norge lav, men en lege uttalte likevel i 1919 at «set i sin helhet maa den nuværende influenza-epidemi betegnes som en av de største ulykkene der har rammet vort samfund».

Så er spørsmålet: Kan en slik dødelig influensaepidemi ramme igjen?

Kanskje bør vi være på vakt, for i år – 100 år etter spanskesyken – topper faktisk pandemisk influensa Verdens helseorganisasjons liste over de ti største truslene mot global helse.

Selvportrett i spanskesyken

Edvard Munch ble antakelig rammet av spanskesyken i årsskiftet 1918/1919. Her er hans «Selvportrett i spanskesyken», malt i 1919.

Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet

Kilder:

Hør mer om spanskesyken i Ekko