Er det ikke interessant at jeg som en klimaforkjemper skyller mitt daglige yoghurtbeger i plast og putter det i blå pose under kjøkkenbenken, samtidig som jeg kan finne på å ta meg en helgetur til Longyearbyen via jetfly?
Plast er det praktiske, billige materialet som brukes bortimot overalt. Det er et materiale med et dårlig rykte, litt fordi det lages av råstoffet olje, mest på grunn av all forurensningen det medfører. Det ender opp i havet. Store plastbiter rives i stykker av naturens krefter. Til slutt blir det til mikroplast. Mikroplast, som blir forsøkt fortært av fiskebuker. Det havner i skogen og i veikanten, fordi selv vi selvutnevnte klimaforkjempere er hensynsløse en gang iblant.
Hverdagens kvaler
Stort sett har jo kommunen gitt oss muligheten til å enkelt resirkulere plastavfallet vi produserer, ved å hente våre fylte dunker, optibags eller blanke sekker. De kjører plasten vår til Nord-Tyskland, og der lages den til nye materialer i plast. Det eneste vi trenger å gjøre er å skylle over plasten og putte den i riktig bøtte.
Likevel, når jeg står der og skyller yoghurtbegeret mitt bruker jeg en merkbar mengde tid på min ende av resirkuleringsprosessen. Det er ikke så veldig mye tid, men det er lang nok tid til at jeg registrerer at jeg gjør en slags jobb. Derfor er jeg redd jeg blir litt for tilfreds etter å ha gjort det – «nå har jeg gjort mitt». Og jeg er redd jeg derfor har et litt svakere ønske om å gjøre en øvrig innsats for kloden.
Det kan altså virke som om min dårlige samvittighet overfor klimaet vårt er en begrenset ressurs. Så vil jeg egentlig bruke den på å kildesortere plastavfallet mitt?
Monner lite
Hver nordmann kaster omtrent 18 kg plast årlig, ifølge Grønt Punkt. Ideelt gjenvinnes dermed 18 kg plast per person hvert år. Dette er dessverre et urealistisk scenario, fordi mye emballasjeplast ikke egner seg til gjenvinning. I tillegg er det vanskelig å se for seg at man skal kunne gjenvinne 100 prosent av plastavfallet man produserer. Det er jo fremdeles slik at storparten av plasten havner i forbrenningsanleggene for restavfall.
Ifølge tall fra en livsløpsanalyse av plastavfall gjort av Østfoldforskning i 2011, vil hver og en av oss i dette scenarioet faktisk kunne spare inn mellom 35 og 50 kg med CO₂ hvert år.
Det er ikke verst. Men la oss nå se på en liten flyreise til sammenligning.
Fly er verstingen
Jeg nevnte min helgetur til Svalbard. Utslippene for en tur-retur Gardermoen-Longyearbyen ligger på litt over 400 kg karbondioksid per passasjer, ifølge SAS' egen karbondioksid-kalkulator. Det er altså omtrent ti ganger så mye som jeg i det hele tatt har potensial til å spare inn gjennom plastgjenvinning i løpet av et år.
At jeg ferierer på Svalbard i to dager med bedre samvittighet bare fordi jeg er flink til å skylle yogurtbegerne mine blir nærmest humoristisk i lys av disse tallene.
Nå tenker du kanskje at, dette visste du jo. Det er kanskje til og med slik at du derfor lar være å kildesortere i det hele tatt. Det å kildesortere er en dråpe i havet. Men det er jo ikke det jeg ønsker å oppfordre til. Jeg kommer nemlig til å fortsette med å skylle og kildesortere yoghurtbegrene mine.
Skyll og sorter likevel
For det er viktig å huske på at uavhengig av spørsmålet om karbondioksidutslipp, så er plastgjenvinning et produktivt tiltak. For det første: Vi får kontroll på plasten. Den sorterte plasten havner i sorteringsanlegg i stedet for i fiskebuken eller i skogen. For det andre: Plastgjenvinning betyr gjenbruk av ressurser, som gir økonomisk gevinst. Dermed er det viktig at vi får gode vaner som vi også kan lære bort til kommende generasjoner, slik at de kan ha glede og nytte av plasten.
Vi kan ikke lene oss tilbake i flysetet med god samvittighet.
Følg NRK Debatt på
