På min arbeidsplass er det verken clean desk- min pult er alt annet enn clean på tross av tapre forsøk på å verne truet flora- eller free seating. Men vi er 45 byråkrater som har vår arbeidshverdag i et åpent kontorlandskap, presset inn i et bygg fra 60-tallet, og utfordringene i vår hverdag er store nok.
Arealene er lyse. Noen ganger litt for lyse mener noen. På vinteren er de for kalde og på sommeren er de for varme. Når det er for varmt og når det er for kaldt varierer etter hvem du spør av de 45 ansatte i etasjen. I landskapet sitter tynnhudede og tykkhudede, innesluttede og utadvendte byråkrater.
Når det er pressperioder på arbeidsoppgaver i etasjen varierer fra krok til krok, team til team. Mens andre er under evig press. Da er det greit å ta hjemmekontor, såfremt du ikke skal behandle konfidensielle personopplysninger. Det kan du ikke gjøre hjemme. Da må du inn i et av glassburene i etasjen. Stillerom. Arbeidsrom for når du skal jobbe konsentrert. En slags erkjennelse av at konsentrert arbeid ikke vil kunne skje i landskapet.
Inviterer du gjester til møter i etasjen, blir hele etasjen ufrivillig velkomstkomité før du tar med deg besøket inn i et av de lite lydtette møterommene. Utenfor møterommet sitter sjefen på sine tilmålte kvadratmeter. Herlig egalitært!
Å ha en dårlig dag i åpent landskap er ikke lett. Alle ser deg. Hele tiden. Løper du inn i et glassbur for å ha en konfidensiell samtale, involverer du ufrivillig en halv seksjon. Har du en god dag får også hele landskapet med seg det. Å ha bursdag er topp! Men da må man huske at andre kan ha en dårlig dag. Eller at de prøver å jobbe konsentrert selv om de ikke har forflyttet seg inn i et av to tilgjengelige stillerom.
En forutsetning for at jeg skal trives på en arbeidsplass er at jeg får støye litt innimellom og det er flere som meg her. Vi støyer noe voldsomt når vi spiser lunsj. Vi snakker og ler. Lunsjarealene er også en del av landskapet og lunsjene er derfor svært sosiale, også for dem som ikke spiser lunsj på sammen med oss.
Jevnlig sendes det ut kjøreregler for sosial manøvrering i landskapet. Kjøreregler som sier at vi skal ta hensyn. Vi skal både ta hensyn til de som vil snakke og de som ønsker stillhet. Men meningen var vel at vi skulle få muligheten til å snakke slik at andre kan involveres i oppgaveløsningen? Åpne opp for samarbeid på tvers, nye og kreative løsninger? Men fungerer dette for byråkrater som i majoriteten av sin arbeidsdag har behov for lengre perioder med dyp konsentrasjon? For «fagprofesjonelt arbeid som krever konsentrasjon og uforstyrret korttidshukommelse ser dette imidlertid ut til å fungere dårlig,» kan vi lese av forskningen. Åpent landskap kan rett og slett være skadelig for både produktivitet og helse. Jeg er ikke overrasket.
Vi er alle ulike. Vi jobber ulikt. Vi har ulik temperaturregulering, ulikt støynivå og ikke minst ulik evne til konsentrasjon. Noen av oss sliter med migrene. Andre sliter med å finne de rette innstillingene på høreapparatet. Flere sliter med å få justert støydempende øreklokker slik at de sitter godt 8 timer om dagen.
Vi spiller inn at vi ønsker oss flere skillevegger. Vi ønsker oss noen dører. Kanskje hadde det vært en ide med en dør inn til kopirommet? Men nå skal vi uansett omorganiseres. Det er tross alt 5 år siden sist.
Så hvem vet hvem jeg nå får gleden av å ufrivillig dele telefonsamtaler, høstforkjølelsen og alt av arbeidshverdags opp og nedturer med i tiden fremover!?
Se også: Dokumentaren fra NRK Brennpunkt:
