Hopp til innhold
Kronikk

Høyrebølgen som ikke finnes

Vi er ikke vitne til en høyrepopulistisk bølge. Vi er vitne til en saktegående og urovekkende politisk revolusjon i den vestlige verden.

President Barack Obama greets President elect Donald Trump at inauguration ceremonies swearing in Donald Trump as the 45th president of the United States on the West front of the U.S. Capitol in Washington

Selv om de tilhører ulike politiske partier, har Trump og Obama et grunnleggende fellestrekk som hjalp dem å vinne valget: Å love folket forandring, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Carlos Barria / Reuters

Det sies at høyrepopulismen er i fremmarsj. Ulike forskere, kommentatorer, og verdikjempere fronter alle sine ulike begrunnelser, at det dreier seg om globalisering, eller innvandring, eller utdanning. Men høyrepopulisme er allikevel resultatet. Hvorfor ellers ser vi Front national, og Alternative für Deutschland gjøre det godt i meningsmålinger? Eller at Donald Trump er president i USA og britene på vei ut av EU?

Bevegelser vinner frem

Det finnes viktige og oppsiktsvekkende unntak til den påståtte høyrebølgen. Det var tross alt ikke Marine Le Pen og Front national som stakk av med valgseieren i Frankrike i 2017. Ei heller var resultatet til italienske La Liga tidligere i år så godt som mange kanskje fryktet. I begge disse valgene, i to av EUs store makter, var det nye typer partier som kom seirende ut av valgnatten: Macrons En Marche og Di Maios Movimente 5 Stelle (Femstjernersbevegelsen).

Flyktningstrømmer og terrorfascinasjon spiller fint inn i høyresidens dynamiske løsninger.

Sammenhengen mellom disse partiene er slående. Begge ledes av unge, karismatiske menn. Begge er ganske ferske på den politiske scenen. Men viktigst av alt er at begge er tydelige på at de skal forstås som bevegelser, ikke partier. De står uten referansepunkter i den klassiske politiske høyre-venstre aksen. Vi er ikke vitne til en høyrepopulistisk bølge. Vi er vitne til det som kan synes å være en saktegående og urovekkende politisk revolusjon i den vestlige verden.

Mye reform, lite endring

Tidlig på 90-tallet skrev Francis Fukuyama sin beryktede bok The End of History and the Last Man. I boken argumenterte Fukuyama for at det vestlige liberale demokratiet var endepunktet i den politiske og samfunnsmessige utviklingen. Vi hadde oppnådd det som kunne oppnås og endelig funnet frem til det minst verste styresettet. Teorien er ennå kontroversiell, men uansett om den beskriver en sannhet om statlig utvikling eller ikke, beskriver den godt en ideologisk holdning som har vært styrende i tre tiår, om ikke lenger.

For å unngå mer radikale bevegelser må tradisjonelle partier tørre å risikere noe.

Fukuyamasyndromet har utvilsomt preget politiske prosesser i Europa og Vesten i en generasjon. Tanken om at vi har oppnådd det beste politiske systemet har vært lammende for beslutningstakere og det som ofte stemples som den politiske eliten. Reform etter reform utmeisles, uten noe særlig omveltende innhold. Budsjetter vedtas, hvor man helst skrur litt opp på en pengekran og litt igjen på en annen. Slik markeres store politiske forskjeller, med bitte små prosenter mer til skole, eller til forsvar, eller helse, eller hva det måtte være. På grunn av Fukuyamasyndromet tør vi ikke satse på nødvendige omveltninger eller lete etter de virkelig store løsningene.

Folk er lei

Slikt tærer på befolkningen. Demokratiet ber i prinsippet velgerne om å delta i politikken. Politikken skal bety noe for dem. Men om store ideologiske forskjeller visner i små finjusteringer, viser det seg at deltakelsen bærer liten gevinst. Om folk skal delta ønsker de resultater, og om resultater ikke fremkommer, blir de lei og ser etter andre muligheter. Dynamiske politiske prosjekter er næring for demokratisk prosess. Mennesket krever bevegelse, ikke stillstand, også i politikken.

Om store ideologiske forskjeller visner i små finjusteringer, mister folk troen.

Det at høyrepopulistiske partier har gått fremover i vestlige meningsmålinger siden den arabiske våren, er en direkte konsekvens av dette. Velgere forsøker å riste av seg stillstanden og søker etter mer dynamiske løsninger. Det at akkurat høyresiden tjener mest på det, har til syvende og sist å gjøre med at konteksten av flyktningstrømmer og terrorfascinasjon spiller fint inn i akkurat høyresidens mer dynamiske løsninger. Der vi ser tydelige alternative bevegelser til høyrepopulismen, som i Frankrike og Italia, er det ikke høyresiden som vinner frem.

Trump og brexit

Både Trump og brexit er lignende fenomener. Begge var et resultat av arbeiderklassemobilisering. De valgkretsene som stemte mest for brexit var klassiske Labour-kretser, for eksempel. Men interessant nok var det også Labour-kretser som hadde høyest stemmeprosent mot brexit. Gang på gang har valgresultater og avstemminger signalisert det samme. De som tjener minst på Fukuyamasyndromet, på status quo, er ivrige i søken etter reell forandring. Om en slik forandring tilbys mest overbevisende fra ytre høyre, finnes det et stort antall velgere som dras i den retningen.

Det finnes mange eksempler som tyder på at det ikke er ideologisk. Valget av Obama var et tidlig varsel om at folket krevde håp og forandring, uten at de knyttet seg til noen høyrepopulisme. Justin Trudeau i Canada er et lignende fenomen. Jacinda Ardern i New Zealand fortsetter rekken som et eksempel på unge, dynamiske ledere som gir velgere håp om nye politiske prosjekter. Ingen av disse er på høyresiden.

De etablerte må ta risiko

Det er ikke en generell bevegelse til høyre på den politiske skalaen. Det er snarere en bevegelse for å utfordre det etablerte.

Mennesket krever bevegelse, ikke stillstand.

Men forståelsen for dette har stor betydning for den videre politiske utviklingen i vesten. En politisk revolusjon som får frem merkelige lappeteppebevegelser uten tradisjonelle profiler på aksen, kan bli farlig. Mange uttrykte anger over at de stemte for brexit. Macron har ikke hatt noen nevneverdig suksess som Frankrikes president. Trump har fått til veldig lite. Og i Italia forventes det en lang og krevende prosess for å få på plass en vaklende koalisjon.

For å unngå mer radikale bevegelser må tradisjonelle partier tørre å risikere noe. Det kreves tydelige og spennende politiske prosjekter. Her vi befinner oss, nytter det ikke lenger å lene seg på de gamle, gjenkjennbare satsingene som oppleves kun som oppussingsprosjekter. Litt maling på ripene. Om man skal gi velgere det de vil ha trengs det mer. Fukuyamasyndromet er i ferd med å bli tilbakevist. Det gjelder bare å gi velgere sunne, verdifulle alternativer.

Følg NRK Debatt på Facebook