Hopp til innhold
Kronikk

Jeg har også meninger om oljepriser og #metoo

Få er interessert i oss gjennomsnittsinnvandrere, med mindre vi har noe splittende, dramatisk eller unyansert å si.

Svart kvinne leser avis

Når journalister kontakter oss, er det som oftest fordi de vil ha en reaksjon på tvangsekteskap, familievold eller ungdomskriminalitet, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Nå har mediene endelig lagt merket til det mange av oss innvandrere har sett i lang tid: at vi i stadig mindre grad blir hørt i pressen. Når journalister kontakter oss, er det som oftest fordi de vil ha en reaksjon på tvangsekteskap, familievold eller ungdomskriminalitet. Enten vil de ha oss til å bekrefte fordommer eller de vil ha tåredryppende historier om flukt, vold eller terror.

Ingen snakker med oss om global oppvarming, oljepris, barnehagenorm eller politikk generelt. Vi har jo også tanker og meninger om #metoo, Donald Trump, det nye nasjonalmuseet og om likestilling, og da ikke bare fra et «innvandrerperspektiv».

Innvandrere skal enten bekrefte fordommer eller komme med tåredryppende historier om flukt, vold eller terror.

Vi er en av dere

Vi liker også å se på Side om Side, Nytt på Nytt og, pinlig nok også, Paradise Hotel. Vi leser Helga Flatland, Jo Nesbø og Vigdis Hjorth. Og vi blir også stolte når norske artister, kunstnere og idrettsutøvere gjør det bra i utlandet.

Også innvandrere slenger Grandiosa i ovnen, etter et slitsom dag. Og hvis kreativiteten er fraværende, kan det bli taco-fredag på en tirsdag, hos oss også.

Når jeg leser at høyt utdannede innvandrerkvinner er utsatt for systematisk diskriminering i arbeidslivet, reagerer jeg selvfølgelig ekstra, fordi jeg er en høyt utdannet innvandrerkvinne. Men jeg reagerer også som norsk statsborger, over at dette skjer i landet mitt, i Norge som jeg anser som så moderne og utviklet at slik diskriminering ikke skal skje.

Ingen snakker med oss om global oppvarming, oljepris, barnehagenorm eller politikk.

Når jeg leser om «Aisha» som er redd for å bli tvangsgiftet, blir jeg akkurat like lei meg som når jeg leser om «Silje» som ble utsatt for grov omsorgssvikt i barndommen.

Spør oss!

Jeg, som utdannet barnevernspedagog, burde kunne blitt spurt om alle disse sakene. Spesielt de to siste, men jeg tviler på at jeg ville blitt spurt i saken om Silje. Men i saken om Aisha ville jeg kanskje blitt sett på som spesialist til og med, selv om jeg overhodet ikke her noen erfaring med tvangsekteskap eller problemer knyttet til det.

Det er frustrerende å bli dømt ut ifra sin etniske bakgrunn, og ikke hvem man er, hva man har lært og opplevd. Likevel skjønner jeg at det skjer. Jeg forstår hvorfor vi innvandrere ikke får så mye plass i nyhetene eller i kulturlivet for øvrig. For denne bransjen er avhengig av publikum, så mange som mulig. Og publikum er stort sett etniske nordmenn, som er ute etter gjenkjennelse og bekreftelse.

Vi liker også å se på Side om Side og Nytt på Nytt.

Vi innvandrere utgjør ikke en betydelig nok stemme alene til å kunne endre på dette med det første. Endringen må komme i den norske majoritetsbefolkningen, og jeg har et håp om at det vil komme, også her til lands.

Den internasjonale kulturscenen

En av de mest sette filmene i 2017 var superheltfilmen Black Panther, som ble sett over 100.000 ganger i Norge. Publikum og kritikere mener filmens suksess skyldes at den forener folk.

Mange av de mest populære seriene på Netflix og HBO har kvinner eller minoriteter i hovedrollen, som Big Little Lies, Orange Is the New Black og Black Mirror. Seriene er like populære blant majoritetsbefolkningen som hos minoriteter, men hva kommer det av? Forsøker folk å endre sine underholdningsvaner som en støtteerklæring til kvinner og minoriteter? Eller er det et forsøk på å være politisk korrekte? Neppe.

Også nordmenn er lei av nyhetssendinger om muslimske terrorister og polariserende ytringer om innvandring.

Jeg opplever at det er to motstridende holdninger som dominerer blant gjennomsnittlige hvite amerikanere og europeere når det gjelder sine nye landsmenn. Den ene er frykten for det fremmede, som fører til økt nasjonalisme. Den andre er at folk begynner å gå lei av det stadig tilbakevendende narrativet om «oss» mot «dem». Også nordmenn er lei av nyhetssendinger om muslimske terrorister og polariserende ytringer om innvandring fra norske og internasjonale politikere. Jeg tror mange etter hvert ser at de fleste innvandrere, i likhet med de fleste nordmenn, har helt vanlige liv, med helt vanlige ønsker og behov om utdanning, jobb, en trygg oppvekst for barna og et harmonisk familieliv.

De fleste innvandrere har helt vanlige liv.

Mitt håp er at den norske majoritetsbefolkningen i større grad vil akseptere og anerkjenne stemmene til minoriteter i mediene, som noe som også er interessant for dem selv. Forhåpentligvis vil mediebransjen og kulturscenen også følge etter.

Følg NRK debatt på Facebook