Nå som #Metoo er nominert til selveste Nobels fredspris av arbeidsminister Anniken Hauglie (H), syns jeg det er på tide at vi slutter å snakke så mye om sex og seksuelle krenkelser når det gjelder denne kampanjen og heller fokuserer på hva det virkelig dreier seg om, nemlig maktstrukturer og sosial korrupsjon.
Den siste tiden har vi vært vitne til stadig flere diskusjoner der folk er opptatt av å differensiere #Metoo. At vi må skille mindre alvorlige hendelser fra alvorlige seksuelle overgrep. Man mener det kun er voldtekt og grove kroppslige krenkelser som er Metoo verdig.
Å «bare» bli tafset på, få nedverdigende meldinger fra hyttetur eller bli forsøkt tvangskysset av en minister, er ikke verdig. Det er faktisk så uverdig at du rett og slett bør skamme deg for å utvanne en kampanje kun de som har vært utsatt for «ekte» overgrep, fortjener.
Slikt snakk er en ren avsporing av det som er to sider av nøyaktig samme problem. Likevel er dette også argumenter ført i tastaturet av kvinner.
Kvinner som mener andre kvinner må «skjerpe seg» når de bruker #Metoo til å ytre at de ikke syns det er greit å bli behandlet på måter de selv finner seg i. Kvinner som sier at «nå har #Metoo gått for langt». Kvinner som hater kvinner.
Det er mye snakk om menn som hater kvinner, men de hadde vært et marginalt problem uten kvinner som gjør det samme. Om kvinneforakt hadde vært forbeholdt menn, hadde vi ikke havnet i dette #Metoo-uføret i første omgang.
For mer enn hat, er det jo nettopp forakten det handler om. Tanken om at kvinner på en eller annen måte har en annen verdi enn menn og derfor kan behandles annerledes. #Metoo handler ikke om enkeltovergrep og trakassering, men om selve kulturen, maktforholdene og de strukturelle problemene som tillater at slike overgrep skjer igjen og igjen uten konsekvenser. Før nå.
Som NRK skrev denne uka, måtte for eksempel varslerne fra Kunsthøgskolen i Oslo til slutt gå direkte til departementet. De hadde ikke lengre tillit til at ledelsen ryddet opp i forhold det hadde vært varslet om i mange år. Situasjonen ved Kunsthøgskolen er langt ifra unik, den er typisk.
Det er alle dem som vet, men ikke sier fra. Alle dem som blir varslet, men ikke foretar seg noe. Alle de som aksepterer uakseptabel adferd. Alle de som ikke vil blande seg. Alle de som lar være å reagere for å beskytte sin egen posisjon og alle de som bare vil være en av gutta eller godt likt. Det er de som er selve hovedproblemet med #Metoo. Kvinner og menn som lar det skje.
Grunnen til at de aller fleste undertrykkende kulturer, regimer og systemer har vist seg så levedyktige, er jo fordi at undertrykkelsen internaliseres. Gjennom sosial kontroll, latterliggjøring, tap av privilegier og sosial verdi, overføres undertrykkelsen fra de undertrykkende til de undertrykte. De blir sine egne voktere.
Vi ser det i alt fra han svarte som alle kommentarfelt-rasister-ser-ut-til-å-kjenne og som angivelig elsker å bli kalt «neger». Vi ser homser som rakker ned på andre homser fordi de er for feminine. Og altså kvinner som regulerer andre kvinners adferd i en patriarkalsk kultur.
Norge er sosialt gjennomkorrupt. Et lite land med mange formelle og uformelle bindinger på kryss og tvers, krever ekstra årvåkenhet av alle.
VG mer enn antyder at Arbeider partiets Line Oma som varslet om seksuell trakassering fra Trond Giske, ble bedt om å trekke et intervju med NRK i juni. I det omtalte intervjuet, skal Oma ha kritisert Aps Metoo-håndtering og likestillingspolitikk. Dette skal ha resultert i reaksjoner fra partisekretær Kjersti Stenseng og Aps likestillingsansvarlig Anette Trettebergstuen.
Det interessante med denne saken er ikke først og fremst hvem som virkelig sa hva og hvordan. Det interessante er hvor tydelig den illustrerer de komplekse, sosiale strukturene vi må til livs hvis vi virkelig mener alvor med #Metoo.
Det er ikke den enkelte mannssjåvinisten eller overgriperen som er problemet, men selve systemet og kulturen som beskytter ham.
Følg NRK Debatt på
