Mager fangst i fiskeripolitikken

Regjeringen skulle rydde opp og modernisere fiskeripolitikken. Næringen skulle få sin høyt ønskede forutsigbarhet for flere år fremover. Det har ikke manglet på hverken fiskeriministre eller visjoner fra regjeringen Solberg.

Stortinget har denne uken justert rammebetingelsene for hvem som får drive fiske på hvilke betingelser.

Som ved så mange fisketurer, så står ikke resultatet helt i stil til forhåpningene.

Og det er vel så mye konflikt rundt hva regjeringen ikke tar tak i, som raseri mot det man faktisk gjør.

Helt siden årene 2014/2015 har regjeringen startet viktig forarbeid for å planlegge en fiskeripolitikk for fremtiden. Et komplekst regelverk hadde behov for fornyelse, forenkling og opprydning. I 2015 ble et ekspertutvalg nedsatt.

• I 2017 la daværende fiskeriminister Per Sandberg (Frp) frem en stortingsmelding som så på hvilke krav, eller plikter, som skulle gjelde for fiskeflåten. Frp vil hele pliktsystemet til livs. Stortingsmeldingen ble trukket tilbake og aldri behandlet.
• I 2019 la daværende fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) frem kvotemeldingen.

Meldingen ble umiddelbart kritisert av nær en samlet næring og opposisjonen på Stortinget. Fiskerikvotene er systemet som fordeler hvem som får fiske og hvor mye. Tilgangen til en naturressurs og mulig berikelse, på hvilke vilkår ulike steder i landet.

Skroter kjernepunkt

Når meldingen nå er behandlet i Stortinget handler de to første punktene i regjeringspartienes og Frps felles pressemelding om forslag fra regjeringen som nå skrinlegges.

• Forslag om en statlig ordning hvor enkelte kvoter leies ut av staten, fremfor å bli heleid av fiskefartøy og fiskere.
• Forslag om at å gi 15 års forlengelse av en sammenslåingsfordel. Mange fiskere har midlertidig samlet kvoter fra flere fartøy på ett, for å kunne kjøpe seg større og nyere fiskebåter og drive mer effektivt.

Det har næringen vært imot, opposisjonen har krevd det fjernet, og regjeringspartiene og Frp har forlatt begge standpunkt.

Det er nå mer oppmerksomhet rundt hva regjeringen ikke gjør, enn hva den gjør.

Politisk er det derimot tilslutning til en opprydning av viktige sider av regelverket. det er ikke kontroversielt og blir gjennomført.

Fra subsidier til overskudd

Norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk er på mange måter en suksesshistorie fra 60/70-tallet og frem til i dag. Det er noe mer politiske føringer, men mye mindre statlige subsidier. Økonomisk er fiskeriene noe annet enn landbruket. Det har skiftende regjeringer og en god dialog med næringens mange organisasjoner, æren for. Næringen har kanskje fremfor alt ønsket forutsigbarhet og krevd politiske kompromiss som også denne gangen står seg ved fremtidige regjeringsskifter.

Disse organisasjonene har i fellesskap altså vendt tommelen ned for mange av Solberg-regjeringens forslag. Det har også vokst frem en økende kritikk av at fiskekvoter og penger samles på færre og større skip. At de store blir større og de små blir færre. Det truer bosetting og landindustri. Selv om det er bare 10.000 aktive i fiskeriene, bidrar disse til samlet 30.000 arbeidsplasser når man tar med verdikjeden på land. I mange små kystsamfunn er næringen også grunnlag for all bosetting og ytterligere arbeidsplasser.

Viktig og vanskelig balansegang

Kravene fra opposisjonen handler mer om noe annet regjeringen IKKE gjør.

De rødgrønne vil i større grad sikrer at de små og mellomstore fiskefartøyene får mer av kvotene enn den store, havgående flåten.

Den under 11 meter lange sjarken seiler ut fjorden grytidlig om morgenen. Som oftest i land før middag, leverer fisk til det lokale mottaket. En mann. En båt.

Den noe større kystflåten går heller ikke langt til havs, men har bedre lagringskapasitet og et noe større mannskap.

Den havgående flåten er oftest langt til havs i flere ukelange tokt og jakter fisken helt andre steder i store, moderne skip. Fisken fryses og landes til slutt på større anlegg.

En differensiert fiskeflåte er grunnlaget for den viktige, vakre og vanskelige balansegangen som utgjør grunnmuren i norsk fiskeripolitikk: Fiskeripolitikken er forvaltning av naturressurser, arbeidsplasser og bosetting langs kysten og næringsinteresser i ett.

Økende konfliktnivå

På toppen av en noe kronglete politisk behandling kom nylig Riksrevisjonens krasse gjennomgang, at utviklingen i norsk fiskerinæring har løpt ut av en slags kontroll og politikernes forutsetninger: Mer makt og penger er samlet på færre hender. I større grad enn Stortinget har lagt til grunn. Uten at Fiskeridepartementet har grepet inn. Konsekvensene for kystsamfunnet er negative. Fiskeripolitikken er ikke godt nok utredet, så man har ikke tatt beslutninger på fullstendig kunnskapsgrunnlag.

Dette er en melodi som er kjent fra mang en kaikant kysten rundt. Å få det bekreftet og nedskrevet i en rapport fra Riksrevisjonen, gir ved på varde-bålet til et allerede opphetet kystopprør.

Når den nå vedtatte kvotemeldingen heller ikke svarer på, eller er tilpasset, denne kritikken, gir det røff sjø også den nærmeste tiden.

Riksrevisjonens kritikk skal behandles i Stortinget. Deler av kvotemeldingen skal først nå - etter vedtaket - konsekvensutredes. Tolv timer før gårsdagens debatt i stortingssalen, gikk regjeringspartiene og Frp til det svært uvanlige skritt å foreslå en konsekvensutredning, før iverksettelse, av de tiltak i meldingen som ikke var utredet. Neste år er det valgkamp.

Dagens opposisjon går nå så hardt på banen for å sikre landing og bearbeiding av fisk i lokalsamfunn og sikre kystflåten mulighet for vekst, at hele fiskerisystemet ikke får den forutsigbarheten som har vært sårt etterspurt.

Sjarkflåten har til nå ikke fått drive med kvoteoppkjøp, eller sammenslåing, men hatt anledning til samfiske. At fiskere disponerer kvoter fra to fartøy på èn båt.

Sjarkflåten er avgjørende for spredt bosetting og lokal råvaretilgang for små fiskemottak.

Det har dessuten vært åpnet for en avart av samfiske, som har bragt ordningen ut i parodien: Samfiske med seg selv. Det vil si at en fisker kunne ha èn sjark fortøyd, mens èn båt har fisket to kvoter. I praksis svært nær å være et kvoteoppkjøp.

Nå sier stortinget nei til samfiske med seg selv. Da åpnes en debatt for at også sjarkflåten skal få drive med sammenslåing av kvoter. Det vil gir færre aktive sjarker og setter et viktig prinsipp under press foran neste stortingsperiode og partiprogrambehandling.

Det er lenge siden fiskeripolitikken har vært så uavklart og konfliktfylt på mellomlangsikt som nå, ved opptakten til stortingsvalgåret 2021.

Bildene i saken er tatt i august 2018, men ikke tidligere publisert.