Stortinget vil øke norsk matproduksjon. Samtidig har de folkevalgte bedt om økt matimport. Skal vi kaste et mulig overskudd av mat?
Internasjonal handelspolitikk er for tiden kaotisk og uforutsigbar. Her hjemme er imidlertid veksten i import av jordbruksvarer urovekkende forutsigbar. Ferske tall fra Landbruksdirektoratet viser at importen nådde nye høyder i 2017. Utviklingen truer Norges største fastlandsindustri – matindustrien, norske bønder, lokalsamfunn i hele landet, norsk kultur og det unike landskapet vårt.
Importen av appelsiner, ris, kaffe og annet vi ikke produserer selv, er uproblematisk. Det er den enorme veksten i importerte meieriprodukter, grønnsaker, bakervarer og ferdigpizza som bør ryste politikerne.
Politikerne lukker øynene
I forrige periode støttet Stortinget regjeringens arbeid for en friere handel med landbruksvarer. Under behandlingen av stortingsmeldingen om internasjonal handel, hevdet flertallet i stortingssalen at norsk landbruk har fortrinn som vil bidra til å gjøre landbruket i stand til å tåle nye handelspolitiske vilkår.
Dette vitner om en naiv tro på markedskreftene. Utviklingen viser at liberalisering – i hvert fall på kort og mellomlang sikt – betyr økt import og i liten grad økt eksport av jordbruksvarer.
En ny avtale med EU om mathandel, som skal gjelde fra 2019, vil øke importen av ost, kjøtt og andre produkter ytterligere. Iveren etter å liberalisere har ført Norge i forhandlinger med gigantiske mateksportører som Brasil, Argentina og Mexico. Disse landene sikler etter å erobre det lukrative norske markedet.
Mat i søpla
Med en ukontrollert import, kan politikernes mål om økt norsk produksjon resultere i matlagre det ikke er etterspørsel etter. En absurd, men realistisk konsekvens, er at mat må kastes eller brukes til noe helt annet. Overproduksjon vil føre til nedleggelser i jordbruket og matindustrien. Jeg tviler på at politikerne ønsker dette.
For å komme ut av knipa og begrense den uønskede importen, må konkurransekraften til den norske matnæringa styrkes. Løsningen er ikke å kopiere USA eller Brasil sin masseproduksjon av lavpris-mat. Et veivalg kan være å styrke eksisterende fortrinn, som at vi produserer verdens sunneste, reneste og tryggeste mat, at vi er best i klassen på dyrevelferd, plante- og dyrehelse, lite bruk av medisiner og plantevernmidler, bærekraftig produksjon og lave utslipp av klimagasser. Dette fordrer en forutsigbar og målrettet landbrukspolitikk.
Forventer stødig politikk
Men for å styrke konkurransekraften må handelspolitikken bygge opp under ambisjonene. Importerte varer som ikke har samme standard med hensyn til produksjonsmetoder og bærekraft må straffes økonomisk. Hvis ikke vil ulike konkurransevilkår gjøre at norsk mat blir utkonkurrert på pris. Våre folkevalgte må også erkjenne at norske produsenter, i likhet med kollegaer i EU, er avhengig av et velfungerende tollvern for å hevde seg i konkurransen.
Jeg håper inderlig at dagens stortingspolitikere innser at målet om økt norsk produksjon ikke er forenelig med fri handel med landbruksvarer. Norsk Landbrukssamvirke forventer en stødig politikk som bidrar til at en større del av etterspørselen dekkes av norsk kvalitetsmat.
Følg NRK Debatt på og
