Etter 2. verdenskrig har det vært fremsatt 64 mistillitsforslag, hvorav bare fire har fått konsekvenser i form av statsråders eller regjeringers avgang. Tre av de fire tilfellene har tilknytning til samme sak, nemlig kritikk mot Gerhardsen-regjeringen i forbindelse med gruveulykken i Kings Bay på Svalbard. Mistillitsforslagene må holdes adskilt fra de to ordinære sakene der det ble stilt kabinettsspørsmål. Det vil si hvor regjeringen på forhånd erklærer at den ikke kan leve med et vedtak Stortinget er i ferd med å treffe.
Hvis man for øvrig ser gjennom de forslag om mistillit som er fremmet (og som i 93 % er nedstemt, ofte med overveldende stemmetall), kan man skille mellom demonstrasjonsforslag for å fremføre en særlig skarp kritikk fra forslagsstilleren og de mistillitsforslag som har vært brukt for å fremtvinge en ny regjering på grunn av endringer i støtten til det politiske regjeringsgrunnlaget. Altså en reell, politisk begrunnet retningsforandring i Stortinget.
Rødts mistillitsforslag
Ved tilslutningen til Rødts generelle mistillitsforslag mot et av regjeringens medlemmer er det ytterligere noen særtrekk. Hvis forslaget får flertall, kan det få skadelige konsekvenser for hvordan aktørene i det parlamentariske system fremover vil kunne rokke ved det som har vekket positiv internasjonal beundring for nordisk parlamentarisme i etterkrigstiden: Stabilitet og evne til å samarbeide på tvers av blokkgrensene, evnen til å bygge bro over uenighet mellom regjering og opposisjon i viktige saker for landet.
Forslaget om mistillit kan fremtvinge et regjeringsskifte uten et avklart alternativ. I norsk parlamentarisme praktiserer man ikke konstruktiv mistillit, hvor forslagsstillerne må ta ansvar for å sikre en ny regjering skulle regjeringen felles. Likevel vil ethvert ansvarlig parti som vil være et reelt styringsalternativ, også i opposisjon reflektere grundig over på hvilket grunnlag det griper makten. En sterkt kritikkverdig Facebook-melding er et tynt grunnlag for å regjere.
Sjelden med mistillitsforslag
Dette er nok også årsaken til at Arbeiderpartiet tidligere og Høyre har vært svært tilbakeholdne med å fremme mistillitsforslag i Stortinget. Forrige gang Arbeiderpartiet fremmet et slikt forslag mot daværende justisminister Anundsen, var det 33 år siden forrige gang.
Dersom forslaget fra Rødt får tilslutning vil Stortinget ha innført en ny, lavere terskel for hva som kreves for å felle en regjering. Statsråd Listhaugs uttalelser til et sosialt medium var svært ubetenksomme, urimelige, og polariserende, noe hun selv har innsett og beklaget. Det har også statsministeren på vegne av regjeringen og den parlamentarisk ansvarlige statsråden for saken i Stortinget.
Får mistillitsforslaget likevel tilslutning vil det være brudd med parlamentarisk skikk i Norge. Stortinget er i sin fulle rett til å benytte mistillitsinstituttet for å sikre at fagstatsråden oppfyller sine konstitusjonelle plikter overfor Stortinget, typisk knyttet til statsrådens opplysningsplikt som grunnlag for behandling av en sak eller oppfølging av stortingsvedtak. Mistilliten mot Listhaug gjelder ikke forhold et område hun har konstitusjonelt ansvar for.
Ny parlamentarisk praksis
Dersom venstresidens forslag om mistillit vinner flertall vil man ha etablert en ny parlamentarisk praksis i Norge, hvor overilte ytringer i samfunnsdebatten, vil kunne felle en hel regjering. Med det mener jeg vårt norske stabile og styringsdyktige demokrati gjøres unødig sårbart og uforutsigbart. Hvis man ser hvordan det har gått med land som legger seg til slike vaner, burde sporene skremme.
Det hører også med til vurderingen at Stortinget allerede har behandlet et kritikkforslag i samme sak. I henhold til etablert praksis har Stortinget allerede hatt en gjennomgang av den konkrete kritikken knyttet til Facebook-ytringen og vedtatt det som tidligere ble kalt daddelforslag/votum. Hvis et flertall på Stortinget ønsker å kritisere sterkt eller irettesette en statsråd, uten ville felle regjeringen, er kritikkforslaget som er vedtatt et godt alternativ til det å kaste landet ut i en regjeringskrise.
Dette burde være tilfredsstillende for alle parter, ikke minst med klargjøring av hva som er akseptabelt fremover. Statsråd Listhaug har fått kritikk og beklaget, den formelt ansvarlige statsråden har beklaget og statsministeren har beklaget på vegne av hele regjeringen. Nå er det på tide å besinne seg.
