Vi har jo sagt «godt nytt år».
Det var ikke sånn det skulle bli. Det var den 319. dagen med koronatiltak i Norge. Høie, Guldvog og Stoltenberg stod også søndag i Marmorsalen og innskrenket friheten vår til vårt felles beste.
319 dager med «alvorlig», «uoversiktlig», «bekymring», «krevende», «krafttak», «dugnad» svøpt inn i en altoverskyggende unormalitet.
Det. Vil. Ingen. Ende. Ta.
Og i dette nye året, på den trehundredeognittende dagen sier Solberg til Aftenposten:
– Vi kan ha det verste foran oss.
Og det er til å forstå. Mutanten er ute av kontroll. Det betyr at viruset har endret sitt arvemateriale. Det har blitt mer smittefarlig, for alt vi vet kanskje også mer dødelig. Det er usikkert om vaksinene, som vi får færre doser av i våres, virker like godt.
Det er påvist 70 tilfeller av det muterte viruset i Norge. Mye av smitten lar seg ikke spore til Storbritannia. Villsmitten kan når som helst også spre seg utenfor østlandsområdet. Det kan bli strenge nasjonale tiltak igjen.
Så lenge dette har vart er det grunn til å ta inn over seg at 5. januar i år var enkeltdagen med fleste registrerte smittede her i landet. 21. januar kom mutasjonsnyheten fra Nordre Follo.
Nå er det VIRKELIG grunn til å snakke om alvor, uoversiktlighet og bekymring.
Sjokkeffekten av nedstengningen i mars i fjor var stor. Selvsagt var den det. Det var nytt.
Så har det unormale blitt en slags ny, langvarig normal. Vi har lært oss å mute mikrofonen og stenge den verste frykten ute. Det er litt lenger mellom «Denne sykdommen vil du virkelig ikke ha»-reportasjene og ikke minst samtalene.
Denne helgen kom et nytt sjokk-regime for en rekke østlandskommuner med tilsammen 1,5 millioner innbyggere.
For mange en enda kraftigere nedstenging og mer inngripende tiltak. Vi er tilbake til rødt nivå, søringkarantene, et slags hytteforbud. Tilbake til mars.
Forholdsmessig og legitimt
Nordmenn har vært flinke til å følge tiltak, pålegg og oppfordringer jevnt over. Det politiske Norge har stått sammen om tiltakene.
Regjeringen rev oss ut av juleferiemodus med pressekonferanse 3. januar. Nasjonal skjenkestopp. Besøksnekt i hjemmene. Rødt nivå på skolene. Digital undervisning for høyere utdanning. Delvis stopp i kulturlivet og idretten.
Da kunne man ane en økt diskusjon om det som kalles forholdsmessigheten i tiltakene. Kostet de mer enn de smakte – eller gav effekt. Særlig kritikken av det nasjonale skjenkeforbudet nådde til slutt et flertall i Stortinget og ble omgjort.
Hvis tiltakene ikke oppleves riktig dimensjonert, mister de også legitimitet. Folk kan slutte å bry seg.
Når helgens kritikk av det å stenge Vinmonopolet vinner frem, viser det fleksibilitet og forståelse. Det må likevel ikke skade legitimiteten til andre tiltak. Folk må ikke tenke: Det er ikke så nøye, hvis mange nok bryter intensjonen i et tiltak, blir det omgjort.
Denne balansegangen er myndighetene smertelig klare over, men det blir mer og mer krevende jo lenger krigen mot viruset må pågå og befolkningen blir mer og mer trøtte av unormaliteten og mindre frie liv.
Mye må besvares når alt skal granskes
Regjering og helsemyndigheter har i hovedsak stått seg godt i møte med pandemien. Regjeringen ble kritisert før nedstengningen i mars, etter oppmykningen i sommer og har måttet endre samtlige økonomiske tiltakspakker i Stortinget. Forrige uke gikk de på sitt første nederlag om smitteverntiltak. Det markerte en økt politisering av pandemiresponsen.
Koronakommisjonen som i mars og august skal evaluere myndighetens innsats vil gi oss mer, bedre og tiltrengt kunnskap om den helhetlige håndteringen.
Med det vi vet nå, er det flere spørsmål kommisjonen må besvare. Svarene vil påvirke dommen over regjeringens innsats før den intensive valgkampen.
- Har regjeringens håndtering av innreiseregler, testing på grensen og andre forhold som kunne hindret importsmitte vært god nok?
- Har tiltakene til enhver tid vært forholdsmessige, riktig innrettet og faktisk gitt effekt når det gjelder smittespredning? Særlig gjelder dette tiltakene rettet mot barn og unge.
- Kunne den økonomiske effekten av smitteverntiltakene, særlig målt i antallet permitterte, arbeidsledige og konkurser vært mindre?
- Er vaksineplanen god nok og riktig innrettet?
- Har man tidlig nok og tydelig nok laget en plan for gjenåpning?
- Norge bruker lengre tid for å få prøvesvar ved testing av mutantviruset. Hvilken effekt har dette hatt?
Ungdommens pris
Den anonyme meldingen på et nettsted «Jeg fyller 18 i år, jeg var 16 da dette startet.» setter pandemiens varighet i perspektiv.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvilken pris tenåringer og unge voksne har betalt. Deres frihet og opplevelser i den kanskje mest formende tiden av livet er blitt så dramatisk redusert så lenge.
Hjemmeskole, digital undervisning i studiebyen, stengte fritidsaktiviteter, besøksforbud. De som sliter fra før har det verre.
For dem er det ekstra forferdelig å ta inn over seg at det verste fortsatt kan ligge foran oss.
