Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
Det finnes dager hvor jeg tar meg i å savne tiden rett etter 22. juli.
Selv om skyene lå uvanlig tungt over landet den sommeren, og selv om det endeløse regnet etter hvert fikk følge av en nesten like endeløs strøm av tårer, framstår sommeren 2011 merkelig nok som en tid det kan være fristende å besøke på nytt.
Kanskje er det en pussig ting å ønske seg: å få et gjensyn med alvoret som plutselig slo oss den sommeren, å være tilbake i gatene og betrakte blomsterhavet, kjenne på offerviljen, arbeidsviljen, følelsen av ansvar.
77 mennesker ble fulgt til graven, den sommeren. Flere hundre ble skadet, mange av dem for livet.
En stund husker jeg at jeg tenkte at 22. juli kunne bli en nødvendig dag for Norge, en slags 2000-tallets 9. april.
Midt i fellesferien kunne dagen ligge der, som en nasjonal regnværsdag oppi all vår hjemlige idyll, og minne oss på hvem vi var da vi ble angrepet: omsorgsfulle, ydmyke, rause.
Dagen vil for all framtid gi oss en nødvendig lekse om én manns utenforskap og hva det kostet oss.
En selvfornøyd, stappmett oljenasjon hadde hatt godt av en slik dag – går det an å si det?
Tanken var der et øyeblikk. Kanskje kunne dette meningsløse tapet av menneskeliv i det minste føre med seg noe det gikk an å bygge noe på. Noe konstruktivt. En eller annen form for stillferdig storhet, muligens.
Selv jobbet jeg i Norges største forlag den høsten. Der gikk vi raskt gikk i gang med å oversette og gi ut en serie bøker om fascisme og nett-radikalisering.
I ettertid virker det nesten søtt: at tanken på å slå tilbake hatet skulle kunne gjøres med kommentarartikler, godt oversatt sakprosa og rasjonelle argumenter.
Som om hatet mot de andre var en merkelig virussykdom som kunne medisineres, og ikke en naturlig tilstand i mennesket. Og at veien dit ikke er belagt med ondskap, men med likes.
Bildene av rosehavet gikk verden rundt. Sju år senere finnes de rosene først og fremst i Scanpix’ bildearkiv, og i liten grad i den norske hverdagen.
Tvert imot: Tankene som lå bak angrepene 22. juli har fått fotfeste langt utover det marginale miljøet de først oppsto i. Vi har begynt å trekke på skuldrene av den samme ordbruken som for sju år siden blåste ut vinduene i regjeringsbygget.
Ikke bare har de politiske motivene til nidingen, men også metodene han brukte, begynt å få en viss sympati i enkelte kretser.
Og hvem er så de som skriver? Bestemødre. Langtransportsjåfører. Ustø sjømenn fra livets harde skole. Småbarnsmødre. Tjue år gamle antifeminister.
Det er vanskelig å si hvor mange de er, men stemmene deres bærer godt hit hvor jeg sitter. Innimellom sørger vi også for å gi enkelte av dem statsstøtte, for å overbevise oss selv om at vi fortsatt er moralsk uklanderlige.
Når er man ett folk? Har vi noen gang vært det? Sannheten er vel at norske borgere alltid har hatt svært sprikende virkelighetsoppfatninger og ønsker for framtida. Vi har aldri vært på veien mot det samme målet, ikke egentlig, ikke alle sammen.
Slik var det både 22. juli og dagen før. Fellesskapet vi opplevde i dagene etter terroren, var et unntak og ikke en normaltilstand.
Og selv om klokkene stoppet i tusenvis av norske hjem den julidagen i 2011, så har årene siden gått i et uvanlig hurtig tempo for oss andre.
Faktisk er verden nesten ikke til å kjenne igjen på de sju årene som har gått:
Vår viktigste allierte, USA, er i ferd med å endre fundamentalt karakter. Det europeiske prosjektet er til enhver tid ett katastrofalt valg unna kollaps, og verden har sett noen av de største flyktningbølgene siden 2. verdenskrig.
Fakta er i ferd med å bli en privatsak, og evnen til å inngå kompromiss et svakhetstegn.
Disse utfordringene er det vi skulle ha møtt med det dyrekjøpte alvoret og ansvarsfølelsen vi fikk i fanget den sommeren for sju år siden.
Og det er da man plutselig tar seg i å savne de blytunge, regngrå julidagene i 2011.
Som om de dagene var en gave vi ikke hadde sterke nok hender til å pakke opp. Som om vi snuste på storhet, men i stedet valgte den enkleste veien videre likevel.
HØR: Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
