Som stolt datter av Toten (Gjøvik), med røtter fra arbeiderklassen og foreldre som står på krava, har jeg gjentatte ganger blitt sjokkert over at mine venninner i hovedstaden ikke vil identifisere seg som feminist.
Når de merker min forundring kommer det tvilsomme henvisninger til hår under armene og diverse sinte damer.
Dette måtte jeg undersøke nærmere.
Først googlet jeg ordet feminist og fant følgende definisjon i Wikipedia: «Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn. Selve ordet feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet feminia, som betyr kvinne».
Paradokset ler meg i ansiktet.
Hvis vi tar utgangspunkt i at overnevnte definisjon fortsatt er gjeldende, er det ikke unektelig selvutslettende å ta avstand?
Og historieløst, ikke minst.
Jeg undrer meg over hva som har skjedd med samfunnet siden det glade 70-tall, som får kvinner til å fornekte bevegelsen som er opphavet til vår frihet, selvstendighet, og bestemmelsesrett over egen kropp.
Jeg undrer meg også over mangelen på solidaritet med våre medkvinner rundt omkring i verden.
Hva har skjedd med Norge?
Jeg luftet min forvirring med naboen i blokka som kaller seg humanist, men definitivt ikke feminist.
Han forklarte meg at det handler om bølger i vannet, nærmere bestemt tre ulike feministbølger som har skyllet over oss. La meg nå understreke at de følgende definisjoner er hentet fra hodet til en mann i midten av livet, slik han ser på saken.
Bølge 1: Ligner på den overnevnte definisjonen, som naboen også er enig i.
Bølge 2: Fremstår fortsatt noe uklar for meg.
Bølge 3: Noe i retning av at kvinner har blitt høye på makt og ønsker seg et samfunn der kvinnen styrer mannen.
Når naboen er midt i sin nokså engasjerte forklaring av bølge 3 kommer det en mannlig servitør forbi. Vi har da kommet til det punket i samtalen hvor en øl er på sin plass.
Overopphetet av følelser, sol og mistro spør jeg servitøren om jeg kan få bestille en øl, og om han er feminist.
I retrospekt var jeg på dette tidspunktet i akutt behov for å få noen flere over på mitt lag som kunne hjelpe meg med å realitetsorientere min kjære nabo, og å få bekreftet mitt eget livssyn.
Og, til glede og begeistring fikk jeg et klart ja på begge spørsmål.
Jeg pustet lettet ut.
Naboen derimot, var ikke til å rokke. Han satt umiddelbart i gang med sin forklaring om bølge 3 og hvordan definisjonen av feminisme har endret seg gjennom tidene.
Til syvende og sist virket det som naboen mente feminisme dreier seg om en gjeng bitre og ufølsomme damer, som det er tryggest å holde seg unna.
Da den særdeles tålmodige kelneren endelig kom til ordet svarte han trygt og rolig, ja.
– Men det du snakker om er en perversjon av definisjonen. Feminisme handler kort og godt om like rettigheter for begge kjønn og det ønsker jeg for alle kvinner i mitt liv. Og aller mest for min egen sinnsro.
Uklart hva han refererte til angående det siste, men jeg har noen ideer.
Som psykolog (i denne teksten presenterer jeg utelukkende meg selv) er det naturlig for meg å søke forklaringer i teorien, men her søkte jeg altså forklaringer hos naboen i stedet.
Dette viste seg å være særdeles opplysende. Hvis det er slik mine venninner ser på det. At feminisme handler om å ha et balletak på mannen, er det ikke rart man blir redd.
Jeg blir redd selv.
Basert på dette erklærer jeg herved en kamp for å ta tilbake feminist-begrepet til sin originale definisjon.
