Lene Wikander er spaltist i Ytring, på radio og nett.
I sommer kunne vi lese om norsk russ som dro på fylletur til Kos for å slåss. Ganske meningsløs bruk av både tid og reisepenger syns vel jeg, men på den annen side gjør de vel egentlig bare som foreldrene sine.
Kanskje minus den verste grøftefylla og mest rabiate slåssinga, så reiser jo vi nordmenn som oftest med kulturen vår tjukt klistra utenpå. Vi reiser i hvert fall sjelden for å virkelig lære noe om kulturen og landet vi besøker. Vi vil stort sett bare være oss selv nok et annet sted også. Og det gjelder selvfølgelig ikke bare nordmenn, men turister og mennesker flest.
Vi mennesker er i bunn og grunn enkle og forstår det meste kun ut ifra vårt eget perspektiv. Matkultur måles mot matkulturen vi kjenner. Sosiale strukturer vurderes ut ifra de vi selv opererer innenfor. Verdier vektlegges ut ifra de vi selv verdsetter. Men en annen ting vi også har felles, er evnen til å lære. Hvis vi velger å gå inn for det.
Det som skiller nordmenn fra folk flest, er at vi har penger. Som folkeslag tilhører vi verdens absolutte overklasse. Ifølge tall fra SSB brukte vi til sammen 34,59 milliarder kroner på innenlands og utelands reiser – bare i første kvartal av 2018.
Som et tankeksperiment har jeg lekt med ideen om å omfordele deler av denne pengebruken til moderne dannelsesreiser. Dannelsesreisen ble oppfunnet av den europeiske overklassen i siste halvdel av 1600-tallet. Den hadde til formål å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer.
Etter å ha bodd mange år på Jamaica, har jeg selv hatt gleden av å få meg noen kulturelle slag i trynet. Nå setter jeg kursen til Tanzania for mer av samme sort.
Jeg tror det er veldig sunt å kjenne på det å være i mindretall, å være annerledes, å måtte forklare seg og tenke over hvorfor man gjør som man gjør.
Den menneskelige erfaringen er mangfoldig, likevel viser vi den liten interesse. Går reisen til skog og mark utenfor stuedøra, lar vi oss gjerne begeistre over variasjonen blant blomster og buskvekster, men i møte med mennesker som er annerledes enn vårt eget speilbilde, tyr vi altfor ofte til skepsis, uforstand og forakt.
Og før man innvender at det blir dyrt å leke immigrant under fjerne himmelstrøk, vil jeg gjerne presisere at det ikke er den geografiske, men den kulturelle avstanden som er poenget. Blakk og i behov for dannelsesreise? Ikke fortvil!
Heng litt med dine lokale asylsøkere, gå i en homoparade nær deg. Ta en tur i trekkspillforeningen hvis du liker best hip hop. Gå på et møte i Frp hvis du stemmer SV. Eller ta en prat med noen transpersoner som radikalfeminister i Norge nå mener ikke skal få lov til å være menn eller kvinner.
Møt det neste mennesket du har lyst til å kritisere for å leve livet sitt annerledes enn deg selv, med et åpent spørsmål som "Oi, det var uvant for meg, så interessant, fortell meg mer om hvorfor du er sånn".
Hvem vet, kanskje du risikerer å bli mer dannet?
