– Det er et underforbruk på tvungen omsorg. Flere kunne trengt hjelp fra oss, sier psykolog Svein Øverland, leder for Sentral fagenhet for tvungen omsorg.
Tvungen omsorg er et skreddersydd ordning til utviklingshemmede som er for farlige til å gå fri og for utviklingshemmet til å sone i fengsel.
I går fortalte NRK om en innsatt på Ila fengsel, som skal ha blitt utnyttet seksuelt av medfanger. Ila fengsel har målt mannens IQ til 53, noe som tilsvarer en mental alder på 8-9 år.
Nå ønsker både mannens advokat og ledelsen ved Ila fengsel at mannen skal bli overført til tvungen omsorg.
I dag får bare ni menn med sterk utviklingshemming det spesialtilpassede opplegget. Psykolog Øverland mener det er for få. Han er sikker på at det sitter utviklingshemmede i norske fengsler som skulle hatt tvunget omsorg.
– Dette er mennesker som fortjener et annet tilbud enn fengsel og tvang. De har gjort mye fælt, men har opplevd mye fælt selv, understreker Svein Øverland.
– Blir brukt som «nyttige idioter»
Han sier at et fellestrekk for kriminelle og farlige utviklingshemmede er at de har hatt et svært vanskelig liv.
– Det største fellestrekker er at de har lav intelligens. Ofte er de også traumatiserte. De har vært mobbet, utsatt for vold og seksuelle overgrep. I tillegg har mange psykiske lidelser.
Det er også noe av årsaken til at mange utviklingshemmede ikke bør sone i fengsel. De er sårbare overfor andre innsatte. Han sier mange utviklingshemmede har blitt grovt utnyttet i fengsel.
– Mange utviklingshemmede føler at de aldri har vært gode nok. De har aldri vært den mest populære i klassen eller venneflokken. Så når man setter en slik person inn i en vanlig fengselshverdag, så kan en «sleiping» utnytte denne personen. Sleipingen får en nyttig idiot, og den utviklingshemmede får status og opplever at folk er er redd for dem. Og det er også en god følelse.
Koster ni millioner i året
Nå har Øverland sendt et brev til domstolene og statsadvokatene for å få flere farlige utviklingshemmede til tvungen omsorg.
Ved Brøset blir de utviklingshemmede utredet og behandlet i mellom ett til to år, før de blir sendt til hjemkommunen.
Å ha en utviklingshemmet i tvungen omsorg koster omtrent ni millioner kroner i året. Så lenge domstolen mener at den utviklingshemmede er en fare for samfunnet, betaler staten for opplegget.
I mindre kommunen er denne omsorget både ønsket og fryktet. Så lenge staten betaler er den ønsket. Frykten oppstår de gangene Den sentrale fagenheten ikke lenger ser behovet for ytterligere tvungen omsorg.
Da blir de utviklingshemmede en del av den kommunale omsorgen. Kostnadene er tøffe for kommunene og Øverland sier at han har møtt flere fortvilte rådmenn.
– Jeg kan skjønne at en rådmann vil kvie seg for å prioritere en sterkt voldelig utviklingshemmet fremfor en ny barnehage i bygda.
Men er kommunene forpliktet på å følge et faglige opplegg fra dere?
– Nei, men vi rådgir dem om ansvarlige sikkerhetsopplegg. Konsekvensene er store om dette ikke er godt nok.
Men er det da forsvarlig å avvikle statlig tvungen omsorg til en slik person?
– Det er ikke vår avgjørelse, men rettens, sier Svein Øverland, som påpeker at ingen som tidligere har vært i tvungen omsorg er dømt på nytt for alvorlig kriminalitet.
