Valgte grønnsaker framfor operasjonskniven

Geir Myra har slanket seg utallige ganger. Han har prøvd alt av slankekurer på markedet, har takket ja til piller det kom reklame for i posten og har levd på pulver i flere omganger. Likevel ble ikke tallene på badevekta penere.

Studier viser at det har vært en sterk økning i andelen av overvektige i Norge de siste 20 årene, og data fra Folkehelseinstituttet viser at nesten hver femte 8–9 åring har overvekt eller fedme.

• Les også: Nordmenn flest er tykke og late
• Les også: Overvekt øker blant barn
• Les også: Livsviktig fedmetilbud kan forsvinne

Den 41 år gamle familiefaren i Lindesnes rager to meter over bakken og bærer i dag sine kilo godt. Han er ikke så opptatt av hvor mye han veier nå, for vekta er ikke lenger i fokus.

Nå kan han gå forbi fristende hyller i matbutikken, se på at ungene drikker brus uten å falle for fristelsen, og han kan til og med unne seg noe godt, uten å overspise.

Sånn har det ikke alltid vært. For snart fem år siden begynte Geir Myra å nærme seg 200 kilo og hadde høy risiko for å utvikle alvorlige sykdommer på grunn av vekta. Livet var vanskelig.

Tung i kropp og sinn

– Hverdagen var veldig slitsom. Alt ble et ork. Det gikk ut over leken med ungene. Jeg hadde lite overskudd til å finne på ting med dem, som å dra i svømmehallen. Det kostet meg veldig mye å gjøre det. Jeg måtte jobbe veldig med meg selv for å klare å ha overskudd til barna.

– Jeg visste også at som sykelig overvektig så ville det komme følgesykdommer. Det var ikke et spørsmål om de kom, men når de kom. Jeg hadde brystsmerter og mye vondt i knærne og fant ikke klær som var store nok i butikkene.

Han kjøpte bare sko uten lisser som måtte knyttes. Han brukte bilen selv på korte turer, til tross for at det var vanskelig å komme seg inn og ut av bilen. Og han fortsatte å spise mye.

– Dette er alt det fysiske, men det gjør også noe med psyken. Du blir fort veldig tung til sinns og deprimert. Du blir lei deg og du trøstespiser. Du kommer inn i en ond sirkel og har et veldig stort inntak av mat. Det var et stort problem for meg. Jeg trengte hjelp, sier Myra.

Han bestemte seg og tok grep. Han gikk til fastlegen og ba om hjelp til gå ned i vekt og ble henvist til Sørlandet sykehus.

– Jeg gruet meg veldig. Jeg tenkte at jeg har prøvd så mye før og det har gått galt, så hvorfor skulle det gå bra nå? Men jeg hadde kommet til et punkt der jeg måtte gjøre noe.

Fortsatte å gå opp i vekt

På det første møtet med legen på sykehuset ble han inspirert. Han skulle gjøre noe med vekta og det med ei gang. Men det var ventetid for å komme inn til behandling, og i mellomtida la han på seg.

– Da jeg skulle inn til det andre møtet med legen i desember 2006 hadde jeg gått masse opp i vekt siden forrige gang. Jeg hadde egentlig lyst til å si at jeg ikke kom, for jeg var lei meg. Jeg ville vise at jeg hadde klart å gå ned i vekt, men så hadde det motsatte skjedd.

– Jeg skyldte på alt mulig, for det er veldig lett å finne unnskyldninger for hvorfor man er blitt så stor. Men legen var veldig klar og tydelig på at jeg nå måtte gjøre noe. Det som skjedde da, var at jeg ble irritert på ham.

– Jeg gikk ut av kontoret hans 20. desember 2006 og visste at jeg skulle inn til behandling utpå våren. Der og da bestemte jeg meg for at jeg i alle fall skulle vise han at dette skulle gå bra. Jeg skulle ikke begynne på en ny slankekur, men endre livsstil.

Den "siste" jul

Men man starter ikke en livsstilsendring fire dager før julaften. Først skulle Geir feire jul, sin "siste" jul, som han kalte den for seg selv. Han koste seg og spiste seg kraftig opp, og har aldri veid så mye som den romjula.

Da Geir våknet tidlig om morgenen 1. januar 2007 sto han opp av senga, tok med seg skrittelleren og gåstavene han hadde fått til jul og gikk. Han gikk i skog og mark, to ganger om dagen, hver dag. Han gikk til han fikk vondt i knærne før han ga seg.

– Da jeg kom inn til behandling var jeg veldig motivert, for da hadde jeg gått mye ned i vekt allerede. Jeg tok tak i det selv. Det er ofte sånn at man venter til man kommer inn, og tenker at man bare kan spise og kose meg fram til det. Men jeg tenkte motsatt, jeg hadde lyst til å begynne, sier Myra.

Han er klar på at behandlinga på sykehuset var helt avgjørende for at han klarte å gå ned i vekt.

– Det som er så bra med opplegget på sykehuset, er at de snakker veldig lite om vekt, men mye om det å endre livsstil. Det er så bra å komme dit og være i miljøet, snakke med lege, treningsrådgiver, ernæringsfysiolog og andre flinke folk.

– Og så er de tydelige på at du kan ha én kosedag i uka. Det gjør en stor forskjell! For dette har ikke en begynnelse og en slutt, som en slankekur. Dette skal vare livet ut.

Under behandlinga forsvant flere og flere kilo, og de rant ikke på igjen, som etter 14 dager på pulver. Geir var på vei.

Dødelig sykdom

– Sykelig overvekt er en alvorlig diagnose med høy dødelighet. Folk dør ikke av fedme, men av følgesykdommene fedmen gir, som kreft, diabetes type 2, hjerteinfarkt og hjerneslag, sier overlege Vegard Nilsen.

Han jobber på Sørlandet sykehus i Kristiansand, på enhet for fysikalsk medisin og forebygging og har mange års erfaring med behandling av sykelig overvekt. Han er en av dem som hjalp Geir Myra ut av den onde sirkelen.

– Jeg tror folk flest ville bli overrasket om de så hvor tøft disse pasientene har det. Livskvaliteten deres er mange hakk under normalen og vekta påvirker alle funksjoner i kroppen, sier Nilsen.

Sykehuset tilbyr 15 behandlingsdager i løpet av en tremånedersperiode der pasientene først og fremst lærer at de må ta tak i sitt eget liv.

Pasientene har ifølge Nilsen sammensatte og komplekse problemer. Ofte er psykiatri og traumer involvert.

– Her trengs det tverrfaglig innsats i en intens startperiode. Det er vanskelig for noen hver å ta tak i livet og komme i gang med trening og riktig mat. For disse pasientene er det blytungt. De har kanskje brukt 20 år på å spise seg opp, sier Nilsen.

– Det hjelper ikke å lære dem hva sunn mat er, eller at trening er bra. Det vet de allerede. De må lære å mestre livets utfordringer på annet vis enn å spise og drikke, sier Nilsen.

Tilbudet kan forsvinne

Sørlandet sykehus er det sykehuset i landet som har jobbet lengst og mest med livsstilsendring for sykelig overvektige. For å komme inn til behandling må man ha BMI på over 40, eller BMI på over 35 og tilleggssykdommer som følge av overvekten.

Nilsen og teamet hans beskrives som noen av de flinkeste i Norge på denne problematikken, men snart kan det være slutt.

Ledelsen ved Sørlandet sykehus vurderer nå om tilbudet skal legges ned.

Nilsen synes det er veldig synd at sykehusledelsen vil kutte i tilbudet til disse pasientene, som det bare blir flere av.

– Tidligere fikk vi rundt 500 henvisninger i året, men tallet bare øker. Bare sist måned fikk vi 100 henvisninger til vår enhet, sier Nilsen.

De fleste velger bort operasjon

Han synes også det er synd at et av de få tilbudene i Norge som tilbyr noe mer enn fedmeoperasjon kan forsvinne.

– Slik jeg ser det har alle hovedfokus på kirurgi, selv om alle egentlig er enige om at livsstilsendring er det beste for de fleste pasientene.

• Les også: Halve Merete er borte
• Les også: Vil gi flere fedmeoperasjoner
• Les også: For mange må ha fedmeoperasjon

Han mener de fleste fedmepasientene velger bort operasjon, dersom de kan få et annet tilbud.

– I alle fall fire av fem av de pasientene som har vært til utredning og behandling hos oss siden 2005 har ikke ønsket kirurgi, sier Nilsen.

For Geir Myra var aldri fedmeoperasjon noe alternativ. Han synes det er synd at mange sykelig overvektige ikke får noe annet tilbud enn operasjon, og forstår ikke hvorfor Sørlandet sykehus nå vurderer å kutte i tilbudet som ga han et nytt liv.

– Å ta et inngrep løser ikke alt. Jeg har møtt flere som er fornøyd med det, men også folk som sier at jeg aldri må finne på å operere meg. En jeg snakket med har gått kraftig opp i vekt igjen etter operasjonen, og har også mye vondt.

– Jeg tror ikke alle skal opereres. Det er kjempeviktig å ha det tilbudet på sykehuset som er der i dag. Uansett må det være et oppfølgingstilbud til de som skal opereres. De klarer seg ikke uten hjelp de heller, de må ha masse, masse hjelp, sier Myra.

Må jobbe hver dag

Kjøkkenskapene hos familien i Lindesnes er fulle og inneholder helt vanlig mat. Geir åpner kjøleskapet og bøyer seg lett ned til nederste skuff og tar fram en løk og en brokkoli.

– Jeg liker å lage wok med masse grønnsaker og kylling. Løk og brokkoli er to favoritter. Det er sunt og smaker godt. Geir viser fram egg, bønner og fullkornpasta.

– Og dersom man skal ha noe søtt, så er det honning, sier Geir.

I dag spiser han vanlig og variert – og det samme som resten av familien. Her er det ingen spesielle dietter eller veiing av mat.

– Nei, det har jeg ikke tro på. Men jeg tenker på mengden.

– Men er det ikke vanskelig å slutte og spise når man ikke er mett?

– Selvfølgelig er man sulten. Men jeg blir jo mett, eller mett og mett, jeg velger i alle fall å ikke spise så mye. Selv etter fem år er det vanskelig, men kroppen begynner vel å venne seg mer og mer til den nye livsstilen. Det er ikke gjort på ett år, det tar visstnok rundt fem, men det skal jo vare livet ut, så det er egentlig ikke så lang tid.

Selv om 41-åringens kropp etter planen snart skal være tilpasset et mindre matinntak, er det ikke lett.

– Det største problemet er ikke å gå ned i vekt. Man tenker kanskje at når man har kommet ned på den vekta man ønsker, så er man i mål, men det er egentlig da jobben begynner. Jobben er å klare og holde vekta, og det er der oppholdet på sykehuset er en vanvittig hjelp for meg.

– Er du på den vekta du vil ha nå?

– Jeg er fornøyd og stresser ikke med det nå, men jeg har lyst til å gå mer ned i vekt. Jeg har gått litt opp igjen fra der jeg var, så jeg må jobbe med det, men jeg har ro på det, for jeg vet hva som skal til, jeg vet veien. Jeg har kontroll i dag.

– Hvordan har livskvaliteten din endret seg?

– Den har blitt veldig bra. Jeg har aldri vært i så god form. Jeg har ingen problemer med å knytte skolissa eller gå inn og ut av biler. Jeg har overskudd, det er kjempegodt. Det er fantastisk å komme dit jeg er i dag.