SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det var en mann i øvre Tana, som het Jovsset. Dette skjedde der i øvre Tana, plassen heter Luhkkárbáiki. Det nye navnet er Áitejohka. Det er lenge siden, han er oppvokst på nesten samme plass som jeg også kommer fra. Så var det den mannen, han var i ungdommen da, han hadde vært å besøkt slektninger da på høsten når han kom. Det var ikke vei der, folk gikk etter stier da. Men han var ihvertfall på tur fra besøk hos kjentfolk.
Det var mot høsten, det var allerede litt skumring, ganske mørkt hadde det blitt. Så hører han veldig støy, mennesker som prater og roper. Men han hørte ikke enda hva de ropte. Han gikk der og hørte etter, det virket som menneskene kom nærmere! Og han lyttet, han hørte enda sitt eget navn.. de kjente han!
De roper: «Jo, jo, Jovsset lea.» Han gikk og satt litt fart da han hørte at de kom nærmere, og de pruster enda der bak, og roper: «Jo, jo, Jovsset lea». Da satte han farten helt opp, han løp, så fort han klarte. Og da kom han til en sånn krattkilde, det var et kjempekratt. Og han hører at de er rett bak ryggen, og de løper og roper: «Jo, jo, Jovsset lea». Da hoppet han rett i krattet og ropte: «Ja kom å et, dere sataner!» Og da fløy gjessene over hodet! Og de roper sånn hvis du hører nøye etter, de roper: «Jo, jo, Jovsset lea», når de flyr sammen. Så de hadde ikke underjordiske med seg, men mannen som ble redd, han løp seg nesten fordervet.
