SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Ja det er en fortelling, eller en hendelse som jeg opplevde en gang. Det var i 1978. Jeg var i Alta på handletur og kjørte med bil og jeg hadde den yngste sønnen min med meg. Han var - han var seks år på det tidspunktet. Og det var vinter og et fryktelig stygt vær når vi dro fra Alta. Mørkt, og de hadde ikke - veien hadde de ikke åpnet, den hadde snødd igjen.
Da kom vi dit til Silisávži, det er den store kløfta overfor Alta. Og det var så tett snøvær at vi måtte stoppe når vi så bilene og glimt av lysene der de kom i møte, på tur nedover. Jeg kjørte litt ut på sia og kjørte meg fast. Jeg stoppet så klart de folkene, det var tre biler og en unggutt i vær bil. Jeg spurte om hjelp, om de kunne dytte, jeg spurte også om spade men det hadde de ikke. Og de prøvde å skyve bilen bakover. Jeg hadde da allerede kjørt meg fast i skavvelen.
Den rørte seg ikke og jeg hadde tung last i bilen , det var en stasjonsvogn og de sa at de de har kledd på seg så lite, de fryser for mye til det her og at jeg kan jo bare vente på brøytebilen. Og jeg ble jo selvfølgelig å vente. Like etterpå ser vi det kommer en bil nedenifra. Den blinket bak oss og jeg gikk selvfølgelig for å se hva det var.
Slik er det, jeg la merke til den bilen, den var en helt hvit bil som var veldig rusten, rustflekker over alt. Og den gamle kona som kjørte, helt alene, hun veivet vinduet helt ned og det kom en fryktelig stygg lukt enda. Hun hadde kledd seg veldig sort og hun var en usedvanlig stygg person. Jeg spurte - hun begynte å banne, sier: «Hvorfor har du stoppet på veien min?» Jeg sier: «Dette er ikke veien. Den er der, dette er ikke veien! Jeg har bare kjørt litt utfor og hatt et uhell, kjørt meg fast». Da spør hun: «Trenger du hjelp?» «Ja, gjerne!»
Jeg fortalte det var tre stykker, det nytter ikke med en, en person klarer ikke det. Jeg står så fast at tre stykker ikke klarte få løs. Men hun bare bannet og ba meg gå i bilen, hun skal nok hjelpe! Så kjente jeg at hun løftet hele bakparten på bilen opp i lufta og skøyv den gjennom skavvelen, helt opp på veien. Og guttungen han datt i snøen, han prøvde også å hjelpe til, men han ble igjen der i grøfta.
Jeg gikk ut av bilen og sa: «Jeg må hjelpe deg. Du må også komme gjennom der.» Hun trenger ikke hjelp, hun bannet enda og sa: «Du trenger ikke hjelpe meg!» Så da ventet vi, og visst kom hun i gjennom skavvelen og vi kjørte oppover mot Guovdageaidnu. Og det var der mittveis ved et stort vann. Hun ble igjen bak en haug, og hun var ikke lenger å se. Det var mørkt, vi så ikke lysene lenger.
Vi kjørte dit til Suolovuopmi. Vi stoppet og jeg sier enda at vi må vente på den kona for hun har kanskje hatt et uhell, siden hun ble igjen. Da kommer det en bil, der hvor vi kom fra og jeg stoppet den bilen og det var en helt annen person! En ung person, en gutt. Og jeg spurte om han hadde sett bilen? Hadde den kjørt utfor veien? Han sa han ikke hadde sett noe. Bare vårt spor, det var enda veldig dårlig føre.
Og slik var det bare, vi kunne ikke lenger vente og den var ikke å se, og hadde ingen spor. Så vi dro videre, hjemover. Og sønnen min sa når vi kom fram, han lurte på det der at hun hadde vært så sterk, den gamle kona. Jeg hadde ikke noe svar, jeg visste heller ikke hva det var. Jeg brukte ikke å tro noe særlig på slike ting, men jeg har undret meg og i ettertid har det vært ubehagelig å kjøre der, i den kløfta. Det var på minnet lenge det der, den plassen. Først nu har jeg begynt å glemme det. Det er for bestandig, jeg husker det.